Pik
En pik eller pike er et opptil seks meter langt spydlignende stakevåpen som på 1500- og 1600-tallet ofte ble brukt av infanteri i Europa, ofte som effektivt forsvar mot kavaleri.[1][2] En fotsoldat tungt utrustet med brystharnisk, hjelm og lang pik ble gjerne kalt pikenér eller pikener. Pikene ble rundt 1650 avløst av skytevåpen, det vil si muskett med flintlås, som på 1700-tallet ble utstyrt med bajonett. Kortere piker (noen ganger kalt halvpiker) levde også videre i form av hellebardliknenede støtvåpen.
Historikk
[rediger | rediger kilde]
_p1.044,_Motiv_zum_Jahr_1608.jpg)
Piken er laget av en trestokk, normalt tre til fire meter lang, og tynn nok til at man lett kunne gripe rundt den. En skikkelig pik hadde en metallspiss, men improviserte piker laget i felt eller i forbindelse med opprør kunne ha en kniv festet i spissen, eller bare en trespiss. Det oppstod en tidlig form for våpenkappløp i forbindelse med piker; når to pikenérstyrker gikk mot hverandre lønte det seg å ha lengst mulig piker, og de kunne etterhvert komme opp i en lengde på seks meter. Da hadde de allerede gått utover det som var praktisk håndterbart, både fordi de ble for lange og tunge for soldatene, og fordi de bøyde seg. Når to grupper pikenérer støtte sammen, låste pikene seg ofte i hverandre, noe som førte til at våpnene ble ubrukelige, og at soldatene knapt kunne røre seg. De måtte derfor ha med seg sverd eller andre nærkampvåpen, gjerne et kortsverd eller en huggert, men fordi man i en slik nærkamp var nesten uten mulighet til å manøvrere prøvde styrkene alltid å trekke seg ut før man havnet i en slik situasjon, ettersom utfallet var helt tilfeldig.
Jo bedre trent pikenérene var, jo mer effektivt var våpenet, ettersom god eksersis førte til at man kunne presentere en kompakt rekke, gjerne i flere lag ettersom rekkene bakover kunne holde sine piker i annen høyde enn de forreste. Mot kavaleri var treningen mindre viktig, ettersom skogen av spisser gjerne førte til at hestene stoppet opp, men det krevde sterk disiplin for å bli stående på plass under et kavaleriangrep.
Pikenes hegemoni på slagmarken ble utfordret ved innføringen av de første praktiske geværene med luntelås på 1600-tallet. Selv den best trente og utrustede pikenérformasjon var sårbare for disse forholdsvis primitive skytevåpene. Imidlertid tok slike våpen lang tid å lade, og de gjorde musketerene sårbare mot kavaleri. Særlig Fredrik II av Preussen ekspriementerte med blandede formasjoner med skyttere og pikenéere. Slike oppsetninger var blant annet vanlig i Gyldenløvefeiden fra 1675-79 da en infanteribataljon på 500 mann kunne bestå av 2/3 musketerer og grenaderer, mens ca. 150 mann var oppsatt med piker og kårde.[1] Oppfinnelsen av bajonetten gjorde imidlertid skytterne i stand til å forsvare seg selv mot kavaleriangrep, og førte til at pikenérene ble faset ut.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Per Terje Norheim (2000). «Stakevåpen». Våpen i Norge. Oslo: N.W. Damm & Søn AS. s. 27-29. ISBN 8251205239.
- ^ Rolf Rasch-Eng (2004). «Blankvåpen». Våpen i Norge 1550-1940. Oslo: Landbruksforlaget. s. 96. ISBN 8252929354.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Norheim, Per Terje: Våpen i Norge, N.W.Damm & Søn 2000 ISBN 8251205239
- Rasch-Eng, Rolf: Våpen i Norge 1550–1940, Landbruksforlaget 2004 ISBN 8252929354
- R.G. Grant, Roger Ford og Steve Walton, oversetting og tilpasning til norsk av Erik Braathen Våpen - blankvåpen, rustninger og skytevåpen gjennom 4000 år, N.W.Damm & Søn 2008 ISBN 9788204135070
