Pastoralbrevene

Pastoralbrevene er en fellesbetegnelse på tre bøker eller brev i Det nye testamente: Paulus' første og andre brev til Timoteus og Paulus' brev til Titus. Navnet kommer av det latinske ordet pastor, som betyr «hyrde», her i den overførte betydningen «en som har lederansvar». Disse tre brevene er adressert til enkeltpersoner med lederansvar i de tidlige kristne menigheter, og inneholder formaninger om hvordan menigheten bør organiseres og ellers hvordan lederansvaret skal utøves.

Det er omdiskutert om disse brevene virkelig er skrevet av Paulus til de personer som er oppgitt som adressater. Flere trekk kan tyde på at brevene er av senere opprinnelse, og forfattet av senere etterfølgere av Paulus. Pastoralbrevene er ikke nevnt i andre kilder før i Kanon Muratori (kanskje fra ca. år 180), og er heller ikke med i det eldste kjente Paulus-manuskriptet (P⁴⁶ fra begynnelsen av 200-tallet). Språket er vesentlig forskjellig fra det vi finner i andre paulusbrev, og brevene forutsetter en annen paulusbiografi (altså hvor han skal ha vært til hvilke tidspunkt) enn de andre brevene og Apostlenes gjerninger.

Pastoralbrevene og Paulus

Det første problemet med Pastoralbrevene er at de ikke kan passes inn i rekonstruering av Paulus' liv basert på Apostlenes Gjerninger eller de erkjente Paulus' brev. Dette problemet er forverret med hensyn til språk og stil. Pastoralbrevene mangler mye av de tidligere særtrekk som preger Paulus' brev, for eksempel hans bruk av korte ord. Pastoralbrevene bruker «Helenistic epiphany»-språk som Paulus ikke bruker i sine andre brev. I Pastoralbrevene er det også utviklet en ekklesiologi som ikke kan passes til noen av de kjente paulusbrevene. Med utgangspunkt i disse argumentene, blir det sannsynlig at brevene var forfattet tidlig i det andre århundret. Derimot var de autentiske brevene forfattet av Paulus på 50-tallet. Hovedverket, utenfor paulusbrevene, som er brukt til å rekonstruere Paulus' liv, er Apostlenes Gjerninger. I hans egne brev forekommer informasjon om hans misjonsreiser; og når brevene og Apostlenes Gjerninger er brukt supplerende mot hverandre, kan forskerne danne et mer helhetlig bilde av Paulus' liv og virke. Man må huske at Apostlenes gjerninger var skrevet senere enn paulusbrevene, og derfor er en sekundær kilde, og dermed også mindre pålitelig enn brevene.

Få forskere i dag godtar Paulus som forfatter, men de finnes. Noen har for eksempel pekt på hvordan de tre brevene begynner. 1 Tim 1,1, 2 Tim 1,1 og Tit 1,1 begynner alle med innledningen «Paulus, [Guds tjener og] Kristi Jesu apostel». De som holder på Paulus' forfatterskap, sier at det er vanskelig å forestille seg at noen med vilje har forfattet brevene, deretter tilføyet Paulus' navn, for så å holde dem frem som autentiske skrifter av ham. Noen forskere mener at en slik forfalskning er usannsynlig, spesielt med hensyn til at brevene var akseptert som autentiske fra første tid og helt frem til 1800-tallet. Bare Markion nektet å akseptere dem som kanon, men han utelot også store deler av Det gamle testamentet og Det nye testamentet, og ble fordømt som kjetter.

Vis det er hevdet at Pastoralbrevene er forfattet av Paulus står opp et stort problem. På grunn av kronologien over Paulus' liv som har vært konstrueret ut fra hans brev og Apostlenes gjerninger må Pastoralbrevene plasseres etter kapittel 28 i Apostlenes gjerninger. Derfor må det også antas en annen fengsling i Roma. Denne fengslingen ville ha følget etter fornyet misjonsvirke i Lilleasia som ikke er dokumentert i Apostlenes gjerninger. Dette misjonsvirket ville da ha vært grunnen for skriftene. Da kunne det forestilles at forskjellen mellom Pastoralbrevene og de øvrige Paulus brevene er på grunn av utviklingen som vill ha forekommet i Paulus' teologi under dette senere virke i Lilleasia. Språktrekkene og teologien som forekommer i Pastoralbrevene som er i motsetning med de øvrige brev ville da peke på en mer avansert teologi som Paulus har utviklet under misjonsvirket. Denne hypotesen er ikke overbevisende og i tillegg til Paulinske særtrekk blir den ennå usannsynligere. Det er uten tvil selvstendige trekk innen for Pastoralbrevene som blandes sammen med Paulinske trekk. Dette faktum peker i retning til at når Pastoralbrevene var forfattet var der allerede en konkret og sammenhengende Paulinsk korpus. Det er sannsynlig at brevene hører til en senere Paulinsk tradisjon som på dette tidspunktet har utviklet nok til å fremheve sin selvstendighet.

Det kan hevdes at forfatteren av Pastoralbrevene var en del av denne tradisjonen og det var også menighetene i Lilleasia som han indirekte skriver til. Menighetene ville da ha godt forstått denne litterære tradisjonen som preger Pastoralbrevene. En annen vei til å få Pastoralbrevene til å passe inni Paulus korpusen er å hevde at Pastoralbrevene var skrevet av en sekretær i Paulus navn. Men en slik hypotese løser ikke problemet men heller understrekker at brevene er ikke autentiske Paulus brev.

Det at bevene er adresset til Timoteus og Titus har meget å si. Timoteus kom fra Lystra i Lykaonia. Moren hans var jødisk men faren gresk, moren hans hadde konvertert til kristendommen og det gjorde Timoteus også etter å ha hørt på en Paulus preke. Paulus valgte Timoteus til å følge seg på misjonsreisene. Dette forekommer i Apostlenes gjerninger og i tillegg er Timoteus medsender av noen av Paulus brevene, 1 Kor. Det er tydelig hvordan Timoteus er fast knyttet til Paulus og hvordan hans bilde og fremstilling i Apostlenes gjerninger er en del av den apostoliske generasjon. Men dette bildet endres i Pastoralbrevene og fremstillingen der hører til den post-apostoliske tradisjon. I 1. Tess 3,2-3 sier det fra hvordan Timoteus hjulpet å grunnlegge kirken i Thessaloniki og i 1 Kor 4,17; 16,10-11 sier det fra hvordan han underviste i Korint på samme måte som Paulus. Men i Pastoralbrevene er der et helt annet syn på Timoteus, der er hann ikke en selvstendig hjelper men underordnet apostlene. Han er fremstilt som den gode følger av kirkens tro og lære. En forkjemper for ortodoksi mot vranglære og det er tydelig i 1 Tim 1,18 og det er ennå mer tydelig i 2 Tim 1,5.

Titus forekommer ikke i Apostlenes gjerninger selv om han forfulgte Paulus til møtet i Jerusalem hvor Paulus ble anerkjent av de andre apostler som vi ser i Gal 2,1-2. I tillegg forekommer han også i 2 Kor hvor han står ved siden av Paulus under debatten. Men også her er tydelig endring fra fremstillingen i Galaterbrevet og andre brevet til Korinterne og fremstillingen i Pastoralbrevene. I Tit 1,4 hvor han er kallet det ektefødte barn i deres felles tro og videre i Tit 2,1 hvor det sier at Titus skal undervise i samsvar til den sanne lære ser vi tydelig hvordan ortodoksi er sentral til Titus brevet. De to adressatene Timoteus og Titus er brukt som forbilder for rett lære og som forkjempere mot vranglære. Det er tydelig at bildet av dem begge to i Pastoralbrevene tilhører post-apostoliske perioden. De er gode eksempler som andre skal streve etter å etterligne. Vranglære var et vesentlig problem og forfatteren til Pastoralbrevene skrevet brevene som et forsøk til å kjempe imot vranglæret og stille frem ortodoksien. Til å gi brevene mer troverdighet og autoritet brukte han Timoteus og Titus, kjente personer fra tidligere Paulus brev, som adressater og Paulus sitt navn til at skikkelig understrekke brevets autoritet. Det å gå tilbake til den apostoliske tradisjon blir da et forsøk til å løse problemene som hadde kommet frem ifølge av vranglære som plaget kirken.

Som hevdet før må vi anta en senere fengsling i Roma av Paulus hvis vi aksepterer at Paulus forfattet Pastoralbrevene. Det er på grunn av 2 Tim 1,8 hvor det sier at Paulus skriver som en fange og videre står det i 2 Tim 4,16-17 at han var reddet fra løvens gap men likevel i 2 Tim 4,6 står han ennå fremme for døden. Dette er et svært stort problem fordi det ikke finnes på noen plass fortellinger om en senere fengsling av Paulus i Roma. Ikke engang i Pastoralbrevene finnes en slik fortelling og vi må derfor anta at forfatteren av Pastoralbrevene skriver om samme fengslingen som i Apostlenes gjerninger. Det er umulig å harmonisere detaljene i Pastoralbrevene med den historien som vi kan danne ut fra de Paulinske brevene som vi vet at er autentiske og Apostlenes gjerninger. Videre kan vi peke på andre detaljer som ikke passes inni historien. For eksempel det at Titus var forlatt på Kreta til å danne menighet der eller at Timoteus skulle bringe tinger fra Troas til Paulus. Pastoralbrevene inneholder mange uttalelser om historiske hendelser som ikke passer til det autoritative materialet som forskere har brukt til å danne den mest sannsynlige kronologien av Paulus sitt liv og misjonsvirke.

Ordbruk

1 Timoteus og Titus er opptatt av de evner som de eldre eller lederne skal ha (πρεσβύτεροι og ἐπισκοποῖ) og deres hjelpere (διάκονοι). I tillegg inneholder 1 Timoteus veiledning for å velge enker som har rett til støtte, men alle tre brevene er opptatt av rett lære, dekorum og orden. På grunn av brevenes fokus på disiplin og kirke-organisering kan vi plassere dem relativt sendt i det Nye Testamente perioden. En slik kirke-organisering var ikke til stedes i kristendommens første tiår og fokus på kirkens organisasjon peker i retning til at Pastoralbrevene er yngre en de autentiske Paulus brev. I tillegg er Brevet til filipperne, utenom Pastoralbrevene, ene brevet som nevner stillingene πρεσβύτεροι og ἐπισκοποῖ. Likevel forekommer karismatiske ledere i de andre Paulus brevene. Fokuset på kirke organisering peker i retning til senere datering på grunn av mangelen på en slik struktur i urkristendommens første år. I tillegg er det ikke så usannsynlig at presbyter ble en vesentlig del av kristendommen fra første tid. Jødedommen hadde slike autoritære stillinger og kristendommen stammer fra jødedommen, så forbildene var allerede til stede. I hvert fall er det tydelig at kirken hadde problemer med organisering, autoritet og ledelse. Brevene er et forsøk til å løse disse problemer.

Til tross for disse argumentene om stillinger og autoritet innen urkirken er det mer sannsynlig at brevene var forfattet tidlig på det andre århundret istedenfor 50-tallet som de autentiske Paulus brevene. For å datere brevene fast til tidlig på det andre århundret er det fornuftig å se nærmere på stillingene tre πρεσβύτεροι, ἐπισκοποῖ og διάκονοι. Det er interessant å notere at stillingene er ikke nevnte som én helhet. I 1 Tim 3,1-13 er det πρεσβύτεροι og ἐπισκοποῖ eller i 1 Tim 5,17-19 πρεσβύτεροι og liste for evnene krevet for en ἐπισκοποῖ som er nevnt, ikke alle tre sammen som et hierarki. Dette indikerer at for første gang var disse stillinger slått sammen, presbyter tradisjonen fra jødedommen og bispe tradisjonen fra hellenistiske kirkene. Det viktigste er at eldste attestasjonen for et slikt trefoldig hierarki i Lilleasia forekommer for første gang i Ignatius brevene forfattet tidlig på det andre århundret. En analyse av dette trefoldige hierarkiet peker sterkt i retningen at Pastoralbrevene er ikke forfattet av Paulus. Den mest fornuftige konklusjonen er at brevets forfatter skrev til å adresse problemer som preget kirken. Til å øke brevenes autoritet la forfatteren til Paulus navn og forsøkte derfor å etablere apostolisk tradisjon for Pastoralbrevenes lære. Pastoralbrevene med Paulus som forfatter kunne da brukes som våpen imot datidens vranglære. Som argument mot denne konklusjonen i henhold til trefoldig hierarki kan det nevnes at noen fortolker dette annerledes. Noen hevder at i Tit1,5.7 er det referanse til titlene πρεσβύτερος og ἐπισκοπος som samme stillingen. Hvis det er fortolkningen er det ikke lenger snakk om trefoldig hierarki men tofoldig. Paulus og Barnabas hadde ansatt kirkeledere før året 50 og derfor er det ikke så usannsynlig at Paulus var interessert i kirkeorganisering.

Til sist kan annet ordbruk i Pastoralbrevene nevnes. I Pastoralbrevene forekommer ord som εὐσέβεια (gudfrykthet) og σώφρων (selvdisiplin) som ikke finnes i resten av Paulus brevene. I tillegg mangler andre ord som ofte forekommer i de andre Paulus brevene. Ord som ελευθερία (frelse) og δικαιοσύνη θεοῦ (Guds rettferdighet). Fleste forskere peker på dette som attestasjon for at Paulus ikke forfattet brevene. Men andre mener at stilistisk analyse er prekær og at det ikke er nok material til å kunne utføre en grundig og definitiv analyse til å bekrefte eller avslå hvem skrevet Pastoralbrevene.

Litteratur

• Gerhardson, Birger: En bok om nya testamentet. Kristianstad 1993
• Noack, Bent: Det nye Testamente og de første kristne årtier. Gad Forlag, København, 1973 (3. utgave, 11. opplag 1997)
• Horn, Friedrich Wilhelm. (2000) Theology of the New Testament. Berlin: Walter de Gruyter GmbH & Co. KG. Louisville: Westminster John Knox Press.
• Knight, Jonathan. (2008). Christian Origins. London: T&T Clark.
• Köstenberger, Andreas J. (Red.) & Wilder, Terry L. (Red.). (2010). Entrusted with the Gospel. Paul's theology in the Pastoral Epistles. Nashville: B&H Publishing Group.
• Moule, C.F.D. (1981). The Birth of the New Testament. Great Britain: A&C Black (Publishers) Limited.
• Rasmussen, Tarald, & Thomassen, Einar. (2000) Kristendommen: En historisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Eksterne lenker

• Bibelen Oversettelsene av 2005 & 1978/85