Hopp til innhold

Pasquino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pasquinostatuen i Roma.
Pasquino i 1550, av Nicolas Béatrizet.
Eksempler på moderne pasquinader på Pasquinostatuen.

Pasquino er en antikk romersk statue i Roma som på grunn av tradisjonen med å henge anonyme smedeskrifter på den har gitt navn til disse skrifter, pasquinader eller paskviller.

Statuen står på et gatehjørne på Piazza Pasquino i Roma like bak Piazza Navona og ligner nærmest en grovt tilhugget marmorklump. Den stammer fra en hellenistisk gruppe fra det 3. århundre f.Kr., og skal muligvis illustrere det sted i Homers Iliade hvor Menelaos skjermer den drepte Patroklos’ legeme.

Den har sannsynligvis vært en del av en større gruppe av skulpturer som i antikken prydet det nærliggende Domitians stadion.

I mange år har den tjent som tredesten i den mudrede middelaldergaten inntil den i 1501 ble reist på hjørnet ved det tidligere Palazzo Orsini på initiativ af en kardinal Oliviero Carafo.

Statuen ble med tiden i folkemunne oppkalt etter en meget åpenmunnet og høytropende skomaker som het Pasquino og som bodde i kvarteret tett ved. I pavetidens Roma var det ikke full skrivefrihet, og derfor begynte Pasquino å skrive små satiriske kommentarer til aktuelle begivenheter og anbringe dem på denne gamle statue, så alle kunne lese dem. Andre romere begynte å følge på, og hengte også sine fyndord og satiriske vers på statuen. Det skjedde naturligvis om natten, for at de ikke skulle bli oppdaget.

Til tross for myndighetenes vrede over denne «talende statue», der efterhånden ble omdøpt til Pasquino, ble den en del av den folkelige kultur helt inn i 1800-tallet. Skriftene som ble opphengt på statuen ble kalt pasquinader.

Andre statuer rundt om i byen begynte nemlig også «å tale» i samme satiriske stil, og Pasquino «talte» med de andre statuer, f.eks. med Marforio, en antikk skulptur av en flodgud, som stod i Via di Campidoglio, men som i dag nyter det stille liv ved en fontene i Kapitolmuseenes forgård. En annen av disse talende figurer er Il Babuino i Via del Babuino, og så er det Donna Lucrezia i det lille grønne anlegg mellem S. Marco og Viktor Emanuel II-monumentet. Hun står med ryggen til S. Marco og har en redselsfull grotesk grimase.

Stadig den dag i dag muntret man seg med å påklistre Pasquinostatuen forskjellige sentenser og bemerkninger til aktuelle problemer.

Eksempler på pasquinader

[rediger | rediger kilde]

Borgiapaven Alexander VI (14921503) var en temmelig frimodig herre. Trass i sitt intime forhold til Donna Vanozza, tilkjøpte han seg den smukke Giulia Farneses gunst for et kardinalembede, og etter sigende hadde han latt henne male som Jomfru Maris over sin sovekammerdør. Det fikk Marforio til å «skrive» følgende til Pasquino: «Vet du at det er et bilde av Jomfru Maria over kardinal Farneses kammerdør, som Alexander VI lot oppsette»?

Pasquino svarte: «Akk ja, det er et bilde av kardinalens søster, hun som var Alexanders konkubine, og ved dette ærlige middel ble hennes bror Alexander Farnese gjort til kardinal og siden til pave».

En av Pasquinos mest berømte sentenser er Quod non fecerunt barbari, fecerunt Barberini, som på norsk blir: «Hva barbarene ikke gjorde, gjorde Barberini». En anonym skribent kritiserte pave Urban VIII Barberini, som plyndet Pantheons porticotak for kobberr for å dkaffe billedhuggeren Bernini med materiale til baldakinen over Peterskirkens høyalter.

At noen paver fant Pasquino direkte farlig, vitner en forordning fra pave Benedikt XIII fra 1720-årene om:

«Enhver, uten hensyn til rang og stilling, heri også medregnet presteskapet, som forfatter, trykker, sprer etc. skrifter som har karakter av pasquinate, vil – også i det tilfelle at skriftets innhold stemmer overens med sannhed og virkelighet – bli dømt til døden, all hans eiendom bli konfiskert og hans navn forbannes.»

Denne praksis var imidlertid ikke av nyere dato, for allerede i desember 1636 står det i en samtidig dagbok:

«Den 1. desember om natten ble Manzolini Bentivoglio halshugget i fengselet på Kapitol på grunn av en bog med pasquinader som var funnet i hans besittelse. Han ville intet tilstå, men ble overbevist av to vitner som samme morgen ble hengt på Piazza Giudea. Manzolini Bentivoglios halshuggede legeme var hele dagen utstilt ved foten av Campidoglio, og det sies at ett av vitnene før han døde, hadde uttalt at de hadde angitt ham med urette, og at han var uskyldig».

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Francesco Cancellieri: Notizie delle due famose statue di un fiume e di Patroclo dette volgarmente di Marforio e di Pasquino. Rom 1789.
  • Paola Ciancio Rossetto: Pasquino. Riflessioni e acquisizioni dal restauro. In: Caroline Michel d'Annoville, Yann Rivière (Hrsg.), Faire parler et faire taire les statues. De l'nvention de l'écriture à l'usage de l'explosif. Collection de l'École française de Rome Bd. 520. École française de Rome, Rom 2016, S. 11–27. ISBN 978-2-7283-1244-3.
  • Caterina Giannottu, La voix de Pasquin. Écriture affichée, satire politique et mémoire dans la Rome contemporaine. In: Caroline Michel d'Annoville, Yann Rivière (Hrsg.), Faire parler et faire taire les statues. De l'nvention de l'écriture à l'usage de l'explosif. Collection de l'École française de Rome Bd. 520. École française de Rome, Rom 2016, S. 29–44. ISBN 978-2-7283-1244-3.
  • Claudio Rendina: Pasquino, statua parlante. Quattro secoli di pasquinate. Newton Compton, Rom, 4. Auflage 1996. ISBN 88-8183-295-X.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]