Parthenios av Nikaia

Parthenios av Nikaia (gresk: Παρθένιος; latin: Parthenius fra Nicaea, død etter 79 f.Kr.), eller fra Apameia Myrlea i Bitynia, var en gresk grammatiker og poet. I henhold til bysantinske Suda var han sønn av Heraklides og Eudora, eller i henhold til Hermippos av Berytos (Beirut), var hans mors navn Tetha.

Biografisk skisse

Han ble tatt til fange av under de mithridatiske kriger mellom Romerriket og det greske kongeriket Pontos, og fraktet til Roma som krigsfange i 72 f.Kr. I Roma ble han løslatt og besøkte siden Neapolis hvor han underviste Vergil i gresk, i henhold til Macrobius. Han døde en gang etter 79 f.Kr. og en kilde hevder at han levde til Tiberius ble keiser i 14 e.Kr.

Parthenios skrev elegier, særlig dirger, en form for klagesanger benyttet i begravelser. Han forfattet også korte episke dikt. Ingenting av dette er bevart. I kontrast har hans prosaverk Erotica Pathemata over temaet kjærlighetssorg blitt bevart. Han er tidvis kalt for «den siste av alexandrinerne».

Erotica Pathemata

Hans eneste bevarte verk, Erotica Pathemata («Om kjærlighetens sorger»), ble utgitt, i henhold til forordet, «i kortest mulige form», og det er dedikert til poeten Gaius Cornelius Gallus (død 26 f.Kr.) som «et varehus å trekke materiale fra». Erotica Pathemata er en samling av 36 korte epitomer (sammendrag) med kjærlighetsfortellinger, hvor alle av dem har tragisk eller sentimentale avslutninger. Deres materiale er tatt fra historie, historiserte fiksjoner foruten også poesi.

Da Parthenios generelt oppgir sine kilder er disse fortellingene, er disse fortellingene verdifulle som informasjonskilder om de alexandrinske poetene og grammatikerne. De delvis mytiske, delvis historiske fortellingene i prosa strekker seg innenfor tragiske temaer som blant annet kannibalisme, incest, pedofili og nekrofili.

Innhold

De mytiske eller legendariske figurene i de fortellinger som presentert i Erotica Pathemata er som følgende:

1. Lyrkos
2. Polymela
3. Evippe
4. Oinone
5. Leukippos, sønn av Xanthios
6. Pallene
7. Hipparinos av Heraklea
8. Herippe fra Miletos
9. Polykrite
10. Leukone, hustru av Kyanippos
11. Byblis
12. Kalkos
13. Harpalyke
14. Anthevs, elsket og drept av Kleoboea
15. Dafne
16. Laodike, datter av Priamos
17. Kratea, mor av Periandros
18. Neaera, hustru av Hypsikreon
19. Pankrato, datter av Ifimedeia
20. Aëro, datter av Oinopion
21. Peisidike av Mithymna
22. Nanis
23. Kilonis
24. Hipparinos av Siracusa
25. Fayllos (se Harmonias halsbånd)
26. Apriate (se Trambelos)
27. Alkinoë
28. Kleite
29. Dafnis
30. Keltine
31. Dimoetes
32. Anthippe (se Epeiros)
33. Assaon
34. Korythos
35. Eulimene
36. Argantone

Andre verker

I Parthenios' samtid var han ikke kjent for å skrive prosa, men poesi. Selv om disse ikke har overlevd, er titlene kjente:

• Arete
• Dirge om Arkelais
• Afrodite
• Bias
• Delos
• Krinagoras
• Levkadiai
• Anthippe
• Dirge om Auxithemis
• Idolofanes
• Herakles
• Ifiklos
• Metamorfoser
• Propemptikon
• En gresk original om Moretum

Bevart manuskript

Parthenios er en av få antikke forfattere hvis verker er bevart i kun ett manuskript. Det eneste bevarte av Parthenios har fått tittelen Palatinus Heidelbergensis graecus 398 (P), og ble antagelig skrevet på midten av 800-tallet. Det inneholder en ulik blanding av geografi, utdrag fra Hesykhios fra Alexandria, paradoksografi (antikkens behandling av unormale fenomener i den naturlige verden), epistolografi (bysantinsk brevkunst) og mytologi.

Utgivelser

Han ble første gang utgitt i trykt utgave i 1531 i Editio princeps, redigert av Janus Cornarius, Basel, og på nytt i 1675: Historiae poeticae scriptores antiqui, redigert av Thomas Gale, Paris. De siste moderne utgaver er Parthenius of Nicaea: the poetical fragments and the Erōtika pathēmata ved Jane L. Lightfoot i 2000. En fransk utgave kom i 2008 ved Michèle Biraud, Dominique Voisin, og Arnaud Zucker: Parthénios de Nicée. Passions d'amour. Grenoble: Éditions Jérôme Millon.