Hopp til innhold

Ouroboros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ouroboros («haleslukeren»), en umettelig slange eller drage som fortærer sin egen hale, er et gammelt symbol fra det gamle Hellas og oldtidas Egypt. Det står for helhet, gjenfødsel, udødelighet, evighet, tilværelsens rundgang og det som vender tilbake til seg selv.
«Allegori over menneskelivet» (Allegoria della vita umana), malt av Guido Cagnacci (1601–1663), der tid, evighet, livets forgjengelighet og fornyelse blir symbolisert gjennom en ung kvinne med svevende ouroboros, timeglass, blomster og hodeskalle.
Flagg for Reggenza Italiana del Carnaro, en liten stat i dagens Kroatia som eksisterte ett år omkring 1920.

Ourobouros (gresk Οὐροβόρος «selvfortærer», bokstavelig «halefortærer» eller «halesluker», av gresk ourá, 'hale' og bóros, «fortære») eller uroboros (latin) er et opprinnelig egyptisk-gresk billedsymbol formet som en slange, en bevinget drage eller et krypdyr som biter seg selv i sporden og eter sin egen hale. Dyret danner en sluttet ring, ofte en sirkel, ved å bite seg fast i seg selv. Det er en utbredt figur som representerer «alt-i-alt», eksistensens totalitet, helhet, uendelighet, evighet, kosmos' sykliske vesen, udødelighet, gjenfødsel og den uavbrutte fornyelsen av livet («enden er begynnelsen»).[1][2]

Symbolet er antatt å ha vært inspirert av Melkeveien, da en del oldtidstekster viser til en form for slange av lys som bor i himmelen. Oldtidens egyptere assosierte den med Wadjet, en av sine eldste guddommer, som også var et annet aspekt av Hathor.[3] I orfisk kosmologi omgir den verdensegget.[1] Ouruboros forener sirkelens og sjøormens symbolikk, og kan tolkes som det våte elements parallell til Fugl Føniks. I norrøn mytologi finnes verdensslangen Jormundgand som slynger seg om Midgard, Midgardsormen som omfavner hele verden i havets avgrunn ved å bite seg i halen.

Sigurd Hoels romaner bærer ouroboros-merket.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]