Hopp til innhold

Oterfjøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Oterfjøl eller oter er et manuelt fiskeredskap som oftest brukes fra båt. Hvis forholdene langs bredden passer kan oteren også opereres fra land. Fisking med oterfjøl kalles otring og gjøres mest i ferskvann i jakten på ørret og røye.

Den eldste publikasjonen som omtaler oteren er fra 1855 og omtaler irske sportsfiskere.[1] Oteren ser ut til å ha kommet med britiske sportsfiskere til Norge fra Storbritannia omkring 1860,[2] og skapte blandede reaksjoner blant velstående sportsfiskere og dem som fisket med matauk i tankene.[3] På de britiske øyer var oterfiske blitt forbudt ved lov etter «Lakseloven» (The Salmon Fishery Act) i 1861. Dette kan ha bidratt til at sportsfiskere introduserte den til Norge, men også her ble bruken av oteren etterhvert regulert.[3]

Utførelse

[rediger | rediger kilde]
baksiden
forsiden
sammenlagt

Oteren er sammensatt av tre deler. Oterfjøla med en styremekanisme, oterlina med sluker eller kroker på, og et otervinsel til å veive lina inn på for oppbevaring.[2] Den vanligste tradisjonelle oteren består av ei tynn fjøl, omkring 60 til 65 cm lang, 15 til 18 cm bred og mellom 15 og 18 mm tykk. For å få den til å «skjære ut» til siden nå man trekker den i den ene eller den andre retningen er den spisset i endene. En kjøl av metall, for eksempel bly eller jern gir den vekt i bunn og sørger for at fjøla står loddrett i vannet når den manøvreres.[3] Metallkjølen bør være så tung at bare 3 til 5 cm av fjøla flyter over vannflaten.[3] Styremekanismen gjør oteren vendbar. Den består av en metallstang som fiskelina festes i. Den innrettes slik at man ved å gi slakk og stramme opp snøret på nytt kan vende oteren og få den til å skjære motsatt vei i vannet. Slik kan den trekkes utover i vannet fra land. I fiskelina henger det et antall fluer eller sluk med jevne mellomrom. Hver av dem er festet til lina med en fortøm hvis lengde er tilpasset hovedlinas høyde i vannet under fisket.[3] Det er også mulig å la krokene henge fra selve oterfjøla.[1]

Det finnes mange varianter av disse tre hoveddelene av oteren. Den kan for eksempel være laget i andre materialer enn tre eller ha en dobbelt fjøl, slik at den minner om en kjelke, noe som gjør den enklere å manøvrere. Det er vanlig å utstyre lina med 8 til 10 fluer eller sluker. Styremekanismen kan være hengslet, eller den kan være av en enklere utgave, særlig for fiske i saltvann, siden saltvannet tærer på metallet.[4] Vinselet kan med fordel være utstyrt med en korkplate eller lignende slik at man kan få kontroll over krokene under inndragning av lina.[2]

Bruk i kommersielt fiske

[rediger | rediger kilde]

I kommersielt fiske har lignende innretninger blitt brukt for å kunne styre fiskeredskaper både horisontalt og vertikalt i vannet. Det finnes eksempler på forskjellige design hos fiskere fra Tyskland, Sverige, Japan og Sveits. Et design som utnytter den samme effekten brukes dessuten i tråling på sjøbunnen og har i likhet med oteren fått navnet «otter boards» på engelsk. Den første omtalen av en slik innretning er omkring 20 år nyere av dato sammenlignet med den som ble tatt i bruk i forbindelse med sportsfiske med snøre.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Andres von Brandt. Fish catching methods of the world. s. 76–78. ISBN 0852381255. 
  2. ^ a b c Sportsfiskerens leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1984. s. 498–500. ISBN 8257302147. 
  3. ^ a b c d e Rugsveen, Magne (1986). Oteren. Elverum: [s.n.] 
  4. ^ Fiskerens bok. Oslo: Gresvig. 1956. s. 188, 189.