Ofikleide
Ofikleide er en familie musikkinstrumenter i messingblåsefamilien, og betegner de største medlemmene i familien av klaffehorn, utviklet og patentert av Jean Hiliaire Asté i 1821. Ofikleiden har fasong som en fagott.
Navnet ofikleide betyr serpent med klaffer, og instrumentet ble da også utviklet som en forbedring av serpenten. Serpenten var vanskelig å spille rent, og hadde en ullen klang. Tonehullene var plassert der man lettest kunne nå dem, istedenfor hvor det var best akustisk sett. Asté laget røret av metall, i motsetning til serpenten som var i tre, og han plasserte ni tonehull i korrekt posisjon, og brukte store klaffer til å dekke dem. Nyere instrumenter har dog vanligvis 11 eller 12. Noen sene modeller ble laget med ventiler; en hadde tre ventiler og var dermed essensielt en primitiv tuba, og en hadde en ventil og 5 klaffer.
Da tubaen gjorde sitt inntog midt på 1800-tallet tok den raskt over for ofikleiden, men instrumentet blir fortsatt brukt av og til for å spille musikk skrevet for det.
Ofikleidefamilien
[rediger | rediger kilde]- Altofikleide (i F eller Ess)
- Bassofikleide (i C, B eller Ass)
- Kontrabassofikleide (i Ess)
Musikk for ofikleide
[rediger | rediger kilde]- Auber: La Muette de Portici
- Berlioz: Fausts Fordømmelse, Benvenuto Cellini, Symphonie Fantastique, Trojanerne
- Mendelssohn: Elias, En midtsommernatts drøm, Atthalia
- Meyerbeer: l'Africaine, Les Huguenots, Robert le Diable
- Schumann: Paradies und die Peri
- Spontini: Olimpie
- Wagner: Rienzi, Das Liebesmahl der Apostel, Rule Britannia, Der Fliegende Holländer