Nosferatu
Nosferatu | |||
---|---|---|---|
orig. Nosferatu, eine Symphonie des Grauens | |||
Generell informasjon | |||
Filmtype | Stumfilm | ||
Sjanger | Grøsser | ||
Utgivelsesår | 1922 | ||
Prod.land | Tysk | ||
Lengde | 1 t. 24 min. | ||
Aldersgrense | Forbudt (1922) (Norge) | ||
Bak kamera | |||
Regi | F. W. Murnau | ||
Produsent | Enrico Dieckmann Albin Grau | ||
Manusforfatter | Henrik Galeen | ||
Musikk | Hans Erdmann | ||
Sjeffotograf | Fritz Arno Wagner Günther Krampf | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Max Schreck Gustav von Wangenheim Greta Schröder Alexander Granach | ||
Premiere | 4. mars 1922 (Tyskland) 3. juni 1929 (USA) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Nosferatu (originaltittel: Nosferatu, eine Symphonie des Grauens) er en tysk stumfilm-grøsser fra 1922 regissert av F. W. Murnau. Rollen som Grev Orlok spilles av Max Schreck, mens Gustav von Wangenheim spiller rollen som eiendomsmegleren som besøker Orlof. Filmen er løst basert på Bram Stokers kjente roman Dracula, fra 1897. Filmskaperen måtte endre flere detaljer da filmselskapet ikke klarte å få rettighetene til boka. Vampyr ble derfor endret til Nosferatu og Grev Dracula til Grev Orlok. Max Schreck spilte rollen som Grev Orlok så overbevisende og oppførte seg så merkelig under innspillingen at det begynte å oppstå myter om at han var vampyr i virkeligheten. Dette var forøvrig temaet i den amerikanske filmen Shadow of the Vampire fra 2000.
Nosferatu er ansett som en av de mest betydelige filmene innen skrekkfilmsjangeren og en av de mest kjente innen tysk ekspresjonisme.[1] Den ble kåret til tidenes beste vampyrfilm av Rotten Tomatoes.[2] Magasinet Empire rangerte den til en 21.-plass på sin liste over de 100 beste ikke-engelskspråklige filmene i verden.[3]
I 1979 ble filmen innspilt på nytt som Nosferatu – Nattens vampyr. Denne ble også kritikerrost og blant annet omtalt som en «poetiske gjenoppvekkelse» av Murnaus klassiker.[4] I 2024 ble fimen igjen nyinnspilt av amerikanske Robert Eggers, med Bill Skarsgård i rollen som Grev Orlok, og Willem Dafoe og Aaron Taylor-Johnson på den øvrige rollelisten.[5]
Handling
[rediger | rediger kilde]Historien starter i den oppdiktede tyske byen Wisborg. Den unge John Hutter (Harker) er en suksessfull eiendomsmegler som blir bedt av sin sjef om å dra til Transilvania for å treffe en klient ved navn grev Orlok. Det mangler ikke på illevarslende tegn og advarsler fra landsbyboerne i traktene, men Hutter lar ikke landsens overtro komme i veien for sitt arbeide. Etter å ha kommet til Orlocks slott går det meste etter planen, helt til under en middag hvor han uheldigvis skjærer seg selv i tommelen. Synet av blod gjør Orlok vill og han forsøker å suge noe av det til seg, men blir skjøvet vekk.
Da Orlok senere får se et bilde av den vakre Ellen, Hutters kone, undertegner han de nødvendige dokumentene og setter om natten kursen rett mot Wisborg for å bite henne i nakken og suge blodet hennes. Med seg tar han en hel hær av pest-rotter som skaper en dødelig epidemi i byen. Det blir straks et kappløp om å komme seg til Ellen og bringe henne i trygghet før Orlok finner henne. Spørsmålet er bare hvor lenge Hutter klarer å holde seg stabil nok da han selv har fått to hoggemerker i nakken.
Om filmen
[rediger | rediger kilde]- Produksjonen
Filmatiseringen bød på flere problemer for regissøren. For det første fikk han ikke opphavsretten fra Stokers enke, Florence Stoker, til å overføre boka til film. Han løste imidlertid dette ved å forandre tittelen til «Nosferatu» og bytte ut navnene til karakterene, i håp om å omgå de juridiske sidene rundt opphavsrett. Filmen ble ferdig innspilt, men Murnau ble deretter saksøkt av enken for brudd på opphavsretten og måtte møte i rettssalen. Stokers enke vant saken, og alle filmrullene av «Nosferatu» ble i 1925 brent på bålet. Det var bare én rull som slapp unna flammene, godt gjemt et sted i Frankrike.[1] Filmselskapet Prana Film erklærte seg konkurs som følge av søksmålet.[6]
Murnau brukte meget spesielle innspillingssteder i filmen ved unik bruk av lys og skygge og filmet blant annet steder i Slovakia som Transilvania.[7] Måten naturen og fjellene er filmet på under ferden til Transilvania får dem til å se usedvanlig vakre ut, og scenene i slottet til Orlok er meget stemningsfulle.[1]
- Anmeldelser
Filmen ble meget godt mottatt av kritkerne, noe som gjenspeiles i at den har fått så mye som 98 % i score på nettstedet Rotten Tomatoes.[8] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert skrev følgende i 1997: «It doesn't scare us, but it haunts us. It shows not that vampires can jump out of shadows, but that evil can grow there, nourished on death».[9]
Gustav von Wangenheim (i rollen som John Hutter) hadde en tendensen til å overspille og kunne bli litt vel teatralsk i formen, men ved tanke på at dette er en stumfilm hvor det eneste språket var kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er det akseptabelt. Han gjør spesielt en mektig god jobb i slottet til Orlok, der han ser tydelig vettskremt ut. På dette stedet kommer også filmens stjerne inn i bildet; Max Schreck i rollen som Orlok. Hans tolkning av vampyren er meget god og den regnes den dag i dag som den mest troverdige vampyren som er festet på film.[1]
- Norge
Filmen ble forbudt i Norge da den ble vurdert i 1922. Den ble vist i Oslo Filmklubb i 1966.[10]
Rolleliste
[rediger | rediger kilde]- Max Schreck som grev Orlok
- Gustav von Wangenheim som Thomas Hutter
- Greta Schröder som Ellen Hutter
- Alexander Granach som Knock
- Georg H. Schnell som Harding
- Ruth Landshoff som Annie
- John Gottowt som professor Bulwer
- Gustav Botz som professor Sievers
- Max Nemetz som kaptein på Empusa
- Wolfgang Heinz som førstestyrmann på Empusa
- Heinrich Witte som vakt på asyl
- Guido Herzfeld som vertshus-eier
- Karl Etlinger som student
- Hardy von Francois som lege på sykehus
- Fanny Schreck som sykepleier
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Tokle, Tom Richard - Skrekkmania (31.10.2010) Arkivert 3. februar 2012 hos Wayback Machine.
- ^ Rotten Tomatoes - Best Vampire Movies
- ^ Empire
- ^ Aftenposten morgen – Førti nordiske filmer på filmfestivalen i Berlin (20.02.1979, s.6)
- ^ Eggers, Robert; Corrin, Emma; Skarsgård, Bill (25. desember 2024). «Nosferatu». Focus Features, Maiden Voyage, Stillking Films. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Welcome to silent movies - Nosferatu
- ^ Votruba, Martin. «Nosferatu (1922) Slovak Locations». Slovak Studies Program. University of Pittsburgh.
- ^ Rotten Tomatoes
- ^ «Ebert, Roger». Arkivert fra originalen 15. mai 2012. Besøkt 24. desember 2011.
- ^ Aftenposten morgen – Nosferatu i Filmklubben (18.02.1966, s.4)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lotte H. Eisner; Hilmar Hofmanns; Walter Schobert (1980) (på Tysk), Die dämonische Leinwand, Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag,
- Lotte H. Eisner (1967) (på Tysk), Murnau. Der Klassiker des deutschen Films, Velber/Hannover: Friedrich Verlag
- Frieda Grafe; Enno Patalas (2003) (på Tysk), Licht aus Berlin. Lang Lubitsch Murnau, Berlin: Verlag Brinkmann & Bose, ISBN 9783922660811 ,
- Hans Helmut Prinzler, red. (2003), «Nosferatu» (på Tysk), Friedrich Wilhelm Murnau : ein Melancholiker des Films, Berlin: Bertz Verlag GbR,
- «Nosferatu - a Filmarcheology», ChiaroScuro/CeltoSlavica (Markus Osterrieder), http://www.celtoslavica.de/chiaroscuro/vergleiche/nos.html, besøkt 2009-04-23 - details of versions, intertitles and restoration
- Brill, Olaf (på Tysk), Film Nosferatu, Eine Symphonie des Grauens (GER 1922), http://www.filmhistoriker.de/films/nosferatu.htm, besøkt 2009-06-11 (1921-1922 rapporter og anmeldelser)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nosferatu på Internet Movie Database
- (no) Nosferatu hos Filmweb
- (no) Nosferatu hos Filmfront
- (no) Nosferatu på NRK TV
- (sv) Nosferatu i Svensk Filmdatabas
- (da) Nosferatu i Danmark Nationale Filminstitut
- (en) Nosferatu på AllMovie
- (fr) Nosferatu på Allociné
- (nl) Nosferatu på MovieMeter
- (de) Nosferatu på filmportal.de
- Nosferatu (1922) ved DBCult Film Institute
- Nosferatu komplett på Internet Archive