Neo-dada

Neo-dada (eller nydadaisme) er en betegnelse brukt på en del kunstnere i etterkrigstiden, hvis metoder og ideer sammenfalt med den tidligere dadaistiske kunsten. Neo-dada kjennetegnes av bruken av moderne materialer, populærkulturelt billedmateriale og absurdistiske kontraster.

Begrepet ble introdusert i USA sent på 1950-tallet av Jasper Johns og Robert Rauschenberg. Jasper Johns, Yves Klein, Robert Rauschenberg, Claes Oldenburg og Jim Dine er blant kunstnerne som assosieres med nydadaismen. De ønsket å gjenopplive den opprinnelige dadaismen. Blant nydadistenes metoder var "assemblage", "happening" og "environment".^[1]

Neo-dada regnes som foreløper til retninger som popkunst og fluxus.

Litteratur

Blom, Ida (1999). The cut through time. A version of the Dada/Neodada repetition (avhandling for graden dr.art.). Oslo: Unipub/Akademika.

Referanser

^ Lucie-Smith, Edward (1990). Illustrert kunstordbok. Oslo: NKS-forlaget.

Autoritetsdata

[1] Lucie-Smith, Edward (1990). Illustrert kunstordbok. Oslo: NKS-forlaget.

[1]