Neican
Neican (kinesisk: 内参, forkortet fra neibu cankao ziliao (参考资料)[1], ordrett «interne referanserapporter» eller «internt referansematerial») er interne rapporter med begrenset spredning beregnet for høyt rangerte embetsmenn og politikere i Folkerepublikken Kina.[2][3][4]
Ifølge kinesiske regelverk for massemediene, skal visse typer eller grader av nyheter ikke publiseres for almenheten, men forbeholdes intern rapportering. Dette omfatter alt som redaksjonen oppfatter som skadelig for det kinesiske kommunistiske partis eller regjeringens omdømme, en trussel mot sosial stabilitet og enhet, eller andre hendelser som korrupsjon, sosial uro og større forretningssvindel. Neican-materialet skal holde lederskapet oppdatert om anliggender som anses som for sensitive til å bli rapportert i de vanlige massemedier.[4] De er dermed ment å gi en mer realistisk og mindre sensurert versjon av begivenhetene enn massemediene.[3] De kan ha likhetstrekk med undersøkende journalistikk, og forberedes av journalister som arbeider for offisielle partiorganer som nyhetstjenesten Xinhua eller Folkets Dagblad.[4] Dette innebærer at en stor del av den informasjonsinnhentelse som foretas av kinesiske medier ikke meldes videre til almenheten, men bare i neicanform.[5]
Neicanenes popularitet har tiltatt sterkt ut over 2000-årene, med en stadig større leserskare.[2] Noen neicaner på lavere nivå er blitt inntekstkilder for sine utgivere (som for eksempel ministerier), som forsøker å øke abonnenttallene.[2][3]
Neican er blitt kritisert for å være sene og ikke effektive.[2][3] Ofte gir de informasjon som allerede er tilgjengelig på internet, skjønt ikke i kinesisk tradisjonell presse, som er underlagt sensur og der det råder en stor grad av selvsensur.[2][3] De er også til tider preget av at de vil tekkes sine utgivere eller overordnede, slik at ubehagelige opplysninger nedtones eller utelates.[2][3]
Uttrykket neican benyttes også av noen om boklitteratur som ikke er i vanlig salg, men er tilgjengelig for dem med særlige tillatelser.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Carol Lee Hamrin, Suisheng Zhao: Decision-making in Deng's China: perspectives from insiders, M.E. Sharpe, 1995, ISBN 1563245027, Google Print, p.114
- ^ a b c d e f Chinese whispers: China's secret media, The Economist, 17. juni 2010
- ^ a b c d e f Mark Magnier: Rosy Reports From Underlings Leave Chinese Leaders in the Dark, Los Angeles Times, 16. februar 2004
- ^ a b c Cho Li-Fung: The Emergence, Influence and Limitations of Watchdog. Journalism in Post-1992 China: A Case Study of Southern Weekend, doktorarbeid, University of Hong Kong, april 2007]
- ^ Roger V. Des Forges, Ning Luo, Yen-bo Wu: Chinese Democracy and The Crisis of 1989: Chinese and American reflections, SUNY Press, 1993, ISBN 0791412695, Print, p.299
- ^ Paul Theroux, Riding the iron rooster: by train through China, Random House, Inc., 1989, ISBN 0804104549, Google Print, p.74