Nasadiya sukta

Fra Mandala 1 i Rigveda

Nāsadīya sūkta (vedisk sanskrit; devanāgarī: नासदीय सूक्त), også kjent som skapelseshymnen, er den 129. hymne i maṇḍala 10 av Rigveda (10:129). Hymnen er oppkalt etter innledningsordene ná ásat eller «ikke det ikke-værende», og er opptatt av kosmologi og opprinnelsen til universet.

Nāsadīya sūkta innledes med ordene «Den gangen var det verken være eller ikke-være». Den undrer seg deretter når, hvorfor og gjennom hvem universet oppstod i en kontemplativ tone, og gir ingen endelige svar. Snarere konkluderer den med at endog ikke gudene kan vite dette, siden de kom etter skapelsen. Selv ikke den som måler alt det skapte, i den høyeste himmel, kan eller ikke kan vite det. Benevnelsen skapelseshymne er litt villedende, fordi verset verken presenterer en kosmogoni eller skapelsesmyte som er beslektet med de som finnes i andre religiøse tekster. I stedet provoseres lytteren til å stille spørsmål ved om man noen gang kan vite alle detaljene om universets opprinnelse.

Fortolkninger

Hymnen har tiltrukket seg hundrevis av kommentarer både i indiske darsjaner og i vestlig filologi. På mange måter er den ment å skape en gåte, utfordre, reise ubesvarlige spørsmål og hope opp paradokser. På samme måte som resten av maṇḍala 10, befinner hymnen seg mot slutten av Rigveda, og uttrykker tanker som er typiske for vedantisk filosofi. Selv om den utvilsomt er av høy alder, er det blitt hevdet at hymnen er av en sekundær, og ikke primær, opprinnelse. Dens sammensetning er nemlig kontroversiell i forhold til begrepet satkaryavada i den filosofiske skolen sāṃkhya. Selv om den er utypisk blant de vediske hymner, er den en av de mest kjente delene av Rigveda.

En ateistisk fortolkning ser på den som en av de tidligste nedtegnelser av vitenskapelig skeptisisme og agnostisisme. Astronomen Carl Sagan (1934–1996) siterte den da han diskuterte Indias «tradisjon med skeptiske spørsmål og uselvbevisst ydmykhet overfor de store kosmiske mysterier.»

Vers 1 uttrykker paradoksalt at «ikke-væren ikke eksisterte, heller ikke væren eksisterte den gangen» (ná ásat āsīt ná u sát āsīt tadânīm). I vers 2 leser vi at «den gangen eksisterte ikke døden, ei heller det udødelige» (ná mṛtyúḥ āsīt amŕtam ná tárhi). Vers 2 nevner at det var «åndedrett uten ånding, av sin egen natur, dette ene» (ânīt avātám svadháyā tát ékaṃ). I vers 3 utfoldes væren: «Fra heten (tapas) ble dette ene født» (tápasaḥ tát mahinâ ajāyata ékam). Vers 4 nevner begjær (kāma) som det primære frø, og de første poetiske seere (kavayas) som «fant båndet av å være innenfor ikke-vesen med hjertets tanke».

Karel Werner (1925–2019) beskrev forfatterens kilde som en som ikke er avledet av resonnement, men som en «visjonær, mystisk eller yogisk opplevelse som det er satt ord på». Sentralt står vismennene som søker etter å være i sin ånd. Hymnens gradvise prosesjon fra ikke-væren til væren, gjenskaper faktisk skapelsen hos lytteren (se sphoṭa), og setter likhetstegn mellom poetisk ytring og skapelse (se śabda).

Versemål

Nāsadīya sūkta består av syv triṣṭubh'er eller versemål (vedisk metrikk). Pada 7b i vers 7 er defekt, og er to stavelser kort:

yádi vā dadhé yádi vā ná

«hvis han har skapt det; eller hvis ikke [...]»

Defekten er et bevisst middel som benyttes av rishiene for å uttrykke forundring over muligheten for at verden kanskje ikke blir skapt. En parallell syntaktisk defekt er pada 7d, som ender i en underordnet klausul uten styrende klausul:

só aṅgá veda yádi vā ná véda

«Han vet sannelig; eller kanskje han ikke vet [...]»

Teksten

Nedenfor er teksten angitt på sanskrit (devanāgarī og transliterasjon) og i oversettelse.

Sanskrit

नासदासीन्नो सदासीत्तदानीं नासीद्रजो नो व्योमा परो यत् | किमावरीवः कुह कस्य शर्मन्नम्भः किमासीद्गहनं गभीरम् ॥ १॥ 1. nā́sad āsīn nó sád āsīt tadā́nīṃ nā́sīd rájo nó víomā paró yát kím ā́varīvaḥ kúha kásya śármann ámbhaḥ kím āsīd gáhanaṃ gabhīrám न मृत्युरासीदमृतं न तर्हि न रात्र्या अह्न आसीत्प्रकेतः | आनीदवातं स्वधया तदेकं तस्माद्धान्यन्न परः किञ्चनास ॥२॥ 2. ná mr̥tyúr āsīd amŕ̥taṃ ná tárhi ná rā́triyā áhna āsīt praketáḥ ā́nīd avātáṃ svadháyā tád ékaṃ tásmād dhānyán ná paráḥ kíṃ canā́sa तम आसीत्तमसा गूहळमग्रे प्रकेतं सलिलं सर्वाऽइदम् | तुच्छ्येनाभ्वपिहितं यदासीत्तपसस्तन्महिनाजायतैकम् ॥३॥ 3. táma āsīt támasā gūháḷam ágre apraketáṃ saliláṃ sárvam ā idám tuchyénābhú ápihitaṃ yád ā́sīt tápasas tán mahinā́jāyataíkam कामस्तदग्रे समवर्तताधि मनसो रेतः प्रथमं यदासीत् | सतो बन्धुमसति निरविन्दन्हृदि प्रतीष्या कवयो मनीषा ॥४॥ 4. kā́mas tád ágre sám avartatā́dhi mánaso rétaḥ prathamáṃ yád ā́sīt sató bándhum ásati nír avindan hr̥dí pratī́ṣyā kaváyo manīṣā́ तिरश्चीनो विततो रश्मिरेषामधः स्विदासीदुपरि स्विदासीत् | रेतोधा आसन्महिमान आसन्त्स्वधा अवस्तात्प्रयतिः परस्तात् ॥५॥ 5. tiraścī́no vítato raśmír eṣām adháḥ svid āsī́d upári svid āsīt retodhā́ āsan mahimā́na āsan svadhā́ avástāt práyatiḥ parástāt को अद्धा वेद क इह प्र वोचत्कुत आजाता कुत इयं विसृष्टिः | अर्वाग्देवा अस्य विसर्जनेनाथा को वेद यत आबभूव ॥६॥ 6. kó addhā́ veda ká ihá prá vocat kúta ā́jātā kúta iyáṃ vísr̥ṣṭiḥ arvā́g devā́ asyá visárjanena áthā kó veda yáta ābabhū́va इयं विसृष्टिर्यत आबभूव यदि वा दधे यदि वा न | यो अस्याध्यक्षः परमे व्योमन्त्सो अङ्ग वेद यदि वा न वेद ॥७॥ 7. iyáṃ vísr̥ṣṭir yáta ābabhū́va yádi vā dadhé yádi vā ná yó asyā́dhyakṣaḥ paramé vyoman só aṅgá veda yádi vā ná véda

Oversettelse

1. Den gangen var det ingen ikke-væren, og heller ingen væren,
Det var ingen luft da, og heller ikke rommet bortenfor.
Hva dekket det? Hvor hen? I varetekt hos hvem?
Var det den gang et kosmisk hav, i ufattelige dybder ?

2. Den gangen var det verken død eller udødelighet,
ei heller fantes den gangen fakkelen for dag og natt.
Det Ene åndet uten åndedrett og av sin egen natur.
Den gangen var det dette Ene, og der var ingen andre.

3. I begynnelsen var mørket skjult av mørket.
Alt dette var bare et uopplyst kosmisk hav.
Dette Ene som kom til å bli, og var innelukket i ingenting,
oppsto til slutt, født av glødens kraft.

4. I begynnelsen kom begjæret ned på det -
Det var det primære frøet, født av sinnet.
De vise som har ransaket deres hjerter med visdom
vet at det som er, er slekt med det som ikke er.

5. Og de strakk snoren over tomrommet,
og vet hva som var over, og hva som var nedenfor.
Banebrytende krefter gjorde de fruktbare mektige krefter.
Nedenfor var styrke, og ovenfor var impuls.

6. Men tross alt, hvem vet, og hvem kan si
Hvorfra alt oppstod, og hvordan skapelsen skjedde?
gudene selv kom senere enn skapelsen,
så hvem vet virkelig hvor det har oppstått?

7. Hvor hele skapelsen hadde sin opprinnelse,
skaperen, enten han formet den eller ikke,
skaperen, som betrakter det hele fra den høyeste himmel,
han vet det – eller kanskje vet han det ikke.

Referanser

Autoritetsdata