Narrelue

Schalksnarr («tøysenarr»), tresnitt fra ca. 1540 av tyskeren Heinrich Vogtherr den yngre (1513 – 1568) som viser en narr med narresepter og narrelue i tvefarget mi-parti og med kyllingkam og eselører med bjeller (trykket er fargelagt i ettertid). Portrettet av en leende, skjelmsk narr med stav og briller er kjent som motiv i mange versjoner.

Tre karnevalsnarrer som leker med narreseptrene iført overdreven middelaldermote med skulderhetter ustyrt med kyllingkam, eselører og bjeller. Kobberstikk fra 1642 etter Pieter Bruegel den eldre (1525–1569)

Mann utkledt som den lystige tyske folkebokhelten Till Eulenspiegel («Till Uglespeil») i middelaldersk narredrakt i mi-parti under en byfestival i Schöppenstedt 2009.

Narredrakt med hette framstilt i Pieter Brueghel den eldres myldremaleri «Kampen mellom karnevalet («narrefesten») og fasten» fra 1559)

Narrelue er ulike typer komiske hodeplagg, gjerne fargerike hetter, luer og myke hatter med bjeller og én eller flere bøyde luespisser. Slike luer har blitt båret av narrer, det vil si klovner eller gjøglere i middelalderen, renessansen og barokken, særlig ved fyrstehus og kongelige hoff, men også av narraktige skikkelser i folkelige allegorier og i komisk teater i europeisk tradisjon. Plagget skal være blant de nyeste av narrens attributter.

Kappe- eller hettformet narrelue kan på norsk og dansk også kalles narrekappe eller marott, et opprinnelig fransk fremmedord som også kan brukes om narresepter eller -klubbe.

Historikk

Bruken av narrer som profesjonelle underholdere ved herskapelige gjestebud og hoff skal ha røtter tilbake til antikken. Skikken skal for alvor blitt etablert ved bysantinske hoff og derfra spredt seg til fyrstehus ellers i Europa i løpet av middelalderen.

Klærne narrene har båret, har variert gjennom historien, men alltid skilt seg ut fra samtidens klesmote på en komisk måte; narredraktene har typisk vært overdrevent og latterlig umoderne, fargerike, påfallende annerledes og sammensatte, ikke sjelden varianter av klær som folk med lav status i samfunnet har brukt.

Spraglete og rare kostymer utviklet seg også for andre komiske skikkelser. Det gjelder teater- og pantomimefigurer som Harlekin og Pulcinella i commedia dell'arte, Punch og Kasperl i figurteater, den tyske spøkefuglen Till Eulenspiegel samt ulike typer klovner og gjøglere på sirkus og scener i nyere tid. Disse er utviklet fra gamle tradisjoner med narrer. I tillegg henger figurene selvsagt sammen med menneskets sans for humor og lek, enten den vekkes av muntre vitsemakere eller lattervekkende tåper.

Avvikende klesdrakt har også vært et viktig element i den folkelige feiringen av karneval med masker, utkledning og opptog. Fram til 1400-tallet tillot kirken i Frankrike og England til og med en årlig narrefest i januar der gudstjenestene og de geistlige ble parodiert og korgutter fikk rollen som «narrebisp».

«Narr», oljemaleri av Aleksandr Litovsjenko 1875. Narrelue formet som topplue i sterke farger, med høy oppbrett og bjelle. Karnevalsklovner i dekorerte narrekostymer med topplueformede hatter, ansiktsmasker og pipekrager i Wolfach i Tyskland 2006 Jokeren i spillkort har siden 1890-tallet blitt prydet med tegningen av en hoffnarr med hetteformet narrelue. Kvinne i tradisjonelt narrekostyme med todelt narrelue i utpreget moderne manga-design under Manga Expo 2007 i Paris. Narreluer formet som hetter med bøyde luespisser, hanekam og bjeller slik vi kjenner dem fra jokere på spillkort, og Narren i tradisjonell tarot, stammer fra europeisk middelaldermote. Slike hodeplagg oppstod fra toppluer med oppbrettet brem og lang spiss bak, ikke sjelden med dusk i enden. Dette var strikkeluer av ull som i ulike varianter og i lang tid har vært vanlig hodeplagg for arbeidsfolk mange steder i Europa, ikke minst blant fiskerbefolkningen i Sør-Europa. På narreluene ble spissem polstret slik at den stod opp, eventuelt bøyd framover og påsydd en bjelle istedenfor dusk. Andre ganger fikk narreluene to, tre eller flere lystige topper, «utvekster» eller myke «horn». Luene kunne også være skulderkapper og hettekraver som de gamle struthettene med lang hettespiss. I seinmiddelalderen og ut på 1500-tallet var det også vanlig å kle ut narrene med lange eselører. Esel har siden antikken vært symbol på dumhet og uintelligente mennesker. Dyret ble for øvrig i kristen tradisjon knyttet til forestillinger om uskyldighet, på samme måte som «den hellige dåren». Eselører går også igjen i franske varianter av skolenes dumrianhatter av papir. Narreluene har altså opphav i gamle klesplagg og draktskikker fra 1200-til 1400-tallet. Det gjelder skulderhettene fra dengang, men også den populære to- eller mangefargede mi-parti-moten og den franske flammegotikken med dekorative tunger og fliker langs tøykantene. Dette var en tid da klærne ikke bare fortalte om bærerens kjønn som i dag, men også signalerte sosial rolle og stand. Bruken var dessuten strengt regulert, omtrent som seinere tiders uniformer for ulike yrker. Brudekroner, enkeslør, jødehatter, bispeluer og flere andre draktelementer er eksempler på visuelle kjennetegn i de gamle klassesamfunnene i Europa. Narredraktene i middelaldertradisjonen består ellers ofte av en vams med belte, strømpebukseliknende brøker og snabelsko, plagg som gjerne er i mangefarget mi-parti og har ringlende småbjeller og tungeformede fliker som luene. Narrene er dessuten ofte framstilt med en narrestav kalt marotte eller bauble, en klubbe som parodierte både septer og bispestav. Narrestaven kan også være dekorert med et dokkehode som selv er utstyrt med en liten narrelue. Narreklær, såvel som Harlekins drakt med grønne, blå og røde ruter, blir på engelsk noen ganger kalt motley. Fra 1880-tallet har tradisjonelle narreluer med bjeller, såvel som hele narredrakter, også blitt omtalt som cap and bells på engelsk.

Se også

• Narredrakt
• Dumrianhatt, konisk kremmerhushatt eller eselører av papir
• Struthette, middelalderhette med lang spiss
• Narresepter, -stav, -klubbe eller -kølle (også kalt (marott)

Eksterne lenker

• (en) Fool's caps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata