Namaa Alward
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Namaa Alward | |||
---|---|---|---|
Født | 11. nov. 1953 (71 år) Bagdad | ||
Beskjeftigelse | Politiker, skuespiller, skribent | ||
Nasjonalitet | Irak |
Namaa Al Ward (født 11. november 1953 i Al-Kadhimiya, Bagdad, Irak) er en irakisk skuespiller med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Hun er datter av den kjente billedkunstneren Khalil Al Ward (født i 1924 i Kadhimiya, Bagdad, Irak, død 9. juli 1984) og Sadiqa Al Ward (født i Kadhimiya, Bagdad, Irak).
Biografi
[rediger | rediger kilde]Kunstner
[rediger | rediger kilde]Namaa Al Ward har arbeidet profesjonelt som kunstner siden 1973. Hun gikk på Fine Art Institution på Faculty of Theatre i Bagdad i perioden 1972–1974, parallelt med at hun var skuespiller på det irakiske nasjonalteateret og på Folketeateret Fri gruppe i Bagdad. I 1973, da hun var 19 år gammel, mottok hun prisen som beste skuespillerinne i Irak.
Hun spilte flere store roller i en rekke klassiske stykker, deriblant hovedrollene i Frøken Julie av August Strindberg og i Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Rollen som Nora i Et dukkehjem spilte hun i det internasjonale kvinneåret i 1975. I perioden 1974–1982 var hun med på å etablere og jobbe i 60-Chairs Theater i Bagdad i samarbeid med professor Awni Karromi. Fra 1973 til 1976 opptrådte hun også i irakisk radio og TV.
Diktaturet slår til
[rediger | rediger kilde]Samtidig som Al Ward arbeidet som skuespiller arbeidet hun som kvinnerrettighetsaktivist og deltok i Kommunistpartiet, noe som førte til at hun i 1976 ble fratatt sitt identitetskort og fikk forbud mot å være med på TV og film. Ingen turte å gi henne store roller på det nasjonale teateret, og hun ble til stadighet hentet til forhør. Sikkerhetspolitiet ville at hun skulle arbeide for dem, noe hun ikke godtok.
I perioden 1977–1981 tok hun Bachelor-grad i geologi ved det vitenskapelige fakultet på universitetet i Bagdad. Det var i denne perioden, i 1981, at sikkerhetspolitiet for første gang arresterte henne. Da de hentet henne til forhør kom de inn i salen hvor hun satt og hadde avsluttende eksamen i geologi. Den andre gangen var på hennes fødselsdag den 11. november 1981. Den tredje gangen var i januar 1982. Situasjonen ble stadig mer skremmende.
Al Ward søker tilflukt
[rediger | rediger kilde]Sammen med sin mann, kunstmaleren Abathar Saoudi, hadde hun på dette tidsrommet fått to barn, som ble stadig mer redd for å miste. ”En ting er forhør og fysisk tortur, noe annet er redselen for at dine egne barn skal bli tatt”, skriver hun i boken Portrett av en nabo av Karoline Frogner hvor hun ble profilert. ”Det eneste jeg tenkte på den gangen var barna mine, og jeg bestemte meg for at vi måtte flykte”, skriver hun.
Hun hadde delvis gått under jorden i lengre perioder før, og i 1982 vurderte hun om hun skulle gjøre det igjen. Men delvis på grunn av at hennes mann ikke ville delta i den håpløse krigen mellom Irak og Iran, som på dette tidspunktet herjet, og på grunn av at ingen av dem ønsket å sende av gårde barna som unge soldater i den meningsløse krigen, tok de beslutningen om å flykte.
De ankom først Jordan, men måtte reise videre ettersom dette ikke var et trygt land. De samarbeidet med Irak. De levde under jorden igjen i 5 uker før de reiste videre til Syria. Der møtte de andre flyktninger, som hadde kommet dit fra Irak 4-5 år tidligere. Det var radikale intektuelle, journalister og kunstnere – gode venner og kolleger fra Irak.
Men på tross for at Al Ward fikk jobb som sekretær ved et legekontor var det ikke jobb å få i Syria, noe som førte til at de 9 måneder senere dro videre til Algerie, hvor de ble boende i to år.
I Algerie fikk Al Ward jobb som geolog ved et veilaboratorium, samt som skuespiller på Nasjonalteateret i samarbeid med teaterforfatteren Kateb Yassin, men mannen, som her fikk jobb som snekker, gikk det dårligere med.
Etter først å ha mistet jobben og fått inndratt arbeidstillatelsen kom politiet og hentet ham for å kaste ham ut av landet. Ettersom barna sto i hans pass, ble de tatt sammen med ham. De ville sende ham til Irak, men ble overbevist om at han kunne dra til Syria, og han og barna ble sendt dit.
Tiden i Norge
[rediger | rediger kilde]Sammen med ektemannen og deres barn bodde Namaa Al Ward i Syria i tre år. Hun arbeidet som skuespiller i kompaniet «Babylons frie teatergruppe» i Damaskus i perioden 1984–1986, og ble leder for et teaterprosjekt for ungdom i Damaskus i 1986, samtidig som hun gikk på High Academy of Theatre i Damaskus i perioden 1985–1987.
Men etter hvert kom situasjonen også her til å tilspisse seg og de dro videre til Norge i 1987. Etter en veldig vanskelig tid, hvor de ble forhørt av politiet og flyttet hit og dit til forskjellige asylmottak, begynte hun raskt å tilpasse seg sin nye situasjon.
Teater
[rediger | rediger kilde]I Norge, hvor Al Ward etter hvert klarte å få opphold på humanitært grunnlag, har hun laget en rekke ulike teaterforestillinger og samarbeidet med velkjente kunstnere som Issak E. Issak, Hege Rimestad, Birgitte Grimstad, Erling Kittelsen, Kenneth Dean, Geir Lystrup, Karen Foss, Hedevig Schjødt og Erik Meling.
Hun studerte videre hos blant annet Jan Lee Strasbourg (Acter Studio i New York) Mamadou Dioume (Peter Brooks Company), Rodrigo Malbran (Jaques Lecoq Intrnational School) og i Comedia del Arter, samt ved Odin Teatret i Danmark.
Allerede på asylmottaket og etter noen måneder i Norge startet hun dansegruppen Tusen og en natt, som var aktiv i 2 år og hadde ulike forestillinger rundt om i landet. I 1987 etablerte, ledet og koreograferte hun for dansegruppen 1001 natt, som hadde forstillinger i Oslo og Akershus. Deriblant konserten Children of Tomorow på Folkets hus og Konserten Dansegale mot rasisme på hovedscenen på Nasjonalteateret.
Deretter, i 1988, var Al Ward skuespiller, vokalist og produsent for stykket På flukt, som hadde turner i Norge og Danmark. Dette samtidig som hun underviste i teater og instruksjon, samt arbeidet både som regissør, scenepedagog og som workshop leder i flere nasjonale og internasjonale prosjekter.
I 1990 etablerte Al Ward, sammen med Hege Rimestad og Hedvig Schiødt, den multinasjonale teatergruppen UR, Nora produksjon, sammen med andre kjente kunstnere. Sammen hadde de forestillinger flere steder i Norge, i de nordiske landene, i resten av Europa og i arabiske land.
I forbindelse med UR, Nora produksjon, var Al Ward blant annet skuespiller og produsent i forestillingen Loulouzads bryllup av Issak E. Issak i regi av Mamadou Dioume fra Peter Brooks Company i Paris i 1995, i stykket Gyngestolens melodi av Faruk Mohammed i regi av Professor Awni Karromi i 1996, i forestillingen Fra en scenekunstners dagbok i samarbeid med forfatteren Issak E. Issak og Professor Awni Karromi i 1997, i monodramaet Clowning in Front of the Temple i regi av Erik Meling i 1998-99 og i den musikalske forestillingen Bergtatt i samarbeid med Hege Rimestad og i regi av Erik Meling i 1999.
I 1992 etablerte Al Ward Teater X i samarbeid med Kenneth Dean og hadde der den eneste faste stillingen som teaterpedagog og instruktør frem til 1995. Dette samtidig med at hun i perioden 1994-2002 var arrangør og workshopsleder i Orientalsk bevegelse i dans og teater, som bl.a. fant sted i Oslo, Bærum, Høyskolen i Stavanger, Kristiansund og Bergen.
Hun deltok også på kulturarrangementer i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, deriblant i Laterna Magica hvor hun hadde en sentral rolle som vokalist og skuespiller. Oppsettingene på Hamar under Vinter-OL 1994 inngikk i Lillehammer Olympic Organizing Committees (LOOC) kulturprogram.
Al Ward var blant annet hovedansvarlig for det kulturelle hovedinnslaget ved åpningen av utstillingen Bok 94 på Sjølyst samme år, for det kulturelle hovedinnslaget under 8. mars feiringen på Det Åpne Teater i regi av ressurssenteret for innvandrer- og flyktningkvinner, MIRA, i 1996.
I 1994 var Al Ward skuespiller i forestillingen Kvinne mellom to kulturer sammen med Unni Damslora under Nordisk Forum i Åbo, Finland, produsert av Mira Sentret og i 1995 var hun leder og instruktør for teaterworkshop på The Nordic Train of Cultural Freedom, som var en del av Europarådets ungdomskampanje mot rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse.
I 1994-95 var Al Ward kunstnerisk leder for teaterprosjektet SUM i regi av Oslo kommune, samt instruktør for oppsetning av teaterforestillingen ”Barbara” av Sverre Udnes på Månefisken og i 1995-96 var hun instruktør, leder og produsent for 60 Chairs Theater, som satte opp forestillingen ”Arabiske netter” av Riad Ismat på Black Box Teater.
I perioden 1997-2002 etablerte og samarbeidet Al Ward med Unni Beate Sekkesæter og Nobels fredsprisvinner i 2006 Muhammad Yunus i selvhjelpsprosjektet nettverkskreditt til flyktninger og innvandrere i Oslo og Bergen i regi av Norsk Folkehjelp.
I 1999 var Al Ward hovedansvarlig for festivalen Ord fra Mesopotamia, som presenterte aktive irakiske kunstnere i Norge og Nord-Europa gjennom film, teater, musikk og maleri på Internasjonalt kultursenter og museum (IKM). Samme år var hun kunstnerisk rådgiver og instruktør for forestillingen I See what I want i samarbeid med Den kjente poeten Mahmoud Darvish og Samia Gazmoz Bakri fra teateret Tel al-Fakhar i Akka.
I 2001 var Al ward skuespiller og vokalist i forestillingen Jenter langs elva, som ble produsert av kvinnepolitisk styre i Oslo Arbeiderparti.
Al Ward har samtidig vært politisk aktiv og hatt en rekke andre jobber, slik som på Antirasistisk senter, hvor hun arbeidet som saksbehandler for krisesaker i 1991 og for MiRA-senteret. Hun har vært oversetter, tolk, fordragholder og miljøarbeider for bl.a NRK, Redd Barna, Flyktninghjelpen og Røde kors.
Film
[rediger | rediger kilde]Hun har samtidig deltatt i en rekke filmproduksjoner. Deriblant som skuespiller i filmen When the Generals get Angry fra 1990 av Dansk Filmverksted. I 1994 hadde hun rolle i den prisbelønte dokumentarfilmen ”Mørketid” om kvinner i krig regissert av Karoline Frogner, samt i spillefilmen Kattepiss fra 1994 regissert og produsert av Edvardo Lamora.
I 1999 var hun skuespiller i ungdomserien Ansur produsert av NRK TV. I 2000 var hun skuespiller i dramaserien Fire høytider i NRK TV i regi av Leidulv Risan. Hun deltok som skuespiller i spillefilmen Bryllupet.
Siden 2002 har hun deltatt i 4 dokumentarfilmer regissert av Nefise Özkal Lorentzen; Det hendte i går, det hender i dag, som var et samarbeid mellom Interkulturelt museum (IKM) og Krigsveteranforeningen, Blås i grensene, Gender me og Ballong til Allah.
Vokalist
[rediger | rediger kilde]Siden 1990 har hun vært vokalist i rekke oppsetninger sammen med blant andre Birgitte Grimstad, Javid Afsari, Hege Rimestad, Geirr Lystrup, professor Kristin Norderval og Erling Kittelsen i blant annet Oslo konserthus, Rockefeller, Det åpne teater, Blå, Henie Onstad kunstsenter, Cosmopolite, Det norske teater og Hausmania kulturhus.
I 1997 var hun vokalist i musikkvideoen Drømmen om Bagdad sammen med Hege Rimestad i regi av Kjersti Martinsen. Videoen ble kjøpt inn og vist av NRK TV. I 2004 var hun vokalist på lydsporet til novellefilmen Zenith; musikken var av Randall Meyers og filmen varregissert av Brus Parramore.
Hun deltok i perioden 1997-03 som vokalist på Hege Rimestads CD-er Hvit pil og Fly som en stein, som mottok Spellemannprisen for barneplate 2003. I 1999-2001 arbeidet hun som skuespiller, vokalist og danser i konsertserien Stein, ild, is i regi av Rikskonsertene sammen med Hege Rimestad, Børe Flyen og lyriker Geirr Lystrup, med Ingrid Forthun som regissør.
I 2001 deltok hun i lydboken Arabiske eventyr i kombinasjon med lesning av Ellen Horn og Wenche Elena Medbøe utgitt av Kulturbro forlag med støtte fra UNESCO. I 2003-06 var hun vokalist på Malika Makouf Rasmussens CD-er Dualisme og Exit Cairo. I 2010 var hun vokalist og tekstleser på Bjørn Andor Drages CD Mariamesse.
Verv
[rediger | rediger kilde]I 1998-99 var hun vært styremedlem i det kunstneriske laget for Åpen scene på Det norske teater og i 1988-2000 vært aktivt medlem av Foreign Women Group (FWG), som i 1990 etablerte MIRA-senteret. Hun er nå styremedlem i Oslo museum, Teatermuseet og IKM.
Priser
[rediger | rediger kilde]Også i Norge har hun mottatt en rekke priser og stipender. I 1994 mottok hun Conrad Mohrs legat og i 2005 mottok hun Hans Christian Osterøs minnepris, samt fikk ære av å holde tale på 17. mai under 100-årsjubileet og ved bekransningen av Henrik Ibsens grav ved Vår Frelsers gravlund. Som flyktning til Norge hadde hun under et avhør svart ”Ja, jeg kjenner Ibsen” på spørsmålet om hun kjente noen i Norge.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Namaa Alward på Internet Movie Database
- (no) Namaa Alward hos Sceneweb