Mujangga
| Mujangga | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1782 | ||
| Død | 1856 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1805 Imperial Examination)[1] | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[1] | ||
Mujangga (mandsjuisk: 
; kinesisk: 穆彰阿, pinyin: Mùzhāng'ā; født 1782, død 1856) var en mandsjuisk statsmann i Qingdynastiets tid.
Han var bannermann tilhørende det innrammede blå banner. Han fikk høyeste plassering ved den keiserlige embedsmannseksamen i 1805 og steg raskt i gradene i embedsverket. Han ble medlem av Storrådet i 1828 og fikk etterhvert en avgjørende politisk innflytelse under Daoguang-keiserens styre.
Etter Cao Zhenyongs fall ble Mujangga Storrådgiver (Storrådets leder) i 1837. Da spenningene mellom Kina og Storbritannia tiltok i 1839, ble han en hovedtalsmann for en fleksibelt ettergivende politikk overfor britene. Etter første opiumskrigs utbrudd gikk han inn for å avsette Lin Zexu fra hans stilling som keiserlig kommissær i september 1840. Mujanggas politiske forsoningslinje skapte spenninger med tronfølgeren, og etter at denne kom på keisertronen som Xianfeng-keiseren, ble Mujangga avsatt fra alle sine embeder i 1851.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Pamela Kyle Crossley: Orphan Warriors: Three Manchu Generations and the End of the Qing World, s 256. Princeton University Press, 1990.
- Arthur William Hummel: Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.