Motkultur

Motkultur er en kultur eller samfunnsbevegelse som er oppstått og virker som en motsetning og et alternativ til den rådende kulturen i samfunnet ellers, altså en underkultur som på et eller flere områder er i opposisjon til vertskulturen. Det kan for eksempel være en mindre ungdomskultur som er ideologisk uenig med den dominerende kulturen i omgivelsene. En motkultur kjennetegnes ofte av skarpe politiske meninger og egne ytre stiltrekk.

Motkulturelle bevegelser i norsk historie har blant annet vært avholdsbevegelsen, målrørsla og arbeiderbevegelsen som seinere ble store folkebevegelser. Motkulturen i den vestlige verden var ellers særlig tydelig i 1960- og 1970-årene da hippiebevegelsen og den politiske antikrigsmotstanden protesterte mot gamle normer, militær opprustning og det miljøødeleggende forbrukersamfunnet. Den mangesidige alternativbevegelsen som oppstod i kjølvannet av dette, har siden ført med seg alternativmedisin og nyreligiøsitet som New Age. Også bevegelser knyttet til feminisme, homoseksualitet, antiglobalisering og forskjellige musikkformer, for eksempel punk, kan betegnes som motkulturer.

Begrepet

I slutten av 1960-årene ble portrettet av den revolusjonære Che Guevara et kultisk symbol på motkultur og opprør for mange unge.

Begrepet motkultur stammer fra det engelske counter culture som første gang ble lansert av den amerikanske samfunnskommentatoren Theodore Roszak i boka The Making of a Counter Culture i 1969. Stein Rokkan brukte begrepet i artikkelen «Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk» (1967) om periferien sin organiserte motstand mot sentral stats- og nasjonsbygging og slik kulturell standardisering. Motkulturer har som lavkirkelig kristendom, avholdssak og målsak har skapt skillelinjer i norsk politikk.

Radikal motkultur i 1960- og 1970-årene

Fredssymbolet, formgitt og først brukt i Storbritannia i kampen for nedrustning av kjernefysiske våpen, ble et betydelig symbol for mange unge.

I USA ble motkulturen i 1960-årene identifisert med avvisningen av de konvensjonelle sosiale normene fra tiåret før. Motkulturens ungdom avviste de kulturelle standardene til sine foreldre, særlig med respekt til rasesegregasjon og den utstrakte og totale støtten for Vietnamkrigen som kom innledningsvis fra befolkningen og som etterhvert slo sprekker.

I Storbritannia var motkulturen i 1960-årene en reaksjon mot de sosiale normene fra 1940- og 1950-årene, skjønt «Ban the Bomb», protestene mot atombombene sentrerte rundt en opposisjon mot kjernefysiske våpen. I Norden var også protestene mot Vietnamkrigen en del av den almene radikaliseringen. I Sverige gikk Olof Palme ut i 1972 med en sterk kritikk av den amerikanske bombingen av Hanoi og snudde opinionen.

Etter hvert som 1960-årene utviklet seg økte motsetningene og spenningene i det amerikanske samfunnet som tenderte til å gå langs generasjonslinjer i henhold til krigen i Vietnam, forholdet til raser, seksuelle skikker, kvinnerettigheter, tradisjonelle forhold til autoritet, og en materialistisk tolkning av Den amerikanske drømmen. Hvite middelklasseungdom — som utgjorde hovedmengden av motkulturen — hadde nok fritid til å vende deres oppmerksomhet mot sosiale saker. Disse omfattet støtte til borgerlige rettigheter, kvinnefrigjøring, homofiles rettigheter, og en avvisning av Vietnamkrigen. Hippiene ble den største motkulturelle gruppen i USA. Motkulturen hadde også tilgang til en media som var ivrig i å fremme deres syn for en større, undrende offentlighet. Demonstrasjoner for sosial rettferdighet skapte langtrekkende endringer som påvirket mange aspekter av samfunnet.

Den tradisjonelle populærkulturen ble avvist og best oppfattet i utformingen av nye musikksjangre som psykedelisk rock, popart og nye utforskninger av åndelighet. Musikere som eksemplifiserte denne tiden omfattet The Beatles, The Grateful Dead, Jefferson Airplane, Jimi Hendrix, The Doors, Cream, The Rolling Stones, Bob Dylan, og Janis Joplin.

Stemninger og sinnelag ble uttrykt i sangtekstene og populære slagord i perioden som «do your own thing», «turn on, tune in, drop out», «whatever turns you on», «Eight miles high», og «light my fire». Åndelig omfattet motkulturen interesse i astrologi, begrepet «Age of Aquarius» — Vannmannens tidsalder, og kjennskapet til andres astrologiske tegn, fikk Theodore Roszak til uttale «En (sic) eklektisk smak for mystikk, okkultisme og magiske fenomener har blitt en markant særpreg for vår etterkrigens ungdomskultur siden beatnikenes dager.»

Motkulturen nådde sitt høydepunkt i USA mellom 1966 og tidlig i 1970-årene. I Vest-Europa og særlig i Norge begynte den noe senere og varte til slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Det svant hen av flere årsaker: den amerikanske hovedstrømningens forakt for selvdyrkende hedonisme og påfallende bruk av lettere og tyngre narkotika, og vanskelighetene som dette medførte; dødsfallene til mange kjente motkulturelle personligheter; slutten på Vietnamkrigen; og slutten på kampen for borgerlige rettigheter og likestilling ved at det ble innført forebyggende lovgivning. Likevel fortsatte motkulturen å påvirke sosiale bevegelser, kunst og samfunnet generelt.

Motkulturell litteratur

Omslaget til det britiske magasinet Oz nr. 33.

Motkulturen i 1960-årene og tidlig i 1970-årene skapte sitt eget unike uttrykk også i litteraturen, inkludert tegneserier og aviser, tidvis referert til som undergrunnspressen. I det som kalles som undergrunnstegneserier, som var frie serier rettet mot voksne og kunne ta opp sosiale og politiske emner, dop og sex, var det særlig Robert Crumb og Gilbert Shelton som ble de store navnene. Et vitnemål på deres kvalitet er at begge overlevde undergrunnstiden og motkulturen som de sprang ut av. De seriene de tegnet var titler som Mr. Natural; Fritz the Cat; De fabelaktige frynsete frikebrødrene og Feite Freddys katt. Undergrunnstegnerne preget også plakater og plateomslag, Robert Crumb tegnet omslaget til Janis Joplins Cheap Thrills, og Gilbert Shelton for The Grateful Deads album Shakedown Street. Undergrunnspressen var viktig ved at motkulturen fremmet sine egne alternative ideer, og nyheter i egne aviser. I USA var Berkeley Barb og East Village Other betydelige, i England International Times og Oz, og Norge var Vannbæreren på Karlsøy den største i omfang og mest innflytelsesrike av kulturmagasinene, men det var Gateavisa som hadde størst spredning. Det siste skjedde da Gateavisa brøt med motkulturens uskrevne lov og distribuerte bladet gjennom Narvesens kiosker. Ganske raskt steg opplaget til rundt 15 000 eksemplarer i måneden. Bladet fikk mange nye lesere som ikke nødvendigvis var en del av motkulturen. I tillegg var det over hele Vest-Europa og i USA tallrike små lokale blader som sprang opp av den samme motkulturen og ble spredt i små opplag.

Den rødmalte trebygningen i Hjelmsgate 3 i Oslo var oppholdsstedet til Gateavisa i 1970-årene og fremover, og her kom norske undergrunnstegnere på trykk for første gang. I andre etasje lå bokkafe Jaap som solgte utenlandske og norske tegneserieblader.

Bladene og tegneseriene ble kjøpt i egne hippibutikker som «head shops» i USA og i bokkaféer i Vest-Europa og Norge. I de førstnevnte kunne man også skaffe seg håndgjorte smykker, røkelse, sigarettpapir, klær og lignende. Gandalf's Garden i Kings Road, Chelsea, i London var en bokkafé hvor man kunne henge, prate, lese bøker, røyke noe, og drikke kaffe. Gandalf utga også et tidsskrift av samme navn. En annen engelsk bokkafe var Mushroom Books som lå i området Lace Market i Nottingham. I Norge var Hjelmsgate 3 i Oslo et møtested. Her var det verksted, kulturgrupper, vegetarisk spisested, bokkaféen «Jaap van Huysmands minde» (til daglig kalt «Jaap»), og redaksjonen til Gateavisa, en av de lengstlevende alternative aviser i verden.

Se også

• Subkultur
• Alternativbevegelsen

Eksterne lenker

•  (en) Counterculture – kategori av bilder, video eller lyd på Commons