Moesia

Moesia (latin: Mœsia, gresk: Μοισία) ^[1] var i antikken en oldtidsregion og senere en romersk provins som lå på Balkan, begrenset av Balkanfjellene (Haemus) og Šar (Scardus, Scordus, Scodrus) i sør, elven Drina (Drinus) i vest, elven Donau i nord og Svartehavet i øst. Det omfattet områdene av dagens sørlige Serbia (Moesia Superior), den nordlige delen av republikken Makedonia,^[2] nordlige Bulgaria, rumenske Dobrudsja, sørlige Moldova og Budjak (Nedre Moesia).^[3] I antikken var det for det meste befolket av trakiske folkeslag, og hadde navn etter moeserne, en trakisk stamme som bodde der.

Historie

I henhold til de geografiske kildene i antikken var Moesia grenset i sør av fjellene Haemus (Balkan) og Scardus (Šar), i vest av elven Drinus (Drina), i nord av elven Donaris (Donau) og i øst av Euxine (Svartehavet).

Denne store regionen var befolket vekselvis av trakere, dakere, («trakiske dakere»), illyrere og trakisk-illyriske folkeslag. Navnet på regionen, Moesia, kommer fra moesi, moesiere, et trakisk-dakisk folk eller stamme som levde i området før den romerske erobringen.

Deler av Moesia tilhørte herredømmet til Burebista, en getisk konge som etablerte sitt styre over en større del av nordlige Balkan mellom 82 og 44 f.Kr. Han ledet et plyndring og erobringstokt over sentrale og sørøstlige Europa, og underkastet de fleste av nabostammene. Etter at han ble myrdet av en sine egne, ble riket delt opp i en rekke mindre småstater.

I 75 f.Kr. ledet Gaius Scribonius Curio, prokonsul av Makedonia, en romersk hær så langt av sted som til Donau og fikk en militær seier over innbyggerne som ble endelig underkastet av Marcus Licinius Crassus, sønnesønn av triumvir og senere også prokonsul av Makedonia under styret til Augustus ca. 29 f.Kr. Regionen ble imidlertid ikke anerkjent som en romersk provins før i de siste årene av Augustus' styre; i 6 e.Kr., nevnt av dens guvernør, Aulus Caecina Severus.^[4] Som provins var Moesia underlagt en keiserlig konsulær legat (som antagelig også hadde kontroll over Akhaia og Makedonia).

I år 86 e.Kr. beordret den dakiske kongen Duras sine tropper til angripe romerske Moesia. Etter dette angrepet kom den romerske keiseren Domitian personlig til Moesia og reorganiserte landet i 87 til to provinser, delt av elvene Cebrus (Ciabrus): i vest til Moesia Superior (Øvre Moesia) og i øst til Moesia Inferior (Nedre Moesia), også kalt for Ripa Thracia. Hver av styrt av en keiserlig konsulær legat og prokurator.

Fra Moesia begynte Domitian å planlegge framtidige hærtokt mot Dakia og ved 87 begynte han en sterk offensiv ved å beordre general Cornelius Fuscus til å angripe. Sommeren 87 ledet Fuscus fem eller seks legioner over Donau. Krigen mot Dakia endte uten et endelige resultat, og Decebalus (død 106), den dakiske kongen, inngikk fredsbetingelsene i 89 som partene ble enige om ved krigens slutt, og som han raskt brøt.

Keiser Trajan kom senere til Moesia, og hans lanserte sin første militære kampanje mot det dakiske kongedømme i mars-mai 101.^[5] Han krysset over til nordbredden av Donau og beseiret den dakiske hæren ved Tapae, et fjellpass i Karpatene (se Andre slag ved Tapae). Trajans tropper beseiret i andre møte, og keiseren avsto fra ytterligere krigføring for et år slik at hans soldater kunne leges, foresterkes og omgrupperes.^[6]

Trajan dro tilbake til Roma i triumf og ble gitt tittelen Dacicus Maximus. Seieren ble feiret med minnemonumentet Tropaeum Traiani. Imidlertid angrep Decebalus i 105 mot romersk territorium ved å forsøke å utløse et opprør blant en del av stammene nord for elven mot Romerriket.^[7] Trajan måtte dra ut i krigen igjen og etter å ha byggingen av sin store bro over Donau, formgitt av den gresksyriske arkitekten Apollodoros fra Damaskus, erobret han deler av Dakia i 106 (se også Andre dakiske krig).

Etter å ha oppgitt og avstått romerske Dakia til goterne av keiser Aurelian (270–275) og overførte romerske borgere fra den tidligere provinsen til sør for Donau, tok den sentrale delen av Moesia navnet Dacia Aureliana (senere inndelt i Dacia Ripensis og Dacia Mediterranea). Distriktet kalt Dardania (i Øvre Moesia), ble omdannet til en særskilt provins av keiser Diokletian med hovedstaden i Naissus eller Nissa (dagens Niš). Det ble fødestedet til den senere keiser Konstantin den store i 272.

Diocletian omdøpte senere Moesia Superior (mindre enn Dacia Aureliana) til Moesia Prima, og delte Moesia Inferior (mindre enn dens vestlige deler) inn i Moesia Secunda og Scythia Minor. Moesia Secundas viktigste byer var Marcianopolis (Devnya), Odessus (Varna), Nicopolis (Nikopol), Abrittus (Razgrad), Durostorum (Silistra), Transmarisca (Tutrakan), Sexaginta Prista (Ruse) og Novae (Svishtov), alle i Bulgaria i dag. Som en grenseprovins ble Moesia styrket av stasjoner og festninger som ble reist langs den sørlige bredden av Donau, og en mur som ble reist fra Axiopolis til Tomis som beskyttelse mot skytere og sarmatere. Garnisonen i Moesia Secunda omfattet Legio I Italica og Legio XI Claudia, foruten også uavhengige infanterienheter, kavaleri og elveflotillaer. Dokumentet Notitia Dignitatum lister dets enheter og deres baser på 390-tallet. Enhetene i Scythia Minor omfattet Legio I Iovia og Legio II Herculia.

Etter 238 ble Moesia hyppig invadert eller herjet av dakiske karpenere, og østgermanske gotiske stammer som invaderte Moesia i 250. Hardt presset av hunere, krysset goterne Donau på nytt i 376 under styret til keiser Valens (364–378) og med hans tillatelse bosatte de seg i Moesia. Ikke før de fant sine boområder oppsto de uenigheter og goterne under ledelse av deres høvding Fritigern beseiret Valens' hær i stort slag i nærheten av Adrianople. Disse goterne ble henvist til som moeso-gotere, og for disse var det misjonbiskopen Wulfila gjorde en gotisk oversettelse av Bibelen for.^[8]

Protobulgarere (kjent under ulike navn som onogurere, kutigurere, eller honogondurere) kom fra Sentral-Asia og angrep Moesia gjennom hele 500-tallet. På 600-tallet mistet Det bysantinske rike området til bulgarerne som grunnla det første bulgarske riket.

Geografi

De fremste byene i Øvre Moesia i riket var: Singidunum (Beograd), Viminacium (tidvis kalt for municipium Aelium; dagens Kostolac), Remesiana (Bela Palanka), Bononia (Vidin), Ratiaria (Archar) and Skupi (dagens Skopje); i Nedre Moesia: Oescus (colonia Ulpia, Gigen), Novae (i nærheten av Svisjtov, hovedsetet til Teoderik den store), Nicopolis ad Istrum (Nikup; meget nær elven Jantra), Marcianopolis (Devnya), Odessus (Varna) og Tomis (Constanța; hvor poeten Ovid ble forvist til). De siste to var greske byer som utgjorde et pentapolis med Istros, Mesembria og Apollonia.

Referanser

^ C. Suetonius Tranquillus: Vitellius (Suet. Vit. 15), Maximilian Ihm, red. Perseus.tufts.eud.
^ Regionene rundt Skupi og Kumanovo.
^ Enkelt kart over Moesia Superior og Inferior Arkivert 21. juli 2012 hos Wayback Machine.. Severusalexander.com.
^ Dio Cassius: lv. 29
^ «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions, Battle of Sarmizegetusa (Sarmizegetuza), A.D. 105). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «Because the Dacians represented an obstacle against Roman expansion in the east, in the year 101 the emperor Trajan decided to begin a new campaign against them. The first war began on 25 March 101 and the Roman troops, consisting of four principal legions (X Gemina , XI Claudia , II Traiana Fortis, and XXX Ulpia Victrix), defeated the Dacians.»
^ «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «Although the Dacians had been defeated, the emperor postponed the final siege for the conquering of Sarmizegetuza because his armies needed reorganization. Trajan imposed on the Dacians very hard peace conditions: Decebalus had to renounce claim to some regions of his kingdom, including Banat, Tara Hategului, Oltenia, and Muntenia in the area southwest of Transylvania. He had also to surrender all the Roman deserters and all his war machines. At Rome, Trajan was received as a winner and he took the name of Dacicus, a title that appears on his coinage of this period. At the beginning of the year 103 A.D., there were minted coins with the inscription: IMP NERVA TRAIANVS AVG GER DACICVS.»
^ «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «However, during the years 103–105, Decebalus did not respect the peace conditions imposed by Trajan and the emperor then decided to destroy completely the Dacian kingdom and to conquer Sarmizegetuza.»
^ Wulfilas bibel var den tidligste bibeloversettelse til et germansk språk, og er kjent for ettertiden ved en avskrift som går under navnet Codex argenteus («Sølvbibelen»). Dette er et italiensk håndskrift fra 500-tallet som nå oppbevares ved universitetsbiblioteket i Uppsala i Sverige.

Eksterne lenker

Inskripsjoner i Moesia Superior (fransk)
Moesia Superior Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Ancient Coins (antikke mynter)
Viminacium, antikke mynter

[1] C. Suetonius Tranquillus: Vitellius (Suet. Vit. 15), Maximilian Ihm, red. Perseus.tufts.eud.

[2] Regionene rundt Skupi og Kumanovo.

[3] Enkelt kart over Moesia Superior og Inferior Arkivert 21. juli 2012 hos Wayback Machine.. Severusalexander.com.

[4] Dio Cassius: lv. 29

[5] «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions, Battle of Sarmizegetusa (Sarmizegetuza), A.D. 105). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «Because the Dacians represented an obstacle against Roman expansion in the east, in the year 101 the emperor Trajan decided to begin a new campaign against them. The first war began on 25 March 101 and the Roman troops, consisting of four principal legions (X Gemina , XI Claudia , II Traiana Fortis, and XXX Ulpia Victrix), defeated the Dacians.»

[6] «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «Although the Dacians had been defeated, the emperor postponed the final siege for the conquering of Sarmizegetuza because his armies needed reorganization. Trajan imposed on the Dacians very hard peace conditions: Decebalus had to renounce claim to some regions of his kingdom, including Banat, Tara Hategului, Oltenia, and Muntenia in the area southwest of Transylvania. He had also to surrender all the Roman deserters and all his war machines. At Rome, Trajan was received as a winner and he took the name of Dacicus, a title that appears on his coinage of this period. At the beginning of the year 103 A.D., there were minted coins with the inscription: IMP NERVA TRAIANVS AVG GER DACICVS.»

[7] «De Imperatoribus Romanis» (Assorted Imperial Battle Descriptions). An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Sitat: «However, during the years 103–105, Decebalus did not respect the peace conditions imposed by Trajan and the emperor then decided to destroy completely the Dacian kingdom and to conquer Sarmizegetuza.»

[8] Wulfilas bibel var den tidligste bibeloversettelse til et germansk språk, og er kjent for ettertiden ved en avskrift som går under navnet Codex argenteus («Sølvbibelen»). Dette er et italiensk håndskrift fra 500-tallet som nå oppbevares ved universitetsbiblioteket i Uppsala i Sverige.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]