Modelljernbane

En modelljernbane (forkortes ofte MJ) er som ordet sier, en modell av en jernbane – eller av elementer på en jernbane, særlig lokomotiver, vogner og spor. MJ er først og fremst en teknisk hobby, men brukes også i profesjonelle sammenhenger.

En bred hobby

Modelljernbane (MJ) omfatter hele spekteret fra et togsett og noen skinner brukt som leketøy for barn, til nøyaktige modeller av lokomotiver, vogner, spor, stasjoner m.m. i et naturtro landskap med fullt av detaljer som kan dekke arealer på over tusen kvadratmeter og/eller satt inn i en kommersiell sammenheng. Dette enorme spennet i måten MJ brukes på, gjør også at MJ kan praktiseres på svært mange forskjellige måter og nivåer. Man kan få kjøpt nesten alt hva man kan ønske seg av MJ-utstyr og til nesten alle aspekter av MJ – eller man kan bygge nesten alt selv dersom man har evner og verktøy. For noen er dette en svært kostbar hobby, mens andre kan drive med dette som en lavkosthobby, avhengig av egeninnsatsen og hva man legger vekt på.

Siden modelljernbane kan omfatte mye mer enn å få et togsett til å gå på noen skinner, vil MJ lett medføre at man må skaffe seg kunnskap og ferdigheter fra en rekke andre områder. Flere har derfor poengtert at MJ lett kan utvikles til en allmenndannende hobby. Fagfelt som snekring, elektriker, forming, finmekanikk, dataprogrammering, elektronikk, iscenesetting, lokalhistorie, geologi, arkitektur, generell jernbanekunnskap og fotografering vil være nyttig å kunne noe om, eller man vil lære seg noe om dette dersom man utvikler sin modelljernbaneinteresse bredt.

MJ-anlegg

En fast oppbygd modelljernbane kalles gjerne bare anlegg eller MJ-anlegg. Et anlegg er en nedskalert modell av en jernbane eller deler av den i en eller annen forstand. Som oftest begrenser modelltroheten seg til det rullende materiellet, dvs. lokomotiver og vogner.

Noen bygger MJ-anlegg der selve banen er en modell av et virkelig sted eller deler av en virkelig jernbane. Hvor nøyaktig modellen er en miniatyr av et virkelig sted vil variere. En stasjon er i virkeligheten så lang, at en nedskalering for en MJ-modell vil likevel bli mange meter lang. Mange velger derfor i komprimere avstandene mellom elementene, men ellers holde seg strengt til den skalaen MJ-utstyret ellers er laget i.

De fleste MJ-anlegg bygges imidlertid etter frie prinsipper der man ikke prøver å etterligne et bestemt sted eller bane. Derimot vil de fleste likevel legge vekt på at alle detaljer ellers er troverdig og i seg selv modeller etter noe i virkeligheten. Man bygger noe som skulle kunne ha fantes i virkeligheten.

Andre igjen er ikke så opptatt av nærheten til et forbilde, men samler på modeller som faller i smak, og bryr seg kanskje lite om lokomotivet er fra Tyskland, stasjonsbygningen fra USA og vognene fra Japan, for å sette det litt på spissen. I det hele tatt er det en rekke måter å utøve denne hobbyen på, og man skal være forsiktig med å si at det er én bestemt måte å utøve den korrekt på.

De fleste MJ-anlegg bygges som et fast sammenhengende anlegg i utøverens hobbyrom eller i et klubblokale. En del museer har også MJ-anlegg i forskjellig utforminger og størrelser. En nyere variant er at forskjellige personer bygger moduler med et omforent grensesnitt som kan settes sammen til et kjørbart anlegg på egne treff eller på messer. Den europeiske foreningen FREMO er et viktig møtested for modulbyggere, og den norske avdelingen arrangerer flere årlige treff. En tredje måte å bygge på er å lage et diorama. Det er et svært lite anlegg som kun viser en detaljert fremstilling, ofte som en nøyaktig modell av en eksisterende eller historisk jernbanestrekning. På dioramaer kjører man normalt ikke togene, men de er statiske utstillingsstykker.

Historikk

Modelljernbane som hobby går tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Først kom lokomotiver og vogner som skulle brukes rett på gulvet. Både ekte dampmaskin, urverk og elektrisitet ble brukt som framdriftsmiddel. Mot slutten av århundret kom tilhørende skinner og etter hvert også annen jernbaneinfrastruktur. I 1891 kom det tyske firmaet Märklin med et sporviddeprogram som de benevner 0, 1, 2 og 3. Dette er betegnelser som fortsatt gjelder. Allerede i 1901 startet en diskusjon om normer for modelljernbaneutstyr, slik at man kunne bruke utstyr fra ulike utstyrsfabrikanter om hverandre, og man fikk en ensartet betegnelsen på sporviddene og dermed også nedskaleringsforholdet. I dag er det to internasjonalt førende normer, en europeisk (NEM) forvaltet av Morop og en amerikansk (NMRA). Disse normene avviker ikke med hensyn på navn på de ulike skalaene, men på detaljer i hvordan hjul, skinner o.l. skal utføres. I de seneste årene har disse to normsystemene nærmet seg hverandre.

I 1900 lanserte Märklin sitt 3-skinnesystem, der lokomotivene fikk strøm gjennom en tredjeskinne liggende mellom de to ordinære skinnene som hjulene løper på og som brukes som returledning for strømmen. Firmaet Bing lanserte i 1922 skalaen 00 med 16,5 mm sporvidde, som fordi materiellet er omtrent halvparten så stor som skala 0, snart ble kalt H0 (halv-null). Dette er i dag den mest brukte sporvidden i verden. Kombinasjonen skala 00 med 16,5 mm sporvidde er fortsatt i bruk som egen skala, men brukes nesten utelukkende i Storbritannia og med skalaen 1:76,2 bortsett fra sporvidden, mens H0 med skala 1:87 er en ekte halvering av skala 0 (skala 1:43,5).

Mens skala 0 var populær i mellomkrigstiden, overtok skala H0 (og 00) mer og mer av markedet etter krigen. Enda mindre skalaer oppstod også. I 1949 presenterte firmaet Rokal skalaen 1:120, senere kalt TT. Arnold presenterte skala N (1:160) i 1960, og Märklin skala Z (1:220) i 1972.

Barnelek eller hva?

En modelljernbane kan av noen sees på som et rent leketøy, og det kan være en enkel skinneoval og et togsett som tas frem og pakkes ned hver gang det brukes. For andre er modelljernbanen en avansert hobby, og utøveren bygger et fast anlegg. Det betyr ikke at det ikke fortsatt kan ha med lek å gjøre. Modelljernbaner brukes også i profesjonell sammenheng enten som egne utstillinger, for eksempel Miniatur-Wunderland i Hamburg, eller i forbindelser med museer og lignende i formidlingsøyemed.

I de senere årene er modelljernbane som «bare» et leketøy blitt mindre vanlig fordi barn og ungdom nå tiltrekkes av andre typer tekniske leketøy som for eksempel datamaskiner og spillkonsoller. Mange av de tyngste konsumentene av MJ-utstyr i dag startet imidlertid med dette som barn på 1950-, 1960- eller 1970-tallet. Den gang var MJ-utstyr lett og få tak i. De fleste leketøysforretninger og en rekke sportsforretninger hadde litt MJ-utstyr, mens det i dag forhandles bare av noen få spesialforretninger. Handelen av MJ-utstyr via Internett er imidlertid betydelig.

To hovedsystemer i skala H0

Det finnes to hovedsystemer for modelljernbaner i skala H0, 3-skinne vekselstrøm og 2-skinne. I skala H0 må man velge ett av disse to. Det er den tyske ledende utstyrsprodusenten Märklin som anvender 3-skinne vekselstrøm, og er i praksis alene om å produsere skinner til dette systemet i Europa. Når det gjelder rullende materiell er det et godt utvalg til begge systemer.

3-skinne systemet (3R) var lenge forbundet med vekselstrømdrift (3RAC), også kalt Märklin-systemet. Her tar lokomotivene opp strøm til motorene gjennom en rad med punktkontakter beliggende midt i sporet. Opprinnelig var denne utført som en regelrett skinne, derav navnet 3-skinne. Den ble fra slutten av 1950-tallet forsøkt gjort mer usynlig ved at selve skinnen ligger under svillene, men har gjennomføringer i hver enkelt sville til en tupp som stikker så langt opp at lokomotivets underliggende slepekontakt berører flere slike punkter på én gang. Systemet er robust og gir god elektrisk kontakt og krever minimalt med vedlikehold, hvilket har vært anført som systemets fortrinn av dens forsvarere. Fordi systemet bruker vekselspenning, må kjøreretningen bestemmes via en egen omskrifter i lokomotivet. Under vanlig vekselstrømsdrift (se om digitalstyring lenger ned), skiftes kjøreretningen ved å gi en kortvarig spenningsøkning til ca. 24 volt som får et relé til å trekke. Denne "perfektomskifteren" bryter først kontakten mellom skinnen og motoren, før releet endrer kjøreretningen på lokomotivet, og når overspenningen blir borte, kobles kontakten mellom skinne og motor inn igjen.

2-skinne likestrømsystemet (2R) tar opp strøm gjennom hver av skinnene, som dermed må ha motsatt elektrisk polaritet. Dette systemet var lenge forbundet med likestrømsdrift (2RDC). Lokomotivets kjøreretning avhenger av polariteten på de to skinnene i sporet. Har den høyre skinnestrengen i kjøreretningen høyere spenning ( ) enn den til venstre, går lokomotivet framover, og bakover hvis spenningen er lavere (-) enn skinnen til venstre. Lokomotivet trenger derfor ikke utstyres med en egen enhet for retningsskifte. I utgangspunktet er dette systemet enklere enn 3-skinnesystemet, og dens forsvarere legger også vekt på at modellsporet kan modelleres helt i samsvar med forbildet som heller ikke har noen tredjeskinne eller punktkontakter. Systemet har to ulemper i forhold til 3-skinnesystemet. Det ene er at all strømopptaket må skje gjennom hjulene. Man har ingen ekstra slepesko å ty til, og det medfører at systemet er mer sårbart for dårlig strømkontakt mellom hjul og skinne. Vedlikeholdet av sporet på et 2-skinnesystem er i praksis derfor mer krevende, fordi man må hele tiden passe på at både hjul som brukes til strømopptak og skinner er tilstrekkelig elektrisk ledende. Egne rensevogner som pusser sporet ved kjørsel, brukes av mange til å sørge for dette. Den andre ulempen er at siden de to skinnestrengene har ulik elektrisk polaritet, så byr det på utfordringer dersom sporet legges slik at det oppstår en vendesløyfe. Da vil det oppstå en kortslutning dersom det ikke legges inn et avgrenset sporavsnitt som holdes elektrisk isolert fra resten. Dette isolerte avsnittet må kunne kobles enten til sporet i den ene enden eller i den andre. Tradisjonelt har det vært løst med manuelle polvendere, men kan i dag løses automatisk med elektroniske polvendere som "føler" på om en kortslutning er i ferd med å oppstå.

Etter at man på begge systemer innførte mulighet for digital styring av lokomotivene, er betegnelsen vekselstrøm og likestrøm for å karakterisere de to systemene er derfor blitt noe misvisende. Digitalstyring medfører i praksis at det brukes vekselspenning som kraftstrøm for begge systemene.

Det er ofte sterke meninger knyttet til de to systemene. Det er henimot umulig å kombinere dem, så tar man et valg så har man utelukket noe annet når det gjelder spor og lokomotiver. Vogner kan under visse forutsetninger brukes om hverandre. Märklin har gjennom årtier vært forbundet med kvalitet og robusthet, men er gjennomgående noe dyrere. Robustheten har sikkert bidratt til systemets standhaftighet i kontinental-Europa og i Skandinavia, og grovt sett er fordelingen mellom de to systemene i disse landene omtrent likt. I Storbritannia og USA er utbredelsen av Märklin ganske liten.

Klubber og foreninger

I Norge finnes flere modelljernbaneklubber som samler lokale MJ-byggere. Ofte bygger og driver medlemmene et felles anlegg i klubbens lokale. Landets eldste modelljernbaneklubb er Trondhjem Modelljernbaneklubb, stiftet 1955. Det finnes også en nasjonal modelljernbaneforening, Modelljernbaneforeningen i Norge (MJF), som utgir tidsskriftet MJ-bladet og driver et sosial forum på sine Internettsider for MJ-interesserte. MJF er en paraplyorganisasjon og har ikke noe MJ-anlegg selv. Norsk Jernbaneklubb (NJK) er en landsomfattende forening for jernbaneinteresserte generelt, men har alltid hatt en viss MJ-profil også. NJK utgir tidsskriftet På Sporet som normalt også har stoff om modelljernbane. Mange modelljernbaneinteresserte er også interessert i fullskala jernbaner, og omvendt.

Verdens modelljernbanedag

2. desember er verdens modelljernbanedag. Hvert år arrangeres begivenheten over hele verden ved at klubber, foreninger og museer holder åpent for publikum. I tillegg arrangeres det noen lokale initiativ om hobbyen på kjøpesenter og i lokale klubber rundt om i landet. Initiativet kom fra MOROP i 2015, men arrangeres også nå av ulike aktører i USA, Europa og Skandinavia. I Norge er det Modelljernbaneforeningen i Norge som er initiativtaker.

Nettressurser

Det er etablert en egen uavhengig wiki for modelljernbane, MJwiki. Diskusjonsforum finnes fortsatt hos Modelljernbaneforeningen i Norge. Andre forum er lagt ned og aktiviteten foregår på andre sosiale media.

Målestokker for modelljernbane

Det finnes en rekke standard målestokker for modelljernbane. De betegnes gjerne med en bokstav eller et tall. Nedenstående liste er ordnet fra den største til den minste målestokken.

I Norge - som i de fleste andre land - er H0 den vanligste. De fleste modelljernbaneprodukter som lages etter norsk forbilde lages i H0. Noe finnes også i N og 0.

Navn	Skala	Sporvidde (normalspor)
2 el. II (utt: 'to')	1:22.5	64 mm
1 el. I (utt: 'en')	1:32	45 mm
0 (utt: 'null')	1:45	32 mm
S	1:64	22,5 mm
H0 (utt: 'Hå null')	1:87	16,5 mm
TT	1:120	12 mm
N	1:160	9 mm
Z	1:220	6,5 mm
ZZ	1:300	4,8 mm
T	1:450	3 mm

1:24(G), 1:48(O), 1:64(S),1:87(HO), Brio, 1:160(N), 1:220(Z)

Se også

Liste over skalamodellstørrelser

Eksterne lenker

MJwiki (norsk online modelljernbaneleksikon)
Norsk MJ forum er lagt ned men er Arkivert 17. april 2007 hos Wayback Machine.
Modelljernbaneforeningen i Norge Arkivert 27. april 2006 hos Wayback Machine.
Norsk Jernbaneklubb
Trondhjem Modelljernbaneklubb (Norges eldste)
Forumet Smalspor er lagt ned men er arkivert hos Wayback Machine
Modelljernbanens dag