Hopp til innhold

Mo Yan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mo Yan
Guan Moye
Nobelprisen i litteratur
Født17. feb. 1955[1]Rediger på Wikidata (69 år)
Gaomi
BeskjeftigelseSkribent,[2] romanforfatter, lærer, manusforfatter
Embete
  • Member of the National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference (12th National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPeople's Liberation Army Academy of Art
Beijings pedagogiske universitet
PartiKinas kommunistparti
NasjonalitetKina
MorsmålKinesisk
SpråkKinesisk[3]
UtmerkelserNobelprisen i litteratur (2012) (neste: Alice Munro, forrige: Tomas Tranströmer)[4][5]
Premio Nonino (2005)
Æresdoktor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong
Fukuokas pris for asiatisk kultur (2006)
Honorary doctor of the Aix-Marseille University (2015)[6]
PseudonymMo Yan
Viktige verkRødt korn, Jiuguo, Livet og døden tar rotta på meg, Store bryster og brede hofter, A Wonderful Work of Literature Eulogizing Human Life: On Reading Frog,a Novel by Mo Yan, The Herbivorous Family, Pow!, Sandalwood Death
Påvirket avWilliam Faulkner, Gabriel García Márquez
IMDbIMDb
Mo Yan på Commons

Guan Moye (tradisjonell kinesisk: 管謨業, forenklet kinesisk: 管谟业, pinyin: Guǎn Móyè, Wade-Giles: Kuan Mo-yeh, født 17. februar 1955 i fylket Gaomi i Shandong-provinsen i Folkerepublikken Kina), bedre kjent under kunstnerpseudonymet Mo Yan (kinesisk: 莫言, pinyin: Mò Yán, betyr «ikke snakk»), er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012.

Han regnes til xungenbevegelsen («rotsøkende litteratur») i kinesisk litteratur, og er blitt omtalt som Kinas svar på Franz Kafka eller Joseph Heller.[7] I forbindelse med at han fikk nobelprisen, uttalte Svenska Akademien at han «forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme».[8][9]

Flere av hans verk er utgitt på norsk.

Kunstnernavn

[rediger | rediger kilde]

Mo Yan betyr «ikke snakk».[7][10] I en tale på Open University of Hong Kong uttalte forfatteren at han valgte dette psevdonymet da han skrev sin første roman. Han ville med dette minne seg selv på å ikke snakke for meget, ettersom hans frittalenhet ikke var verdsatt av alle i Fastlands-Kina. I et intervju forklarte han at navnet var inspirert av at foreldrene instruerte ham om ikke å tale fritt når han var utendørs, på grunn av situasjonen som rådet i Kina i 1950-årene da han var liten.[7]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og forfatterdebut

[rediger | rediger kilde]

Mo Yan vokste opp i en fattig bondefamilie i landsbyen Ping'anzhuang i det nåværende subdistriktet Chaoyang i fylket Gaomi. I årene 1959 til 1961 led familien tungt under hungersnøden utløst og forlenget av den maoistiske kampanjen «det store spranget». Han ble tidlig eksponert for kinesisk fantastisk og satirisk fortellertradisjon, som Pu Songlings Liaozhai zhiyi. Gutten sluttet på skolen som tolvåring under kulturrevolusjonen i Kina og jobbet deretter som jordbruksarbeider (grisepasser og annet) og arbeider i en bomullsfabrikk.

Han vervet seg til Folkets frigjøringshær i 1976, og begynte å skrive mens han fremdeles var soldat. Han ble medlem av det kinesiske kommunistiske parti i 1979.

Mo Yan begynte sin virksomhet som forfatter i reform og åpning-perioden. Hans første samling av korte fortellinger ble publisert i et litterært magasin i 1981. Hans første roman, Fallende regn en vårnatt, kom samme år. På det tidspunktet var kulturrevolusjonen forlengst avsluttet, og kinesiske intellektuelle begynte å få bedre tilgang til europeiske og amerikanske forfattere, som Mo Yan i likhet med andre ble inspirert av.[7] Fra 1984 hadde han en undervisningsstilling ved Folkets frigjøringshærs kulturakademis avdeling for litteratur. I denne perioden publiserte han sin første novelle, Den transparente reddiken (透明的红萝卜, Tòumíng de hóng luóbo).

I 1987 avsluttet Mo Yan sitt virke i Folkets frigjøringshær og ble forfatter på fulltid. I 1991 fikk han mastergrad i litteratur fra Beijings læreruniversitet.

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
Mo Yan, 2009

Bøkenes handling finner gjerne sted i hjemfylket Gaomi i Shandong-provinsen. Flere av hans bøker behandler samfunnsforholdene og retter kritikk mot Kinas myndigheter, både i historisk perspektiv og i samtiden. En av inspiratorene er den kinesiske sosialrealistiske reformforfatteren Lǔ Xùn (1881–1936). Denne innflytelsen merkes for eksempel i romanen Jiǔguó (酒国, omtrent «Alkohollandet», 1992), der kannibalisme brukes som en metafor for kinesisk selvdestruksjon.[11]

Samtidig har forfatterskapet sterke trekk av magisk realisme og sterke islett av svart humor. Det fabelpregede ved hans romaner kan også sies å ha et forbilde i middelalderkinesisk chuanqilitteratur.

Når det gjelder tradisjonell kinesisk litteratur, er han sterkt påvirket av den folklorepregede klassiske episke roman Fortellinger fra myrlandet.[12] Han har også funnet inspirasjons i verk som Reisen mot Vest og Drømmen om det røde kammeret; også disse regnes blant de store kinesiske klassiske romaner.[7]

I Vesten ble Mo Yan først kjent for romanen Hong gaoliang jiazu (direkte: «Rød durra-klanen», norsk boktittel: Rødt korn), hvis to første historier (av i alt fem) ble filmatisert som Red Sorghum (Rød durra, 1987). Denne filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen på Filmfestivalen i Berlin i 1988.

Romanens fem deler skildrer begivenheter i fylket Gaomi fra 1923 til 1976, gjennom en rekke urolige tiår, med bandittkulturen som blomstret i krigsherretiden og årene under den japanske okkupasjonen, med innblikk i fattigbøndenes harde levekår. Skildringene er ukonvensjonelle – for eksempel er det ikke vanlig at de japanske soldatenes lidelser inngår i kinesiske forfatteres behandling av den annen sino-japanske krig. Bokens fem fortellinger heter «Rødt korn», «Dyprødt brennevin», «Hundeliv», «Durrabegravelse» og «Underlig død».

Romanen Fēngrǔ féitún (oversatt til norsk som Store bryster og brede hofter) kom i 1996 (var en kort stund forbudt i Kina[13]) og skildrer livet til jenta/kvinnen Shangguan Lu og hennes familie gjennom bokseropprøret, japansk okkupasjon, borgerkrig, Maos maktovertakelse og kulturrevolusjonen.

Romanen Shēngsǐ píláo (oversatt til norsk som Livet og døden tar rotta på meg)ble utgitt i 2006. Den fortelles gjennom en landeier, Ximen Nao, som blir henrettet under landreformene til Mao på 1950-tallet. Navnet «Ximen» henspiller på Ximen Qing, den lettsindige hovedpersonen i den kinesiske klassiske romanen Plommeblomstringen i den gyldne vase.[14] Rasende over urettferdigheten vender Ximen Nao tilbake til jorda i forskjellige dyreskikkelser – esel, okse, gris, hund, ape – før han igjen blir menneske. Selve reinkarnasjonstanken minner om buddhismen, som har satt et sterkt preg på kinesisk kultur, og det er dødsguden i helvete, Yama, som forordner gjenfødelsene.[14] Boka fortelles i stor grad gjennom de ulike dyreinkarnasjonene.[15] Som hunden, en schäfer, sammenfatter det: «Folk i 1950-årene var uskyldige, i 1960-årene var de fanatikere, i 1970-årene var de redde for sine egne skygger, i 1980-årene veide de sine ord og handlinger på gullvekt, og i 1990-årene var de rett ut onde».[14]

Mo Yan skrev denne boken på 43 dager (men etter årelang mental forberedelse), ved bruk av blekk, pensel og tradisjonelt kinesisk skrivepapir. Han foretrekker hovedsakelig å skrive for hånd, og mener at det blir «for omstendelig» å male skrifttegn med elektroniske enheter, som han synes «begrenser [ens] vokabular».[7]

Skuespillet Women De Jing Ke («Vår Jing Ke») ble publisert i oktober 2012, og gjengir en kjent historie fra kinesisk oldtid. Det handler om Jing Kes forsøk i 227 f.Kr. på å myrde kongen som senere skulle bli Kinas første keiser. Mo Yan ser på hendelsen i et nytt perspektiv. Han tolker mordforsøket som motivert av et ønske om herostratisk berømmelse, og ikke som et uttrykk for ridderlighet og altruisme.[16]

Planlagte verk

[rediger | rediger kilde]
Mo Yan i Hamburg i 2008

Mo Yan sa til fjernsynsselskapet CCTV i oktober 2012 at han arbeider på flere nye romaner parallelt. Hans bror har opplyst at Mos førstkommende nye roman vil ha et anti-korrupsjonstema, og at den i likhet med de fleste av romanene hans vil utspille seg i hjemregionen Gaomi.[17]

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Mo Yan er medlem av kommunistpartiet, og siden 2009 viseformann i Den kinesiske forfatterforening, et organ som regnes for å være regimevennlig. Han har blant annet begrunnet medlemskapet i kommunistpartiet med at det ville reise unødvendige spørsmål om han gikk ut.[18] På bokmessen i Frankfurt i 2009 forlot han salen sammen med forfatterforeningens representanter da kinesiske dissidentforfattere fikk ordet,[19] og kunstneren Ai Weiwei har kritisert Mo Yan for å skjønnmale den politiske situasjonen.[20] Halvor Eifring mener derimot at Mo gjerne kan balansere på kanten av det som er akseptert, men at han holder seg innenfor det politisk «riktige». Mo Yan har behandlet flere politisk betente emner kritisk, men først når han har ment at tiden er moden for det.[21] I romanen Wā («Frosken») fra 2009 går han for eksempel inn på et av de mest ømtålige sosiale spørsmål i landets samtid; om tvangsabortene, kvinneunderskuddet og andre mørke konsekvenser av den kinesiske ettbarnspolitikken. Denne politikken har han også kritisert på fjernsyn.[22] Samtidig var det nettopp denne romanen som gjorde at han mottok den kinesiske Mao Dun-prisen.

I 2012 bidro Mo Yan med en side til en jubileumsbok, som med håndskrifter fra sammenlagt hundre forfattere gjengav en tale om kulturpolitikk holdt av Mao Zedong 70 år tidligere. I talen krever Mao blant annet at litteraturen skal være partisk i kommunistpartiets favør.[23] Den eksilkinesiske forfatteren Ma Jian har beklaget seg over det han mener er Mo Yans manglende engasjement for andre kinesiske forfattere og intellektuelle som er blitt straffet eller fått innskrenket den ytringsfriheten som de skulle vært garantert av den kinesiske grunnlov.[24]

Så langt (2012) har Mo Yan unngått å skrive eller uttale seg kontroversielt om de tre brennbare emner som noen kaller «de tre T-er»: Tibet, Taiwan og Tiananmen.[14]

Oversettelser

[rediger | rediger kilde]

Mo Yan er oversatt til tolv språk (2012). I Vesten var franskmennene først ute med å oversette Mo Yan, og den første franske oversettelsen kom i 1990. Året etter begynte hans verk også å utkomme på engelsk – oversatt av Howard Goldblatt[25] – sinologen Wolfgang Kubin har til og med hevdet at oversettelsene er bedre enn de kinesiske originalene, og dermed er også videre oversettelser som er foretatt fra engelsk ofte bedre enn de foretatt fra kinesisk (!).[26] Howard Goldblatt har fortalt at Mo Yan sa til ham at han kunne gjøre som han ville når han oversatte ettersom Mo Yan ikke kunne noen fremmedspråk. Goldblatt har videre fortalt at Mos stil er uvant for vestlige lesere, og at utgiverne ofte har forlangt at han skulle korte ned en del.[27]

Tre av hans romaner finnes også på norsk, den første oversatt av Bodil Engen og de to påfølgende av Brit Sæthre.

Mo Yan gjør utstrakt bruk av lǎobǎixìng-språk (den jevne manns språk) og ikke minst sitt hjemsteds lokale dialekt, idiomer og ordspill, særlig i sine eldre verk. Dette har bidratt til utfordringene ved å oversette hans bøker;[28] slik det kinesiske skriftspråket er beskaffet, er det ikke tilstrekkelig å beherske standard mandarin for å riktig forstå f.eks. dialektavhengige rim – man må kjenne til selve dialekten.

Litteraturpriser

[rediger | rediger kilde]
Nobelprisen i litteratur
2012

Mo har mottatt en lang rekke ledende kinesiske og internasjonale litteraturpriser. Blant dem er Mao Dun-prisen, Kinas ypperste litteraturutmerkelse, for 2011 for romanen Frosken (《蛙》, Wā), som tar for seg den kinesiske befolkningskontrollpolitikken (ettbarnspolitikken), og hvilke konsekvenser den medfører, som tvangsaborter.

I 2012 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er den tredje vinner av Nobel-litteraturprisvinner med kinesisk bakgrunn. Den første var den amerikanske misjonærdatter Pearl Buck i 1938 (som hadde hele sin barndom og oppvekst i Kina og som skrev om Kina), og den andre var den franske statsborgeren Gao Xingjian i 2000 (en kinesisk forfatter som kom til sitt nye fedreland Frankrike i voksen alder, 47 år gammel). Men Mo Yan er den første kinesiske prisvinneren som er helt hjemmehørende i Kina og statsborger i landet.

I begrunnelsen fra Svenska Akademien for Nobelpristildelingen ble det blant annet vist til Rødt korn, og den fremholdt at Mo Yan ved en blanding av fantasi og realitet, historiske og sosiale perspektiver skaper en verden som i sin kompleksitet kan minne om hva man finner hos de tidligere nobelprisvinnerne William Faulkner (kanskje især for trekk som minner om hans The Sound and the Fury) og Gabriel García Márquez (kjent for sin magiske realisme), samtidig som det har et utgangspunkt i gammel kinesisk litteratur og muntlig tradisjon. Han ble også sammenlignet med Charles Dickens.

Andre utmerkelser i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • 1996: Dajia-prisen
  • 1998: Neustadt International Prize for Literature, kandidat
  • 2000: Prix Laure Bataillon
  • 2004: Ordre des Arts et des Lettres
  • 2005: Kiriyamaprisen, Notable Books, Big Breasts and Wide Hips
  • 2005: Doctor of Letters, Open University of Hong Kong
  • 2006: Fukuoka Asian Culture Prize XVII
  • 2007: Man Asian Literary Prize, nominasjon, Big Breasts and Wide Hips
  • 2009: Newman Prize for Chinese Literature, vinner, Life and Death Are Wearing Me Out
  • 2010: Honorary Fellow, Modern Language Association
  • 2011: Manhae-prisen i litteratur
  • 2012: Gulløven for skuespillet Vår Jing Ke[16]

Verk i utvalg

[rediger | rediger kilde]

Originaltitler

[rediger | rediger kilde]
  • 透明的红萝卜 - Tòumíng de hóng luóbo, 1986
  • 红高粱家族 - Hóng gāoliang jiāzú, 1987
  • 十三步 - Shí​sān bù, 1988
  • 天堂蒜薹之歌 - Tiāntáng suàntái zhī gē, 1988
  • 欢乐十三章 - Huān​lè shí​sān zhāng, 1989
  • 酒国 - Jiǔguó, 1992
  • 食草家族 - Shícǎo jiā​zú, 1993
  • 丰乳肥臀 - Fēngrǔ féitún, 1996
  • 红树林 - Hóng shù​lín, 1999
  • 檀香刑 - Tánxiāng xíng, 2001
  • 四十一炮 - Sìshíyī pào, 2003
  • 藏宝图 - Cangbao tu, 2003
  • 生死疲勞 - Shēngsǐ píláo, 2006
  • 蛙 - Wā, 2009[29]

Utgivelser på norsk

[rediger | rediger kilde]

Filmatiseringer

[rediger | rediger kilde]
  • Red Sorghum (rød durra) er en filmatisering av deler av «Rødt korn». Den er fra 1987 og regissert av Zhang Yimou med Gong Li i hovedrollen, etter romanen av samme navn
  • Solen har ører, film fra 1995 regissert av Yim Ho, bygd på romanen Bestemor bærer rød silke
  • Hotell lykken, film fra 2000 regissert av Zhang Yimou, etter novellesamlingen 师傅越来越幽默
  • Nuan, film fra 2003 regissert av Huo Jianqi, etter romanen 白狗秋千架, bygd på Hvit hund-gyngen

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Shelley W. Chan: «From Fatherland to Motherland: On Mo Yan's Red Sorghum & Big Breasts and Full Hips», i: World Literature Today, University of Oklahoma (July 28, 2005)
  • Shelley W. Chan: A Subversive Voice in China: The Fictional World of Mo Yan, Cambria Press, 2011.
  • Arthur Tze (red.): Chinese Writers on Writing, Trinity University Press, 2010.
  • Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012

Forelesning

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 105602[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  3. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 119603555, Wikidata Q16744133 
  4. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ maisondelarecherche.univ-amu.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f Leach, Jim (2011). «The Real Mo Yan». Humanities. 32 (1): 11–13. 
  8. ^ Svenska Akademiens begrunnelse, nobelprize.org
  9. ^ Nobelprisvinner Mo Yan: - Prisen betyr ikke noe
  10. ^ Ahlander, Johan (11. oktober 2012). «China's Mo Yan wins Nobel for "hallucinatory realism"». Reuters. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 11. oktober 2012. 
  11. ^ Inge, M. Thomas (2000). «Mo Yan Through Western Eyes». World Literature Today: 501–507. 
  12. ^ Howard Yuen Fung Choy, Remapping the Past: Fictions of History in Deng's China, 1979 -1997. Leiden: BRILL, 2008. s. 51–53. ISBN 9004167048.
  13. ^ El País, 10. mai 2008
  14. ^ a b c d Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012
  15. ^ Jonathan Spence: Born Again New York Times, 4. mai 2008
  16. ^ a b Nobel laureate Mo Yan wins top domestic drama award, China Daily, 13. november 2012, besøkt 13. november 2012
  17. ^ Alice Yan (11. november 2012). «After staying in step with censors, Mo Yan can dance to his own tune». South China Morning Post (på engelsk). Besøkt 29. mars 2020. 
  18. ^ Mialaret, Bertrand (24. juni 2009). «L'écrivain Mo Yan, de la dictature du Parti à celle du marché». Rue89 Culture (på fransk). Besøkt 1. oktober 2012. 
  19. ^ Tatlow, Didi Kirsten (12. oktober 2012). «The Writer, the State and the Nobel». New York Times. 
  20. ^ Korsvold, Kaja (11. oktober 2012). «Ai Weiwei: - Årets tildeling forderver litteraturprisen». Aftenposten. 
  21. ^ Møller, Ingvild Kleiva (12. oktober 2012). «Balansekunstneren». Klassekampen. 
  22. ^ 莫言：如果不是计划生育 我起码有两个孩子 Intervju til TV-stasjon i Hongkong 24. mai 2010, for oversettelse til engelsk av et utsnitt, se nederst på [1] Arkivert 15. oktober 2012 hos Wayback Machine.
  23. ^ Erling, Johnny (11. oktober 2012). «Mo Yans Verbeugung vor Kulturzerstörer Mao Zedong». Die Welt (på tysk). Besøkt 11. oktober 2012. 
  24. ^ «From cowherd to Nobel, it was a long lonely journey: Mo Yan». Business Standard. 11. oktober 2012. Besøkt 11. oktober 2012. 
  25. ^ Goldblatt, Howard (12. oktober 2012). «My hero: Mo Yan». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. mars 2020. 
  26. ^ Wolfgang Kubin: 'Mo Yan bores me to death', 12. oktober 2012. Besøkt 19. oktober 2012.
  27. ^ "葛浩文谈中国文学 Arkivert 8. februar 2013 hos Wayback Machine.." Southern Weekly. 26. mars 2008. Besøkt 24. oktober 2012.
  28. ^ Granta, 11. oktober 2012 Besøkt 19. oktober 2012
  29. ^ «More Nobel links to bioethics». Arkivert fra originalen 15. oktober 2012. Besøkt 13. oktober 2012. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mo_Yan&oldid=24370703»