Mikael IV Paflagonieren
Mikael IV Paflagonieren | |||
---|---|---|---|
Født | 1010 Paflagonia | ||
Død | 10. des. 1041[1] Konstantinopel | ||
Beskjeftigelse | Keiser | ||
Embete | |||
Ektefelle | Zoë Porfyrogenita (1034*–)[2] | ||
Søsken | Johannes Orfanotropos Konstantinos Paflagon George | ||
Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Gravlagt | Konstantinopel | ||
Se også liste over østromerske keisere |
Mikael IV Paflagonieren (gresk: Μιχαήλ Δ΄ Παφλαγών, født 1010 i Paflagonia i Det bysantinske rike, død 10. desember 1041 i Konstantinopel) var bysantinsk keiser fra 1034 til sin død i 1041.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Mikael kom fra enkle kår, men hans bror, Johannes Orphanotrophos var ved keiserhoffet og fikk stadig viktigere stillinger der. Mikael ble i regjeringstiden til Romanos III kalt til Konstantinopel av sin bror, evnukken Johannes, som var regjeringssjef, og lyktes i å vinne gunst hos den beryktede keiserinne Zoë Porfyrogenita.
Keiserinne Zoë hadde forgjeves forsøkt å få barn med sin ektemann. Paret hadde også engasjert magikere for å bevirke at hun skulle kunne bli gravid, men alle forsøk var forgjeves. I denne situasjonen fikk Zoë en plan som involverte Mikael, som var blitt hennes kammertjener.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Keiserinne Zoë lot så sin ektemann Romanos III forgifte og giftet seg med Mikael allerede samme dag som keiser Romanos døde. Han kunne dermed bestige tronen. Imidlertid var det broren som stod for styringen. Det ble utkjempet kriger mot flere fremmede folk.
Mikael overlot i det alt vesentlige regjeringsbeslutningene til sin bror, evnukken Johannes Orphanotrophos, som allerede hadde erfaring som minister under Konstantin og Romanos. Mikael hadde beholdt ham som administrativ leder for at ikke kontrollen skulle komme på for ham ugunstige hender.
I denne regjeringsperioden ble freds- og allianseavtalen med fatimidenes egyptiske kalifat (1037) inngått. Denne traktaten ga keiser Mikael tillatelse til å renovere Gravkirken i Jerusalem på egen bekostning. Til gjengjeld løslot Mikael rundt 5 000 muslimske fanger.
I hans regjeringstid kunne de bysantinske styrkene erobre byene Messina (1037) og Syrakus (1040) på Sicilia. Etter en kortere tid gikk de imidlertid tapt igjen.
Mikael var syk og led av epilepsi. Helsetilstanden bare forverret seg etter at han besteg tronen. Han ledet et felttog mot bulgarere og slavere like før han døde. Etter tilbakekomsten fra Bulgaria var han alvorlig svekket - han bega seg til klosteret til de hellige brødre Kosmas og Damian i Konstantinopel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Peerage person ID p15022.htm#i150216[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p15022.htm#i150216, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John Julius Michell, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997. ISBN 82-530-1912-2
- Michael Psellos, Bysantinska porträtt, ovs. av Sture Linnèr, Forum, 1984. ISBN 91-37-08581-6
- Alexander Kazhdan (utg.): The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford University Press, New York NY 1991, ISBN 0-19-504652-8, S. 1365.
- John Lascaratos, Panaghiotis Vassilios Zis: The Epilepsy of Emperor Michael IV, Paphlagon (1034–1041 A.D.): Accounts of Byzantine Historians and Physicians. In: Epilepsia. Band 41(7), 2000, ISSN 0013-9580, S. 913–917, doi:10.1111/j.1528-1157.2000.tb00264.x (Digitalisat)
Østromersk keiser | ||
Makedonske dynasti | ||
Forgjenger: Romanos III |
1034–1041 | Etterfølger: Mikael V |
Østromerriket |