Mester Eckhart
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Mester Eckhart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Eckhart 1260[1]  Nessetal (Duchy of Thuringia, Det tysk-romerske rike) Tambach-Dietharz (Duchy of Thuringia, Det tysk-romerske rike) | ||
| Død | 1328 Avignon (Arelat, Det tysk-romerske rike, kildekvalitet: sannsynlig) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, universitetslærer, theology teacher | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Mester Eckhart, egentlig Johannes Eckhart von Hochheim, (ca. 1260 – ca. 1327 i Avignon) var tysk dominikanermunk og kristen mystiker. Hans tanker om en indre forening med Kristus ble avvist som kjetterske etter hans død. I nyere tid har tankene vunnet tilhengere både i og utenfor kristendommen.
Liv
[rediger | rediger kilde]Eckhart von Hochheim ble født ca. 1260 i Thüringen, og gikk som 15-åring inn i dominikanerordenen i Erfurt. Etter å ha studert i Køln, kanskje som elev av Albertus Magnus, oppholdt han seg i Paris i årene 1302-03 og 1311-13 som teologisk «mester», dvs. magister, egentlig professor ved universitetet. Administrativt var han utnevnt til dominikansk provincial for Sachsen.[2] Han ble utnevnt til prior i Erfurt og som dominikanernes visegeneral over Bøhmen.[3]
Han holdt prekener rundt om, særlig i nonneklostre, for dominikanerne hadde ansvaret for nonners sjelesorg. I sine to siste leveår ble han anklaget for kjetteri, men fikk ikke tillatelse til å reise til paven i Avignon og forklare seg. Etter han død ble 28 av hans teser fordømt som enten «kjetterske» eller «mistenkelige», ikke minst nr 12 som lyder slik: «Alt det den hellige skrift sier om Kristus, er også sant om ethvert godt og fromt menneske.»[4]
I 1326 ble han anklaget for kjetteri, og en prosess innledet mot ham. 27. mars 1329 utsendte pave Johannes XXII en bulle som fordømte 17 av Eckharts læresetninger som kjetterske. Eckhart var på det tidspunkt allerede død, men bullen er antagelig hovedårsak til at tankene hans mer eller mindre gikk i glemmeboken. Men det fantes enkelte kristne mystikere i middelalderen som førte tankene hans videre, som Henrik Suso og Johannes Tauler.
Han ble gjenoppdaget på 1800-tallet, og svært populær hos tyske romantiske filosofer. På 1900-tallet fornyet interessen seg for ham, ikke minst blant zen-buddhistiske mestre som D.T. Suzuki, som anser Eckharts tanker for å ligge svært tett opp til zen-buddhisme.
Lære
[rediger | rediger kilde]Eckart forkastet ikke kirkens lære, men hans mystikk var rettet mot sjelens enhet med Gud, som han anså som tilværelsens innerste grunn. For å oppnå slik enhet, var det nødvendig med adskilthet (Abgeschiedenheit), dvs. avsondring fra verdens goder og krav og fra sin egen vilje. Frigjør mennesket seg fra sin egen vilje, hevdet Eckhart at Gud fødes i sjelen, så mennesket blir Gud slik Gud tok menneskeskikkelse i Kristus. Den Gud som mennesket forenes med, er ikke Bibelens personifiserte Jahve, men en guddom som bare kan bestemmes gjennom ren væren. Kristi betydning er å være forbildet som demonstrerer slik enhet med Gud som Eckhart anså som menneskets egentlige vesen og høyeste mål.[5]
Eckharts mystisime var rent intellektuell, preget av skolastikkens fornuftsmessige uttrykk når han søkte å vise veien til Gud. Eckharts hovedtanke var at det gjaldt for alle å komme hjem til Gud som de utgikk fra, å erkjenne seg som en del av Guds vesen og at de selv var Gud, for dypt i sjelen finnes gnisten hvor Guds sønn fødes i oss. Dette oppleves ved å avvise verden, om man aldri så mye lever i den. I sin preken over Lukasevangeliet 21,31 sa han: «Hele mitt vesen avhenger at at Gud er meg nærværende! Det samme er han vel også for en stein eller en trestump, men de vet det ikke.»[6] Eckhart utga skolastiske arbeider på latin og tyskspråklige prekener. For ham stod Gud sentralt som «alt»; for hvis Gud var «noe», ville han ikke være fullkommen. Han er ren væren, like mye rent mørke som rent lys. Sjelens mål er foreningen med Gud, å «bli Gud» slik nattverdens brød og vin angivelig blir Kristi legeme og blod i messen. Når jeg'et oppløses, fødes Gud i sjelen. Guds jordiske åpenbaring i skikkelse av Kristus, kirke og sakramenter stilte Eckhart seg likegyldig til.[7]
Eckhart definere «smerte» som det man føler ved et tap, og derfor skal man unngå å knytte seg til forgjengelige ting. Han anerkjente likevel budet om nestekjærlighet som del av kjærligheten til Gud. Men elsker man skaperverket, tar man ifølge Eckhart noe fra Gud. I skaperverket er det bare Gud man skal elske. Sjelen etterligner det den elsker, så elsker man Gud, blir man også lik ham. Her viste Eckhart til Matteusevangeliet 5,48: «Så vær da fullkomne, som eders himmelske far er fullkommen!» For Eckhart var Guds ord - som han mente blir til i menneskets sjel - av større viktighet enn den historiske Jesus. Eckhart ville ikke nøye seg med å etterligne Jesus; han ville bli som ham, og forkastet de visjonene andre mystikere fortalte om. For ham var visjoner bare en hindring for åndelig utvikling.[8]
Med sin påstand om Guds uopphørlige fødsel i menneskesjelen, pådro Eckhart seg inkvisisjonens mistro. Han advarte til og med mot bønn - for å be Gud om noe, er etter Eckharts syn å skille seg fra ham. Eckhart brydde seg ikke med sakramentene, heller ikke nadverden, som han mente ville tilsløre åndelig sannhet for noen. Kirken mislikte også hans oppfatning om at man skal underkaste seg Guds vilje så fullstendig at man også aksepterer sine synder som gudegitt. Man skal føle dem, men ikke skamme seg over dem. Gud vil alltid det gode; og det som tar seg dårlig ut i menneskers øyne, kan i virkeligheten være til deres beste. Denne tanken demonstreres i Goethes Faust. Faust I begynner i likhet med Jobs bok med at Mefistofeles utfordrer Gud til et veddemål om en menneskesjel - i Goethes verk Fausts. Mefistofeles skildres som arketypen trickster; men alle hans påfunn for å forårsake Fausts ulykke, vendes til det beste.[9]
Eckhart skjelnet mellom «guddom» (Gottheit) og «Gud» (Gott) – selv om han noen steder omtaler guddommen som Gud. Guddommen står for den absolutte Væren. Den kan ikke beskrives med ord, men er ikke ingenting. Guddommen manifesterer seg som den skapende Gud, som er identisk med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, den kristne treenighet. Guddommen skaper ikke treenigheten. Det er Faderen, som av vesen er identisk med guddommen, som skaper seg selv, samt Sønnen og Den hellige ånd. Sønnens vesen er identisk med Faderens, bortsett fra at han ikke selv skaper. Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnens kjærlighet for hverandre. Denne skapelse pågår hele tiden, i et konstant nå.
Gud skaper også verden konstant nå. Ifølge Eckhart har alle ting del i Guds evige væren. De skapte ting adskiller seg fra hverandre, og det som gjør dem forskjellige fra hverandre, er etter Eckharts oppfattelse negativt, og gir tingene et element av ikke-væren.
Sjelen tar særlig del i Guds vesen, fordi Gud der er til stede i subjektiv form med hukommelse, fornuft og vilje. I den øvrige skapte verden er Gud kun til stede i objektiv form. Mennesket har altså mulighet for gjennom sin sjel å erfare guddommen. Men det skjer som regel ikke, for mennesker retter heller deres fri vilje mot den skapte verden, i stedet for å rette den innover mot sjelen. Heller ikke fromme mennesker møter nødvendigvis Gud. Den som prøver å nærme seg Gud gjennom svermeri, høytidelig andakt eller teologisk spekulasjon finner, ifølge Eckhart, Gud like lite som en mann som steller hagen sin. Ifølge Eckhart er det kun en måte å erfare guddommen på, nemlig ved å tømme seg selv for tanker og vilje, slik at man ingenting ønsker. Denne tilstand kaller Eckhart for «fattigdom». Her finner man den «sjelegnist» som er sjelens dypeste grunn, og den tilstand hvor man er ett med guddommen. Denne tilstand kaller Eckhart for «ufødthet» (Ungeborenheit), og den tilstand man var i før man ble skapt som et bestemt individ. Denne tilstanden ligger også bak Gud, som ble skapt samtidig med det skapte menneske og den skapte verden. Ifølge Eckhart ser Gud verden gjennom mine øyne – Guds øyne og mine øyne er ett. Gud kommer derfor ifølge Eckhart til erkjennelse av seg selv gjennom mennesket.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119015354, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nielsen, Lauge Olaf: «Eckhart» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 13. august 2024 fra [1]
- ^ «Meister Eckhart», Britannica
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie 2 (s. 416), Cappelens forlag, 1971, ISBN 82-574-0063-7
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 252), forlaget Haase, København 1973
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie 2 (s. 416-17)
- ^ Jansen, Herman Ludin: «Johannes Eckehart» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. august 2024 fra [2]
- ^ Monika Hauf: Judas Iskariot (s. 214), forlaget Orion, 2007, ISBN 978-82-458-0832-2
- ^ Monika Hauf: Judas Iskariot (s. 215)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Mester Eckehart. Redigert av H. Ludin Jansen. Gyldendal, 1949. (Religionens stormenn)
- Mester Eckehart. Taler og traktater. Oversettelser, utvalg og innledning av Aasmund Brynildsen. Dreyer forlag, 1959. (Dreyers kulturbibliotek; 11)
- «Preken over Matteus' evangelium 5,3» er gjengitt i antologien Vestens mystikk, 2005.
- H. Ludin Jansen. Mester Eckehart. En presentasjon av en av de store kristne mystikere – hans liv, lære og samtid. Gyldendal, 1970.
- Mester Eckhart. Å bli den du er, perspektiver på menneskets frihet. Oversatt og med innledning og noter av Jon Wetlesen. Aschehoug, 2000. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-17829-4
- Mester Eckhart. Å bli den du er. Utvalg, oversettelse, noter og innledende essay av Jon Wetlesen. Bokklubben, 2008. (Verdens hellige skrifter; 47). ISBN 978-82-525-6714-4
- Mester Eckehart: Guds Rige er nær. Hasselbalchs forlag, Kbh. 1959
- Mester Eckehart: Prædikener og traktater. Sankt Ansgars forlag, Kbh. 2002.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Meister Eckhart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- The Eckhart Society
- Eckhart Triebel: Meister Eckhart und seine Zeit (Mester Eckhart og hans tid – tysk)
- Eckhart Triebel: Meister Eckhart Bibliographie seit 1995 (Mester Eckhart-bibliografi fra og med 1995)