Hopp til innhold

Angela Merkel

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Merkel»)
Angela Merkel
FødtAngela Dorothea Kasner
17. juli 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Eimsbüttel (Hamburg, Vest-Tyskland)[5]
Hamburg[6][1][2][7]
BeskjeftigelsePolitiker, fysiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedPolytechnische Oberschule Templin (1961–)[8]
Erweiterte Oberschule Templin (–1973)[8]
Universitetet i Leipzig (1973–1978) (akademisk grad: diplom, studieretning: fysikk)[1][9][10][8]
Akademie der Wissenschaften der DDR (1986) (doktorgradsavhandling: Examination of the mechanism of decays with singular bond breaking and calculation of their coefficient of reaction rate on the basis of quantum mechanical and statistical methods, akademisk grad: doktorgrad i naturvitenskap, doktorgradsveileder: Lutz Zülicke)[1][8]
Doktorgrads-
veileder		Lutz Zülicke[11]
EktefelleUlrich Merkel (1977–1982) (avslutningsårsak: skilsmisse)[6][12][13]
Joachim Sauer (1998–)[6][14][12][13]
FarHorst Kasner[6][2][13][8]
MorHerlind Kasner[6][2][13][8]
SøskenMarcus Kasner[6]
Irene Kasner[6]
PartiChristlich Demokratische Union (1990–)[1][2][15][16]
Demokratischer Aufbruch (1989–1990)[1][2][15]
Christlich-Demokratische Union Deutschlands (1990–1990)[2]
NasjonalitetTyskland (1990–)[13][17][18]
Medlem av
9 oppføringer
Atlanterhavsbroen[19]
Rotary
Freie Deutsche Jugend
Helmut Kohls fjerde regjering (1991–1994)
Helmut Kohls femte regjering (1994–1998)
Angela Merkels første regjering (2005–2009)
Angela Merkels andre regjering (2009–2013)
Angela Merkels tredje regjering (2013–2018)
Angela Merkels fjerde regjering (2018–2021)
Utmerkelser
80 oppføringer
Karlsprisen (2008)[20]
Storkors av Solordenen (2008) (deles ut av: Alan García)[21]
Storkorset av Infante Dom Henriks orden (2009)[22]
Presidentens frihetsmedalje (2011) (Det hvite hus, deles ut av: Barack Obama)[23][24]
Eric M. Warburg-prisen (2009) (Washington D.C., deles ut av: Atlanterhavsbroen)[25]
Deutscher Medienpreis (2009) (Baden-Baden, deles ut av: Media Control, taler: Anna Netrebko)[26]
Leo-Baeck-medaljen (2010) (New York, deles ut av: Leo Baeck Institute)[27]
Heinz-Galinski-prisen (2012)[28]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2006)[29]
Leo-Baeck-prisen (2007)
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2008)
Jawaharlal Nehrus pris (2009)[30]
Indira Gandhi-prisen (2013)[31]
Robert Schuman-medaljen (2007) (deles ut av: Det europeiske folkeparti)
Abraham Geiger-prisen (2015)[32]
Årets person i Time (2015) (deles ut av: Time)
Æresdoktor ved Universitetet i Nanjing (2016)[33][34]
Republikkens orden (2015)[35]
Storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (2007)[36]
Stara Planina-ordenen
Abdulaziz-ordenen
Sheik Zayeds orden
Æresdoktor ved universitetet i Leipzig (2008) (taler: Javier Solana)[9]
Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem (2007)
Æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven (2017)
Æresdoktor ved universitetet i Gent (2017)
Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv (2011)[37]
Stort ærestegn i gull med bånd av Ærestegnet for fortjenester (2015) (deles ut av: Werner Faymann, Austrian Chancellery in Vienna)[38]
Æresdoktor ved Babeș-Bolyai-universitetet (2010) (Cluj-Napoca)[39]
Æresdoktor ved Universitetet i Bern (2009)[40]
Æresdoktor ved Harvard University (2019)[41]
Lucius D. Clay Medal (2009) (deles ut av: Federation of German-American Clubs)
Henry A. Kissinger Prize (2020) (Schloss Charlottenburg, taler: Henry Kissinger, John Kerry)[42]
Honorary doctor of Comenius University (2014)
Honorary doctor of the D. Mendeleev University of Chemical Technology of Russia
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1996)
Æresdoktor ved Teknisk Universitet i Wrocław (2008)[43]
Presidential Medal of Distinction (Israel) (2014) (deles ut av: Shimon Peres)[44]
Ehrenplakette des Bundes der Vertriebenen (2014) (deles ut av: Bund der Vertriebenen)
Wilhelm Leuschner-medaljen (2014)
Årets person i Financial Times (2015)[45]
Four Freedoms Award - Freedom Medal (2016) (Middelburg, deles ut av: Roosevelt Foundation)
Vytautas den stores orden (2017) (deles ut av: Dalia Grybauskaitė)[46]
Eugen Bolz Prize (2017)[47]
1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden (2019) (deles ut av: Andrej Kiska)[48]
Honorary citizen of Templin (2019)[7][49]
Trestjerneordenen (2019) (deles ut av: Raimonds Vējonis)[50]
Æresdoktor ved Handelshochschule Leipzig (2019)[51]
Buber-Rosenzweig-medaljen (2020) (deles ut av: Deutscher Koordinierungsrat der Gesellschaften für Christlich-Jüdische Zusammenarbeit)[52]
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden (2021) (deles ut av: Kersti Kaljulaid)[53]
Æresdoktor ved Johns Hopkins University (2021)[54][55]
Gjenfødelsesordenen (2021) (deles ut av: Abdullah II)[56]
Frihetsordenen (2021) (deles ut av: Volodymyr Zelenskyj)[57]
Storbånd av Leopoldsordenen (2021) (Royal Castle of Laeken, deles ut av: Philippe)[58]
Storkors av Æreslegionen (2021) (deles ut av: Emmanuel Macron)[59]
Storkors av Den nederlandske løves orden (2021)[60]
Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (2022)[61]
Nansenprisen (2022) (deles ut av: FNs høykommissær for flyktninger)[62][63]
Storkors i særlig utførelse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2023) (Schloss Bellevue, deles ut av: Frank-Walter Steinmeier)[64][65][66]
Staatspreis des Landes Nordrhein-Westfalen (2023) (taler: Christine Lagarde, deles ut av: Hendrik Wüst)[67][68]
Storkjede av Infante Dom Henriks orden (2021)[22]
Den bayerske fortjenstorden (2023) (deles ut av: Markus Söder)[69][70]
European Civil Rights Prize of the Sinti and Roma (2021)[71]
Preis für Verständigung und Toleranz (2011) (deles ut av: Jüdisches Museum Berlin)[72]
Storkjede av Infante Dom Henriks orden
Ordenen for enestående tjenester
Storkors av den luxemburgske Fortjenstordenen
Vision for Europe Award
Charles V European Award
Q126416301 (2023)[73]
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Republikken Italias fortjenstorden
Ærestegnet for fortjenester
Den Kongelige Norske Fortjenstorden
Terra Mariana-korsets orden
Det hvite dobbeltkorsets orden
Den nederlandske løves orden
Leopoldsordenen
Infante Dom Henriks orden
Solordenen
Nettstedwww.buero-bundeskanzlerin-ad.de Rediger på Wikidata
Tysklands forbundskansler
22. november 2005–8. desember 2021
RegjeringMerkel I, Merkel II, Merkel III, Merkel IV
ForgjengerGerhard Schröder
EtterfølgerOlaf Scholz
CDUs leder
10. april 2000–7. desember 2018
ForgjengerWolfgang Schäuble
EtterfølgerAnnegret Kramp-Karrenbauer
Tysklands miljø- og atomsikkerhetsminister
17. november 1994–26. oktober 1998
RegjeringKohl V
ForgjengerKlaus Töpfer
EtterfølgerJürgen Trittin
Tysklands familieminister
18. januar 1991–17. november 1994
RegjeringKohl IV
ForgjengerHannelore Rönsch
EtterfølgerClaudia Nolte
Signatur
Angela Merkels signatur
Angela Merkel på Commons

Angela Dorothea Merkel (født Kasner; 1954)[74] er en tysk fysiker og kristendemokratisk politiker (CDU). Hun var leder for sitt parti fra 2000 til 2018 og Tysklands forbundskansler fra 2005 til 2021. I 2007 var hun også president for Det europeiske råd.

Merkel ble politisk aktiv etter den demokratiske revolusjonen i det tidligere DDR i 1989. Hun meldte seg inn i partiet Demokratischer Aufbruch, og ble pressetalskvinne i Lothar de Maizières kristeligdemokratiske regjering i DDR.

Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble hun valgt inn i Forbundsdagen for delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Hun var en nær medarbeider av daværende forbundskansler Helmut Kohl, og i 1990 ble hun minister for kvinner og ungdom, og deretter miljø- og atomsikkerhetsminister, inntil Kohls koalisjonsregjering (CDU/FDP) gikk av, etter valget i 1998.

Merkel ble nestleder i CDU i 1991, og i 1998 generalsekretær i partiet. I 2002 ble det avslørt at CDU hadde tatt imot ulovlige pengegaver, men Merkel tok avstand fra dette, og særlig fra Helmut Kohls fortielse av hvor pengene kom fra. Daværende partileder Wolfgang Schäuble måtte gå, og Merkel ble valgt til partileder.

Hun tok over som opposisjonsleder i Forbundsdagen i 2002. Etter valget i 2005 avløste hun Gerhard Schröder som kansler, og dannet regjering i storkoalisjon med SPD (Merkel I). Merkel var den første kvinne i denne stillingen. Etter forbundsdagsvalget i 2009 gikk CDU-CSU i koalisjon med Freie Demokratische Partei (FDP), og Merkel dannet sin andre regjering, Merkel II. Valget i 2013 førte til en ny storkoalisjon med SPD, og Merkel ble kansler for sin tredje periode (Merkel III). Etter valget i 2017 gikk det 171 dager før Angela Merkels fjerde regjering kunne tiltre 14. mars 2018, bygget på en koalisjon i Forbundsdagen mellom CDU/CSU og SPD.

Merkel var sitt partis kandidat som forbundskansler ved valget i 2017. Kansleren velges av Forbundsdagen. Med sine 5 860 dager som forbundskansler har Merkel bare Helmut Kohl foran seg på listen over forbundskanslere med lang styretid (Han var kansler i 5 869 dager).

Merkel hadde som president i Det europeiske råd, en nøkkelrolle i forhandlingene om Lisboa-traktaten og utarbeidelsen av Berlin-erklæringen. Hun har forbedret Tysklands tradisjonelt gode forhold til USA, etter uenigheten om Irakkrigen under forgjengeren Gerhard Schröder. I innenrikspolitikken har helsereform, energipolitikk og asylpolitikk vært sentrale temaer.

Hun har mottatt flere priser for sitt arbeid for blant annet demokrati, menneskerettigheter, miljøvern og europeisk samarbeid, blant annet Karlsprisen. Forbes Magazine utpekte henne hvert år fra 2006 til 2009 til den mektigste kvinnen i verden. Hun ble kåret til «årets person» av magasinet Time i 2015.

Familie og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Angela Merkels besteforeldre: Margarete og Ludwik Marian Kaźmierczak (før 1920).

Angela Merkel ble født Kasner, som datter av Horst Kasner, født Kaźmierczak (1926–2011), luthersk prest fra Berlin, og Herlind Jentzsch (1928–), latin- og engelsklærer fra Danzig. Paret fikk ytterligere to barn: Marcus i 1957 og Irene i 1964.[75]

Rådhuset i Templin

Merkels farfar Ludwik Marian Kaźmierczak (1896–1959), var tysk statsborger. Han ble født i Posen som utenomekteskapelig barn av Anna Kazmierczak og Ludwig Wojciechowski. Posen som nå heter Poznań, hørte da til Det tyske keiserrike, og ble etter Versailletraktaten overført til Polen. Ludwik Kaźmierczak vokste opp hos sin mor og hennes senere ektefelle Ludwig Rychlicki.[76]

Ludwik Kaźmierczak tjenestegjorde både som vernepliktig i den tyske hæren under første verdenskrig, og som frivillig i den polske blå arméen som kjempet for Polens uavhengighet. Han deltok etter første verdenskrig som polsk soldat i den polsk-ukrainske krigen og den polsk-sovjetiske krig. Etter at Polen ble en eget stat, valgte han å beholde sitt tyske statsborgerskap, og flyttet i 1920-årene til sin hustru Margaretes hjemby Berlin.[77] Han arbeidet som politimann i Berlin, og bodde der resten av livet.

Ludwik og Margarete Kaźmierczak fikk sønnen Horst i 1926, som opprinnelig bar etternavnet Kaźmierczak. I 1930 endret familien navn fra det polske Kaźmierczak til det mer tyskklingende Kasner. Familien konverterte fra katolisisme til den evangelisk-lutherske kirke, i 1930-årene.[76][78]

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Hun ble født på Elim-Krankenhaus, (pr 2020 Agaplesion Diakonieklinikum Hamburg), i bydelen Hamburg-Eimsbüttel.[74] Få uker etter at hun ble født, flyttet familien fra bydelen Barmbek i Hamburg, til DDR, hvor faren fikk en stilling som sogneprest i Quitzow, en liten bydel med ca. 300 innbyggere, i Perleberg i delstaten Brandenburg.[79] På denne tiden var det fremdeles mulig å bevege seg forholdsvis fritt mellom øst- og vestsonen. Familien bodde i presteboligen i Quitzow.

Situasjonen for kirken var vanskelig i DDR, og de kristne ble ofte forfulgt. Mange tyske teologer i vest følte et ansvar for sine trosfeller i øst, og flyttingen var resultatet av farens kall. Kasner ga senere uttrykk for at han ville reist hvor som helst kirken ønsket, om så til Afrika.[80]

Tre år etter ankomsten til DDR, i 1957, flyttet familien til Waldhof (skoggården), en eiendom utenfor sentrum av byen Templin. På Waldhof etablerte faren og Andreas Rosenbaum, et kirkelig videreutdannelsesseminar, pastoralkollegium. Horst Kasner var nå ikke sogneprest, men leder for pastoralkollegiet, en viktig posisjon i den protestantiske kirken i Berlin-Brandenburg. Endelig var Waldhof også et hjem for psykisk utviklingshemmede. I DDR overlot myndighetene ofte omsorgen for psykisk utviklingshemmede til kirken. Pasientene og familien fungerte som deler av det samme bofellesskapet.[81]

Moren fikk yrkesforbud i DDR-skolevesenet. Myndighetene ønsket ikke en prestekone som underviser. Hun brukte derfor tiden på å undervise sine egne barn.[82]

I 1961 begynte hun på den polytekniske overskolen i Templin. På skolen var hun blant de flinkeste i de fleste fag, bortsett fra i gymnastikk. Selv om skoletesten gikk ut på at hun ikke var egnet for noen sportsgren, gikk drømmene likevel ut på å bli kunstløper.[83] I 1973 tok hun Abitur (artium) med gode karakterer, og som ga henne mulighet til å studere ved universitetet.

Faren meldte henne fra første klasse ikke inn som medlem av Junge Pioniere, barneorganisasjonen i den kommunistiske masseorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). Det kostet henne en utmerkelse som beste elev, på tross av at vinneren påtalte at hun hadde vært best. Fra andre klasse fikk hun velge selv. Hun meldte seg inn, og kunne ikle seg det blå halstørklet.[84]

De fleste ungdommer i DDR (ca. 97 %) gjennomførte i det åttende skoleår den såkalte Jugendweihe, en pendant til den kirkelige konfirmasjon.[85] Den unge Angela deltok også i denne undervisningen, men gjennomførte ikke den offentlige seremonien.[84] Isteden ble hun 3. mai 1970 kirkelig konfirmert i St. Maria-Magdalenen-Kirche i Templin.

Studium i Leipzig

[rediger | rediger kilde]

Allerede i skoletiden bestemte hun seg for å studere fysikk ved universitetet i Leipzig. I likhet med de fleste andre studenter fortsatte hun å være aktiv i FDJ. Hun ble regnet for en flittig student. Hun ble ferdig med hovedfag i fysikk i 1978.

Ekteskap og skilsmisse

[rediger | rediger kilde]

Under studiet møtte hun sin første ektefelle, Ulrich Merkel. De ble gift 3. september 1977 i det gamle kapellet i Templin, og ikke i den store kirken inne i byen. Angela Kasner tok mannens navn. Det var bruden som insisterte på kirkelig bryllup, og den ateistiske brudgommen lot seg overtale.

Etter studiet flyttet paret til Berlin. Etter en tid tok Merkel initiativet til å separasjon. Paret ble skilt i 1982 etter et års separasjon, men hun beholdt mannens navn.[86]

Etter bruddet flyttet hun til en liten leilighet i Templinerstrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Hun brøt seg inn og okkuperte leiligheten, og fikk hjelp av venner og kjente for å møblere den. Deretter legaliserte hun okkupasjonen gradvis, ved å betale husleie. Etter en tid klarte hun å bytte til seg en helt ny, og lovlig leilighet.[87]

Vitenskapelig arbeid (1978–1989)

[rediger | rediger kilde]

I Berlin hadde Merkel fått en stilling ved Zentralinstitut für Physikalische Chemie (ZIPC) i Adlershof, en del av Akademie der Wissenschaften (Vitenskapsakademiet).[88][89] Ved ZIPC arbeidet Merkel med teoretisk kjemi, og tok doktorgraden i 1986. Hennes avhandling ble vurdert som svært god. Studentene måtte imidlertid også ta kurs i marxisme-leninisme, og i dette faget oppnådde hun bare «tilstrekkelig» (genügend). Etter doktorgraden ble hun tilknyttet prosjekter innen analytisk kjemi. Hun fikk også reise på møte i Vest-Tyskland.[90]

Under årene ved ZIPC var Merkel fortsatt aktivt FDJ-medlem og blant annet «sekretær for agitasjon og propaganda». Hun har selv beskrevet dette arbeidet som «kulturarbeid». Hun var ikke politisk aktiv utover dette.

På instituttet ble hun kjent med kjemikeren Joachim Sauer, som hun giftet seg med i 1998.

Politisk karrière

[rediger | rediger kilde]
Fotografi fra tiden i Demokratischer Aufbruch, siden brukt som verveplakat for CDU: Vi har en forkjærlighet for folk som kommer inn fra siden (Quereisteiger)…

Starten: Demokratischer Aufbruch (1989)

[rediger | rediger kilde]

Merkels aktive arbeid i et politisk parti, startet i desember 1989, som var etter Murens fall. I likhet med andre DDR-borgere med interesse for politikk, gjorde hun undersøkelser flere steder. Hennes mor og søster gikk til SPD, og broren havnet i Bündnis 90.[91]

Merkel likte ikke stemningen i SPD.[91] I desember 1989 deltok hun på et møte i Demokratischer Aufbruch (Demokratisk Oppbrudd), i hennes egen bydel Prenzlauer Berg. Blant de ca. 15 personer som møtte, var også Andreas Apelt, som senere skulle bli en nær medarbeider av henne. Merkel presenterte seg som fysiker og politisk interessert, uten å opplyse om noe særlig mer, heller ikke sin egen doktorgrad. Apelt kunne senere ikke huske om hun sa noe under møtet, og han hadde ikke ventet at hun skulle komme tilbake. Snart dukket hun likevel opp igjen, og ble satt igang med all slags forskjellig arbeid. Etterhvert skrev hun flyveblader, og endte opp som partiets pressetalskvinne.[91][92]

Valgforbundet Allianz für Deutschland ble stiftet i februar 1990, i nærvær av Helmut Kohl.[93] I dette valgforbundet inngikk Demokratischer Aufbruch. Valgforbundet omfattet også CDU i DDR, som hadde vært et «blokkparti» under SED-styret, og Deutsche Soziale Union, som sto nærmere det bayerske CSU.

I februar 1990 tok Merkel permisjon fra stillingen ved Akademie der Wissenschaften for å arbeide på heltid med valgkamp for DA. Få dager før valget ble det kjent at partiets leder Wolfgang Schnur hadde en fortid som Stasiinformant.[94] Det ble Merkels oppgave å lede pressekonferansen hvor DA-ledelsen uttalte seg i saken.[95]

Regjeringstalskvinne for regjeringen Maizière (1990)

[rediger | rediger kilde]
Lothar de Maiziere og Angela Merkel 3. august 1990. Foto: Bernd Settnik.

Folkekammervalget i mars 1990 som var det første frie valget til denne forsamlingen, endte for DA med et resultat på bare 0,9 %. Takket være alliansepartneren CDUs resultat på 41 %, ble Allianz für Deutschland likevel valgets vinner.[96]

Lothar de Maizière (CDU) ble valgt som ministerpresident, og dannet den eneste demokratisk valgte regjering i DDR, basert på en koalisjon av Allianz für Deutschland, sosialdemokratene og de liberale. Angela Merkel ble stedfortredende regjeringstalskvinne.[97]

Det første viktige skritt på veien mot en gjenforening av Tyskland, var forhandlingene om en nærings-, valuta- og sosialunion mellom BRD og DDR. Angela Merkel deltok under samtalene om avtalen, som ble inngått 18. mai 1990, og gjaldt fra 1. juli samme år.[98] DDRs viktigste forhandlingsleder var Maizières statssekretær Günther Krause, som ble en viktig mentor for Merkel. Den senere gjenforeningstraktaten ble underskrevet i Bonn 31. august 1990, av Krause og Vest-Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble. Angela Merkel ledsaget Maizière under flere utenlandsreiser.

Innmelding i CDU og medlem av Forbundsdagen (1990)

[rediger | rediger kilde]

Småpartiene fra DDR, Demokratischer Aufbruch og CDU i DDR, gikk inn i sin store alliansepartner fra vest, CDU. Angela Merkel fikk en av de tre delegatpostene til CDUs partidag i Hamburg. I en tale presenterte hun seg som tidligere pressetalskvinne for Demokratischer Aufbruch og medarbeider av Lothar de Maizière. Om ettermiddagen fikk hun en personlig samtale med Helmut Kohl, CDUs leder og Vest-Tysklands kansler.

Med Tysklands gjenforening 3. oktober 1990, tok Merkels virksomhet som regjeringstalskvinne i DDR slutt. Hun ble i stedet utnevnt til ministerialråd i Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Instituttet i Adlershof, hvor hun hadde arbeidet i 12 år, skulle avvikles, så det var intet alternativ.

Angela Merkel ønsket seg inn i Forbundsdagen. I Berlin var det for mange om beinet, og i Brandenburg kom hun ikke overens med partilederen. Men i Mecklenburg-Vorpommern åpnet det seg en mulighet. Günther Krause hjalp henne til kandidaturet fra kretsen Stralsund/Rügen/Grimmen, og hun vant valget med 48,6 % av stemmene.[99][100]

Minister for kvinner og ungdom (1991–1994)

[rediger | rediger kilde]
Angela Merkel (til venstre) med Hannelore Rönsch, under minnestunden (statsakten) for Detlev Rohwedder i april 1991, avholdt i Schauspielhaus, Berlin.

Etter valget til Forbundsdagen i desember 1990, tiltrådte Helmuth Kohls fjerde regjering i januar 1991. Det gamle departementet for ungdom, familie, kvinner og helse ble delt i tre. Gerda Hasselfeldt ble helseminister og Hannelore Rönsch minister for familier og eldre. Merkel ble utnevnt til minister for kvinner og ungdom.[100] Som statssekretærer valgte hun Peter Hintze og Willi Hausmann. Merkels departement hadde liten politisk innflytelse, sammenliknet med de øvrige departementene. Kvinner og ungdom var heller ikke et tema som interesserte Merkel mest av alt, i denne perioden.[101]

Merkel hadde da hun ble politiker i en alder av 35 år, ikke på noen måte hatt en tilsvarende karrièrevei som sine kolleger fra vest. Hun hadde ikke etablert de samme forbindelser som sine jevnaldrende kolleger i CDU. Omverdenen så på henne som en innkvotert kvinne, fra partiets venstreside, og helt avhengig av Helmut Kohl. Særlig det siste, som innebar at hun ikke ble tatt på alvor på selvstendig grunnlag, plaget henne.[101]

For å skaffe seg en territoriell basis forsøkte hun i november 1991 å bli valgt til leder for CDU i Brandenburg, men tapte valget mot Ulf Fink. Men i desember samme år ble hun valgt til nestleder i CDU på partidagen i Dresden, den stillingen som Lothar de Maizière hadde hatt før han trakk seg på grunn av Stasibeskyldninger. I juni 1993 ble hun valgt til Krauses etterfølger som leder for CDU i Mecklenburg-Vorpommern.

Miljøvernminister (1994–1998)

[rediger | rediger kilde]

Valget til Forbundsdagen i 1994 førte til Helmut Kohls femte regjering. Denne gang ble Merkel utnevnt til minister for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet, en langt viktigere ministerpost.[100]

Hennes forgjenger var Klaus Töpfer, som også utenfor CDU var anerkjent for sin innsats for miljøet. Hans politikk støtte imidlertid på økende motstand fra næringslivsfløyen i CDU og koalisjonspartneren FDP, og forflytningen av Töpfer til minister for bygningsvesen kan derfor ses på som en degradering. Tre måneder etter å ha tiltrådt avskjediget Merkel Töpfers mangeårige statssekretær Clemens Strotmann og erstattet ham med Erhard Jauck.

Generalsekretær (1998–2000)

[rediger | rediger kilde]

Slutten på Kohl-æraen

[rediger | rediger kilde]

Ved valget til Forbundsdagen i 1998 gjorde CDU/CSU sitt dårligste valg siden 1949, og Helmut Kohl gikk av som kansler. Gerhard Schröder (SPD) dannet sin første regjering, med grunnlag i en koalisjon mellom eget parti og Bündnis 90/Die Grünen.

Wolfgang Schäuble ble valgt til ny leder av CDU. Schäuble var Kohls «evige kronprins», og hadde alt fra 1996 forsøkt å få igang en diskusjon om hvem som skulle være kanslerkandidat ved neste valg. Men «den evige kansleren» Kohl, hadde ikke vært villig til å gi fra seg makten, noe Schäuble kritiserte.

Merkel ble på Schaübles forslag ny generalsekretær i partiet.[102] Dette var en av de viktigste postene i partiet, i dets nye rolle som opposisjonsparti. Helmut Kohl ble valgt til æresformann, med sete i presidiet og styret.

I månedene etter gjorde CDU noen gode delstatsvalg, og et godt valg ved Europavalget i juni 1999. At velgerne straffet de regjerende partiene ved mindre viktige valg var kjent allerede fra Kohls regjeringstid. Disse valgresultatene styrket likevel Merkels posisjon i partiet.

Ulovlige pengegaver til CDU

[rediger | rediger kilde]

I november 1999 ble det kjent at CDU hadde mottatt milliongaver for å finansiere sine valgkamper, men uten at gavene var ført i regnskapene. Helmut Kohl innrømmet å ha kjent til forholdet, men nektet å fortelle hvem som hadde gitt gavene, under henvisning til at hadde gitt sitt «æresord».[103]

Merkel kritiserte Kohl for hemmeligholdet, blant annet i et innlegg 22. desember 1999, i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung. Hun hevdet allerede i artikkelens overskrift at Kohl hadde skadet partiet ved de handlinger han hadde innrømmet («Die von Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt»). Videre hevdet hun at ingen kunne gi løfte om å skjule en urettmessig handling:[104]

Å holde ord, og å sette dette over lov og rett, vil kanskje bli forstått dersom det dreier seg om en rettmessig handling, men ikke dersom handlingen er urettmessig. Det dreier seg om Kohls troverdighet, det dreier seg om CDUs troverdighet, det dreier seg om troverdigheten til samtlige politiske partier.


Ein Wort zu halten und dies über Recht und Gesetz zu stellen mag vielleicht bei einem rechtmäßigen Vorgang noch verstanden werden, nicht aber bei einem rechtswidrigen Vorgang. Es geht um die Glaubwürdigkeit Kohls, es geht um die Glaubwürdigkeit der CDU, es geht um die Glaubwürdigkeit politischer Parteien insgesamt.

Angela Merkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 22. desember 1999.

I et krisemøte 18. januar 2000 oppfordret ledelsen i CDU Helmut Kohl om midlertidig å nedlegge sitt verv som æresformann i CDU, inntil saken om pengegaver var avklart. Kohl svarte med å frasi seg vervet.[105]

Wolfgang Schäuble begynte, sammen med Merkel å rydde opp i saken. I januar 2000 innrømmet imidlertid Schäuble at han også selv hadde penger fra våpenlobbyisten Karlheinz Schreiber. Pengene var gått til partiet og ikke til Schäuble personlig. Da CDUs kasserer Brigitte Baumeister sådde tvil om Schäubles redegjørelse var helt korrekt, mistet han troverdighet, og måtte gå av som CDU-formann og fraksjonsleder i februar 2000.[106]

CDU-leder (2000–2018)

[rediger | rediger kilde]

Partiet hadde etter Schäubles avgang ingen leder, og Merkel befant seg som generalsekretær i en nøkkelposisjon. Det utviklet seg snart en overveiende støtte for henne som Schäubles etterfølger. Den nedersaksiske CDU-lederen Christian Wulff uttalte seg tidlig til støtte for Merkel. Derimot var Volker Rühe og Friedrich Merz, samt CSU-lederen Edmund Stoiber, kritiske til Merkels kandidatur.

Den 10. april 2000 på partidagen i Essen, ble Merkel valgt til ny leder i CDU, med 897 av 935 stemmer. Etter Merkels forslag ble Ruprecht Polenz ny generalsekretær, men allerede samme år byttet ut med Laurenz Mayer. Friedrich Merz ble leder av CDUs fraksjon i Forbundsdagen.

Edmund Stoiber, 2005

Merkel er siden gjenvalgt seks ganger. Hennes til nå (per 2017) beste resultat var på landsmøtet i Hannover 2012, med 97,94 prosent av stemmene.[107] Merkel ble gjenvalgt også i 2016 (Essen), med tilslutning fra 89,5 % av de ca. 1000 landsmøtedelegatene.[108]

På landsmøtet i 2018 ble Merkel etterfulgt som partileder av Annegret Kramp-Karrenbauer.[109]

Opposisjonsleder (2002–2005)

[rediger | rediger kilde]

De store partiene i Tyskland (CDU/CSU og SPD) lanserer tradisjonelt en kandidat til vervet som forbundskansler (Kanzlerkandidat).[110] Kandidaten lanseres foran hvert valg til Forbundsdagen. Det er ingen selvfølge at det er partilederen som er kanslerkandidat.

Merkel lanserte sitt kandidatur som kanslerkandidat 6. januar 2002. Hun merket imidlertid snart at hun kom til å tape en avstemning mot Edmund Stoiber fra Bayern. Da reiste hun straks til Stoiber i München, og forsikret ham om at hun ville støtte ham. På landsmøtet i Magdeburg 11. januar, erklærte hun at hun ville støtte Stoiber, som var den som hadde sterkest oppslutning i partiet. Partiet var lettet over å slippe en ny konflikt, og Merkel fikk Stoibers lojalitet.[111]

De konservative hadde ligget godt an på meningsmålingene foran valget til forbundsdagen i september 2002. Det endte likevel med en knapp seier for den sittende rødgrønne regjeringen, under ledelse av Gerhard Schröder. Regjeringens effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier.

Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer.

I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk.

Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk.

Slutten på president Johannes Raus embetsperiode innebar at Tysklands høyeste embete skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som Roland Koch og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. Horst Köhler, som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon.

Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av Volker Kauder.

Forbundskansler (2005–2021)

[rediger | rediger kilde]

Storkoalisjon (2005–2009)

[rediger | rediger kilde]

Det fremskyndte valget

[rediger | rediger kilde]
Gerhard Schröder

Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 innebar et stort nederlag for SPD, og fortsettelsen av en negativ trend som hadde pågått helt siden 2003. Den konservative opposisjonen hadde et klart flertall i Forbundsrådet, og kunne blokkere regjeringens politikk. Denne situasjonen førte til at forbundskansler Gerhard Schröder bestemte seg for å fremskynde det føderale valget med ett år, til september 2005.

30. mai bestemte ledelsene CDU og CSU i et felles møte at Merkel skulle være kanslerkandidat. På dette tidspunktet var Merkels motstandere i partiet marginalisert. Merkel utnevnte et skyggekabinett kalt «kompetanseteam». Den planlagte finansministeren Paul Kirchhofs radikale høyttenkning om økonomi, skremte flere velgere og bidro til et utilfredsstillende valgresultat.

Ved valget fikk CDU/CSU 35,2 %, mens SPD fikk 34,2 %. Merkel vant sin egen valgkrets i Mecklenburg-Vorpommern med 41,3 %. Begge partiene gikk klart tilbake, men SPD mest. CDU/CSU gjorde et dårligere valg enn de hadde regnet med, og oppnådde ikke det som hadde vært deres mål, et absolutt flertall sammen med FDP. Men den sittende regjeringen bestående av SPD og De grønne mistet også sitt parlamentariske grunnlag.

Koalisjonsforhandlinger

[rediger | rediger kilde]

I ukene etter valget ble flere konstellasjoner diskutert. De grønne avviste ideen om en Jamaica-koalisjon, bestående av CDU/CSU, FDP og De grønne. Gerhard Schröder sa seg villig til å samarbeide med alle andre partier enn det venstreekstreme Die Linkspartei, som gjorde et svært godt valg og kunne sikret ham fortsatt flertall, om partiets erklærte mål ikke hadde vært å kaste den rødgrønne regjeringen. Det ble etter hvert klart at eneste mulige måte å få en regjering i landet på var et samarbeid mellom CDU/CSU og SPD. Samtidig gjorde Schröder krav på kanslerembetet, og viste til at SPD var blitt største parti (fordi CDU og CSU er to partier, om enn med et meget nært samarbeid, blant annet felles fraksjon i Forbundsdagen). De konservative på sin side pekte på at CDU/CSU var største fraksjon. Først etter flere ukers tautrekking valgte Schröder å gi avkall på kanslerembetet, og dermed bane veien for Merkel. I mellomtiden hadde Merkel blitt demonstrativt gjenvalgt som fraksjonsleder for CDU/CSU med 219 av 222 stemmer, og dermed fått tydelig ryggdekning i eget parti.

Den 10. oktober offentliggjorde SPD, CDU og CSU at det var blitt enighet om at Merkel skulle velges til kansler i en regjering bestående av disse partiene. 12. november presenterte partiene en koalisjonsavtale som la grunnlaget for regjeringens politikk.

Merkel ble så 22. november 2005 valgt til Tysklands første kvinnelige kansler med 397 av 611 stemmer i Forbundsdagen. 202 stemte mot, 12 avstod fra å stemme. Merkel fikk 51 stemmer mindre enn koalisjonspartiene hadde til sammen.

Regjeringsdannelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angela Merkels første regjering

I forbindelse med diskusjonene om regjeringsdannelse erklærte Edmund Stoiber overraskende at han gav avkall på posten det var meningen at han skulle få i den føderale regjeringen, som næringsminister. Den offisielle grunnen var at Franz Müntefering gikk av som SPD-leder etter å ha tapt en intern maktkamp.

I den viktige stillingen som leder for Kanzleramt valgte Merkel Thomas de Maizière, fetter av Lothar de Maizière.

Koalisjon CDU-FDP (2009–2014)

[rediger | rediger kilde]

Valget til Forbundsdagen

[rediger | rediger kilde]

Valget i 2009, som var et ordinært valg til Forbundsdagen, fant sted 27. september 2009. Unionen oppnådde sammen med FDP det nødvendige flertall i Forbundsdagen.[112] Begge unionspartiene mistet imidlertid stemmer og fikk sitt dårligste resultat siden valget i 1949.[113] Merkel vant sin valgkrets Stralsund – Nordvorpommern – Rügen med 49,3 prosent av førstestemmene (i personvalget) og økte dermed sin oppslutning med 8 prosent i forhold til forrige valg til Forbundsdagen.[114][115][116]

Regjeringsdannelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angela Merkels andre regjering

Etter at Unionen og FDP hadde fullført koalisjonsforhandlingene ble Merkel 28. oktober 2009 gjenvalgt til kansler med 323 av tilsammen 612 avgitte stemmer. Det var ni stemmer færre enn koalisjonen hadde i Forbundsdagen.[117] Oppnevnelsen av regjeringen Merkel II fulgte deretter.[118]

Storkoalisjon (2013–2017)

[rediger | rediger kilde]
Angela Merkel opplevde igjen økt personlig oppslutning under valget i 2013

Forbundsdagsvalget

[rediger | rediger kilde]

Valget i 2013 fant sted 22. september 2013. Unionspartiene oppnådde 41,5 % av partistemmene og dermed det beste partivalget siden 1990. Koalisjonspartneren FDP kom under sperregrensen på 5 % og forsvant ut av Forbundsdagen hvor partiet hadde vært representert siden 1949. Merkel økte sin oppslutning i egen valgkrets til 56,2 %.

Regjeringsdannelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angela Merkels tredje regjering

Unionspartiene og SPD samlet seg til en storkoalisjon. Merkel ble 17. desember 2014 gjenvalgt som forbundskansler med 462 av 621 avgitte stemmer. Det var 42 stemmer færre enn unionspartienes samlede medlemstall i Forbundsdagen.

Ny koalisjon med SPD (2018–2021)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angela Merkels fjerde regjering

Merkels fjerde regjering tiltrådte 14. mars 2018 etter 171 dagers forhandlinger om ulike koalisjoner. Den endelige avtalen ble inngått mellom CDU/CSU og SPD.

I juni 2018 oppsto det en regjeringskrise, idet CDUs bayerske søsterparti opponerte mot en felleseuropeisk asyl- og migrasjonspolitikk. I begynnelsen av juli truet CSUs innenriksminister Horst Seehofer med å trekke seg fra sin stilling, hva som kunne medføre at koalisjonsregjeringen gikk i oppløsning. Imidlertid endte saken i et kompromiss.[trenger referanse]

Politisk ståsted

[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen

[rediger | rediger kilde]

Merkel er en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. I 2012 uttalte hun seg for at Europakommisjonen en gang skulle bli som en regjering for Europa.[119]

Europeisk politikk og G8

[rediger | rediger kilde]
Merkel som vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm

Tyskland hadde formannskapet i EU våren 2007, og Merkel var vert for toppmøtet i Berlin i forbindelse med 50-årsfeiringen av det europeiske samarbeidet. Der ble Berlin-erklæringen vedtatt.

Under formannskapsperioden ledet Merkel også forhandlingene om Lisboa-traktaten, som endte med at det ble enighet blant medlemslandene.

Merkel ønsket opprinnelig en referanse til Europas kristne røtter i Lisboa-traktaten, og viste til den tyske grunnloven hvor det refereres til «ansvar overfor Gud og folket». Selv om flere andre land, blant annet Polen, Irland og Italia, også støttet dette ønsket, ble det ikke enighet om dette. I stedet viser Lisboa-traktaten til Europas «kulturelle, religiøse og humanistiske arv».

Andre viktige temaer i Tysklands formannskapsperiode var energipolitikk og samarbeidet med Russland.

Som leder for G8 i 2007 var hun vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm. Merkel markerte seg som en forkjemper for å redusere klimautslippene. Etter sterk motstand fra George W. Bush vedtok G8-møtet en mindre forpliktende erklæring enn Merkel hadde ønsket seg. Toppmøtet vedtok også å gi Afrika 360 milliarder kroner i bistand de kommende årene.

Midtøstenpolitikk

[rediger | rediger kilde]
Det europeiske samarbeidets 50-årsjubileum i Berlin

Under en USA-reise i februar 2003 uttrykte Merkel sympati for USAs Irakpolitikk og «koalisjonen av villige». Hun kritiserte Schröders utenrikspolitikk, noe som førte til reaksjoner i Berlin. SPDs fraksjonsformann Franz Müntefering betegnet hennes holdning som «knefall for den amerikanske administrasjonen». Som kansler har hun lagt seg på en mer pragmatisk vilje og fører offisielt videre den forrige regjeringens politikk i dette spørsmålet. Det innebærer at det ikke er aktuelt å sende soldater til Irak.

Merkel har derimot gått inn for å sende marinefartøyer til kysten utenfor Libanon.

Økonomisk og sosial politikk

[rediger | rediger kilde]

Merkel gikk i slutten av 2000 inn for en «ny sosial markedsøkonomi», og står for mye av det samme som Tony Blair og Gerhard Schröder på dette området. Sentralt står reformer for å gjøre velferdsstaten mer effektiv og mindre dyr, og dermed sikre at statens finanser er bærekraftige også for fremtidige generasjoner.

Familiepolitikk

[rediger | rediger kilde]

Som minister for kvinner og ungdom var Merkel konfrontert med en dramatisk synkende kvinneandel i arbeidslivet og samtidig en synkende fødselsrate. Hun gikk særlig inn for reform av abortlovgivningen, og fikk vedtatt likestillingsloven i 1993-94. Hun fikk også lovfestet retten til barnehageplass fra fylte tre år. Merkel gikk i 2013 mot adopsjonsrett for homoseksuelle par.[120] I et intervju 30. juni 2017 ga hun uttrykk for at hun hadde endret standpunkt i det spørsmålet.[121]

I 2017 åpnet hun for at partiets representanter i Forbundsdagen skulle få følge sin samvittighet i avstemningen over et forslag om å tillate ekteskap mellom likekjønnede. Forslaget om ekteskap for alle (Ehe für alle) ble vedtatt i Forbundsdagen 30. mai 2017. Merkel selv stemte mot forslaget.[121][122]

Miljøpolitikk

[rediger | rediger kilde]

I april 1995 var Merkel vert for FNs klimakonferanse i Berlin, der «Berlinmandatet» som i 1997 førte til Kyotoavtalen ble vedtatt. Merkel gikk under Kyotoforhandlingene inn for høye reduksjonsmål. Som leder for G8 var miljø en hovedsak for Merkel.

Kjernekraft

[rediger | rediger kilde]

I oktober 2010 forlenget Tysklands regjering driftstiden for samtlige av de 17 kjernekraftverk som fantes innenfor landets grenser.[123] Fukushima-ulykken i 2011 medførte en helomvending i dette spørsmålet. I juni bestemte regjeringen å utfase samtlige kjernekraftverk i landet, innen 2022.[124]

Islam i Tyskland

[rediger | rediger kilde]

Ved et besøk av den tyrkiske statsministeren Ahmet Davutoğlu i Kanzleramt uttalte Merkel i januar 2015 at «– den tidligere forbundspresidenten Christian Wullf har sagt at islam er en del av Tyskland. Og slik er det. Det er også min mening.»[125]

Asylpolitikk

[rediger | rediger kilde]
Migranter på Wien Westbanhof i september 2015, for å ta toget til München. Foto: Bwag

Sommeren 2015 skjøt den europeiske migrasjonskrisen fart, og i august 2015 tilsa prognosene at 800 000 innvandrere ville nå Tyskland i løpet av året.[126] Problemene tårnet seg opp, blant annet for de etater som skulle ta imot migrantene.

Merkel ga temaet stor plass under en pressekonferanse i Bundespressekonferenz, 31. august 2015. Hun understreket i sin tale, menneskenes grunnleggende rett til asyl, og deres rett til et menneskeverdig liv. Hun advarte mot å følge dem som oppfordret til hat og vold mot migrantene. Landet Tyskland befant seg i god forfatning, mente hun, og det hadde truffet de riktige beslutninger under finanskrisen, i beslutningen om å nedlegge atomkraftproduksjonen, og under tidligere naturkatastrofer. Kostnadene med flyktningene måtte fordeles internt, og det ville melde seg et stort arbeid med å integrere dem, men dette ville de klare. Det var særlig de tre ordene Vi klarer det! (Wir schaffen das!), som siden ble sitert, og som hun selv også gjentok. Utsagnet inngikk i en lengre setning:[126]

Deutschland ist ein starkes Land. Das Motiv, mit dem wir an diese Dinge herangehen, muss sein: Wir haben so vieles geschafft – wir schaffen das!

Tyskland er et sterkt land. Vår overbevisning, når vi går igang med disse tingene, må være: Vi har klart så mye - vi klarer dette!

I Bundespressekonferenz 31. august 2015

Merkel la i Bundespressekonferenz også vekt på betydningen av en enhetlig europeisk flyktning- og asylpolitikk. De europeiske landene måtte dele på byrdene, mente hun. De universelle grunnrettigheter sto i tett forbindelse med Europas historie, og en grunnleggende motivasjon for etableringen av Den europeiske union. Dersom Europa sviktet i flyktningkrisen, mente Merkel at det samtidig beveget seg bort fra disse grunnleggende rettighetene.[127]

I månedsskiftet august-september satt tusenvis av flyktninger fast ved den ungarsk-østerrikske grense. Det vakte oppsikt da Merkel, etter samtaler med regjeringssjefene i Østerrike og Ungarn, bestemte at alle disse flyktningene skulle få innreisetillatelse til Tyskland.[128][129][130]

I et intervju 11. september 2015 avviste hun at man kunne sette en øvre grense for antallet flyktninger: «- Den grunnleggende retten til asyl for politisk forfulgte, har ingen øvre grense i antall; det gjelder også for flyktninger som kommer til oss fra en borgerkrigs helvete.»[131]

Etter fremmedfiendtlige demonstrasjoner i den lille saksiske byen Heidenau, reagerte Merkel med denne uttalelsen:[132][133]

Jeg må si ganske ærlig: hvis vi nå skal begynne å måtte unnskylde oss for at vi viser et vennlig ansikt i en nødsituasjon, da er dette ikke mitt land.

(Ich muss ganz ehrlich sagen: Wenn wir jetzt anfangen, uns noch entschuldigen zu müssen dafür, dass wir in Notsituationen ein freundliches Gesicht zeigen, dann ist das nicht mein Land.)

Pressekonferanse i Berlin, med Werner Faymann, 15. september 2015.

Høsten 2015 sank Merkels personlige popularitet, ifølge meningsmålingene. Ifølge ARD-Deutschlandtrend var i september 2015, 54 % av de spurte fornøyd med Merkel. Dette var ni prosentpoeng lavere enn foregående måned, og den laveste måling siden desember 2011.[134]

I et møte i CDU/CSU-fraksjonen i Forbundsdagen, møtte hun kritikk, og svarte på denne blant annet:[135]

Det er det samme for meg om jeg har skylden for tilstrømmingen av flyktningene, nå er de faktisk her.
(Ist mir egal, ob ich schuld am Zustrom der Flüchtlinge bin, nun sind sie halt da.)

I CDU/CSU-fraksjonen i Forbundsdagen 22. september 2015
CSUs landsmøte i 2015: Horst Seehofer kommenterte Angela Merkels tale før hun forlot scenen, og krevde en øvre grense for flyktningeinntaket. Kommentaren ble oppfattet som et forsøk på å ydmyke henne. Foto: Harald Bischoff

Kravet om en øvre grense for hvor mange flyktninger Tyskland skulle ta imot, ble særlig sterkt fremholdt av Horst Seehofer, lederen av CSU, CDUs søsterparti i Bayern. Angela Merkel avviste at det var mulig å sette en grense for hvor mange som skulle få lov til å utøve asylretten. Under CSUs landsmøte i november 2015 var Angela Merkel gjest. Etter hennes tale til landsmøtet oppsøkte Seehofer talerstolen, og holdt et innlegg for en øvre grense for mottak av flyktninger. Innlegget ble holdt mens Merkel fortsatt sto på scenen, og ble oppfattet som om han søkte å ydmyke henne.[136][137]

Under CDUs landsmøte 13. desember 2015, ble Merkels asylpolitikk, og særlig den konsekvente avvisningen av en øvre grense for inntak av flyktninger, ble støttet av flertallet. Samtidig ble det satt en målsetting om vesentlig å redusere tallet på flyktninger. Denne siste formulering ble også bifalt av Horst Seehofer.[138]

Merkel gjentok dagen etter landsmøtet sin uttalelse fra 31. august, om at «Vi klarer det (Wir schaffen das)» og fortsatte: «- Jeg kan si det, fordi det er en del av vårt lands identitet å yte det største. (Ich kann das sagen, weil es zur Identität unseres Landes gehört, Größtes zu leisten).»[138]

Horst Seehofer betegnet i et intervju askeonsdag 2016, med tanke på Merkels asylpolitikk at landet nå opplevde et Urettens overherredømme (Herrschaft des Unrechts). Politisk askeonsdag er opprinnelig i Bayern, men nå også i andre delstater, en tradisjonell dag for politiske folkemøter i partiene, der man karakteriserer sine politiske motstandere i kraftige ordelag.[139] Dette var imidlertid en karakteristikk som vanligvis ble brukt om diktaturer som for eksempel DDR.[140] Seehofer tok igjen til orde for en øvre grense for hvor mange flyktninger som kunne tas imot i landet.[141]

På et partimøte i Neubrandenburg i januar 2016 ga Merkel uttrykk for at hun forventet at de fleste flyktningene ville vende tilbake til sine hjemland når krigen mot IS var over. Hun mente at bare en liten del av dem hadde krav på et klassisk asyl.[142][143]

Det amerikanske tidsskriftet Time kåret Merkel til Årets person for hennes innsats under flyktningkrisen og Ukraina-krisen, herunder Krim-krisen i 2014.[144][145]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Angela Merkel fotografert dagen før hun mottok Karlsprisen for 2008

21. mars 2006 mottok Merkel Republikken Italias fortjenstorden.

Merkel ble i 2007 utnevnt til æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samme år mottok hun Leo Baeck-prisen.

Under et statsbesøk fra Norge til Tyskland mottok hun 15. oktober 2007 storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.[146]

I november 2007 ble det kjent at Merkel ville motta Karlsprisen for 2008 for sitt arbeid med å reformere Den europeiske union.[147] Overrekkelsen fant sted i kroningssalen i Aachens rådhus på Kristi himmelfartsdag (som falt på 1. mai) i 2008, laudator var Nicolas Sarkozy.

Hun mottok i januar 2008 storkors av Bundesverdienstkreuz.

I juni 2008 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Leipzig for «sine fortjenester for fagområdet fysikk og dets omdømme gjennom sin innsats for vern av miljøet, demokrati og menneskerettigheter». Laudator var Javier Solana.

I 2014 ble Merkel tildelt den 12. Seouls' fredspris.

I desember 2015 ble hun kåret til «Årets person» av magasinet Time.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f verkets språk tysk, redaktør Presse- und Informationsamt der Bundesregierung, www.bundeskanzler.de, besøkt 12. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g verkets språk tysk, publisert i Lebendiges Museum Online, www.hdg.de, besøkt 7. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ verkets språk tysk, publisert i Wer war wer in der DDR?, www.bundesstiftung-aufarbeitung.de, besøkt 30. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ arkiveringsdato 7. juni 2021, arkivert hos Wayback Machine, www.angela-merkel.de, verkets språk tysk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 30. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Fabian Hennig, «CDU-Parteitag: Eimsbüttelerin Angela Merkel bekommt Nachfolgerin», publisert i Eimsbütteler Nachrichten - das Magazin, verkets språk tysk, utgitt 7. desember 2018, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g Gemeinsame Normdatei, verkets språk tysk, GND-ID 119545373, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b verkets språk tysk, redaktør Templin, templin.de, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f Golden, verkets språk engelsk, Golden-ID Angela_Merkel-89VM6, besøkt 23. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Tobias D. Höhn, «Ehrendoktorwürde für Angela Merkel», verkets språk tysk, redaktør Universitetet i Leipzig, utgitt 20. mai 2008, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Notable Names Database, verkets språk engelsk, NNDB 057/000098760, besøkt 29. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Mathematics Genealogy Project, verkets språk engelsk, Mathematics Genealogy Project-identifikator 223396, besøkt 30. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm1361767, besøkt 22. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d e Notable Names Database, verkets språk engelsk, NNDB 057/000098760, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Wie lebt es sich ohne das Hamsterrad?», publisert i Stern, verkets språk tysk, utgitt 2. desember 2022, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b verkets språk tysk, publisert i Wer war wer in der DDR?, www.bundesstiftung-aufarbeitung.de, besøkt 23. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.workwithdata.com, besøkt 27. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Autorités BnF, verkets språk fransk, BNF-ID 15023978d, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Social Networks and Archival Context, verkets språk engelsk, SNAC Ark-ID w6kh3p5x, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Henning Schulenberg, «Atlantik-Brücke: Mitglieder und Ziele des Vereins», publisert i Focus Online, verkets språk tysk, utgitt 22. februar 2022, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Die Karlspreisträgerin 2008 Angela Merkel», arkiveringsdato 13. desember 2014, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ verkets språk spansk, www.botschaft-peru.de, besøkt 8. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ a b www.ordens.presidencia.pt, besøkt 3. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ «Obama überreicht Merkel Freiheitsmedaille», publisert i Der Spiegel, verkets språk tysk, utgitt 4. april 2011, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ verkets språk engelsk, obamawhitehouse.archives.gov, besøkt 8. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ arkiveringsdato 29. desember 2014, arkiv-URL web.archive.org, www.atlantik-bruecke.org, verkets språk tysk, redaktør Atlanterhavsbroen, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ «Angela Merkel wird ausgezeichnet», publisert i Stern, verkets språk tysk, utgitt 22. januar 2010, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ «Merkel für deutsch-jüdische Aussöhnung ausgezeichnet», verkets språk tysk, redaktør Hamburger Abendblatt, utgitt 21. september 2010, besøkt 28. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ «"Eure Rede aber sei ja, ja, nein, nein"», verkets språk tysk, redaktør Domradio, utgitt 28. november 2012, besøkt 28. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», arkiveringsdato 4. mars 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk italiensk, besøkt 17. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ arkiveringsdato 2. april 2019, arkiv-URL web.archive.org, iccr.gov.in, verkets språk engelsk, redaktør Indian Council for Cultural Relations, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 29. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ «Merkel chosen for Indira Gandhi Prize», verkets språk engelsk, redaktør The Hindu, utgitt 20. november 2013, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ arkiveringsdato 18. juli 2016, arkiv-URL web.archive.org, www.domradio.de, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, redaktør Domradio, utgitt 3. desember 2015, besøkt 29. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  33. ^ arkiveringsdato 12. november 2016, arkiv-URL web.archive.org, www.bundesregierung.de, utgitt 14. juni 2016, besøkt 20. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  34. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  35. ^ verkets språk rumensk, lex.justice.md, utgitt 20. november 2015, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  36. ^ Tildelinger av ordener og medaljer, besøkt 20. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  37. ^ «Merkel warnt Israel vor Stillstand», verkets språk tysk, redaktør Der Spiegel, utgitt 1. februar 2011, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  38. ^ «Werner Faymann: "Dank für konstruktive Zusammenarbeit zwischen Deutschland und Österreich"», arkivert hos Wayback Machine, arkiveringsdato 10. september 2015, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, redaktør Kanzleramt, utgitt 27. august 2015, besøkt 29. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  39. ^ «Merkel: Rumänien muss Reformen fortsetzen», publisert i FOCUS (tidsskrift), verkets språk tysk, utgitt 15. november 2013, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  40. ^ «Bundeskanzlerin Angela Merkel: «Gut Ding will Weile haben»», arkivert hos Wayback Machine, arkiveringsdato 3. januar 2022, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, redaktør Universitetet i Bern, utgitt 3. september 2015, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  41. ^ news.harvard.edu, besøkt 30. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  42. ^ www.americanacademy.de, besøkt 22. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  43. ^ «Merkel erhält in Breslau Ehrendoktorwürde "Für ihre Verdienste um die Annäherung zwischen Deutschland und Polen"», publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung, arkivert hos archive.today, arkiveringsdato 5. januar 2013, arkiv-URL archive.ph, verkets språk tysk, utgitt 25. september 2008, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  44. ^ «Höchste Ehrung Israels für die Bundeskanzlerin», verkets språk tysk, redaktør Tysklands regjering, utgitt 25. februar 2014, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  45. ^ Stefan Wagstyl, «Person of the Year: Angela Merkel – The transformation of a cautious chancellor», publisert i Financial Times, verkets språk engelsk, utgitt 13. desember 2015, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  46. ^ «Bundeskanzlerin mit höchstem litauischen Orden ausgezeichnet», publisert i Handelsblatt, verkets språk tysk, utgitt 23. juni 2017, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  47. ^ «Eugen-Bolz-Preis für Angela Merkel», verkets språk tysk, redaktør Schwäbisches Tagblatt, utgitt 2. januar 2017, besøkt 9. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  48. ^ verkets språk slovakisk, redaktør Office of the President of the Slovak Republic, www.prezident.sk, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  49. ^ Martin Lindner, «Angela Merkel wird Ehrenbürgerin von Templin», verkets språk tysk, redaktør Nordkurier, utgitt 27. juni 2018, besøkt 25. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  50. ^ «Par Triju Zvaigžņu ordeņa piešķiršanu», publisert i Latvijas Vēstnesis, verkets språk latvisk, utgitt 21. februar 2019, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  51. ^ «Kanzlerin Merkel ist Ehrendoktorin der HHL», publisert i Süddeutsche Zeitung, verkets språk tysk, utgitt 31. august 2019, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  52. ^ «Merkel wird Buber-Rosenzweig-Medaille verliehen», verkets språk tysk, redaktør Jüdische Allgemeine, utgitt 9. januar 2020, besøkt 9. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  53. ^ verkets språk estisk, president.ee, besøkt 20. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  54. ^ «Rede von Bundeskanzlerin Merkel anlässlich der Auszeichnung mit der Ehrendoktorwürdeder Johns Hopkins University am 15. Juli 2021», verkets språk tysk, redaktør Østerrikes regjering, utgitt 15. juli 2021, besøkt 19. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  55. ^ «German Chancellor Angela Merkel to receive Johns Hopkins honorary degree», verkets språk engelsk, besøkt 15. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  56. ^ «Le roi de Jordanie décore Angela Merkel», verkets språk fransk, utgitt 28. oktober 2021, besøkt 7. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  57. ^ «Bundeskanzlerin Merkel reist in die Ukraine», verkets språk tysk, redaktør Tysklands regjering, besøkt 14. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  58. ^ «Koning Filip reikt Grootlint in de Leopoldsorde uit aan Angela Merkel», besøkt 10. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  59. ^ «Angela Merkel décorée de la Légion d’honneur mercredi à Beaune», publisert i Le Point, verkets språk fransk, utgitt 2. november 2021, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  60. ^ verkets språk nederlandsk, zoek.officielebekendmakingen.nl, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  61. ^ Martina Schwikowski, Julien Adayé, «Merkel erhält UNESCO-Friedenspreis für Flüchtlingspolitik», verkets språk tysk, redaktør Deutsche Welle, utgitt 8. februar 2023, besøkt 8. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  62. ^ «Merkel erhält Nansen-Preis für Flüchtlingspolitik», publisert i Tagesschau, verkets språk tysk, utgitt 4. oktober 2022, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  63. ^ «Angela Merkel to receive UNHCR Nansen Refugee Award for protecting refugees at height of Syria crisis», verkets språk engelsk, redaktør FNs høykommissær for flyktninger, utgitt 4. oktober 2022, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  64. ^ «Hohe Auszeichnung für Angela Merkel», verkets språk tysk, redaktør Tysklands regjering, utgitt 17. april 2023, besøkt 7. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  65. ^ «Termin: Verleihung des Großkreuzes des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland an Bundeskanzlerin a. D. Angela Merkel», verkets språk tysk, redaktør Bundespräsidialamt, utgitt 17. april 2023, besøkt 17. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  66. ^ «Angela Merkel bekommt höchsten deutschen Verdienstorden», publisert i Zeit Online, verkets språk tysk, utgitt 28. mars 2023, besøkt 17. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  67. ^ Rainer Striewski, Wolfgang Otto, «Höchste NRW-Auszeichnung für Angela Merkel», verkets språk tysk, redaktør Westdeutscher Rundfunk, utgitt 16. mai 2023, besøkt 7. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  68. ^ «Bundeskanzlerin a. D. Dr. Angela Merkel erhält den Staatspreis des Landes Nordrhein-Westfalen», verkets språk tysk, redaktør Staatskanzlei des Landes Nordrhein-Westfalen, utgitt 26. april 2023, besøkt 26. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  69. ^ «Merkel mit Bayerischen Verdienstorden ausgezeichnet», verkets språk tysk, redaktør Deutschlandfunk, utgitt 22. juni 2023, besøkt 5. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  70. ^ «Altkanzlerin Merkel erhält bayerischen Verdienstorden», publisert i tagesschau.de, verkets språk tysk, utgitt 15. mai 2023, besøkt 7. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  71. ^ «Bundeskanzlerin erhält Europäischen Bürgerrechtspreis», verkets språk tysk, redaktør Presse- und Informationsamt der Bundesregierung, utgitt 28. april 2021, besøkt 5. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  72. ^ «Jüdisches Museum Berlin ehrt Bundeskanzlerin Angela Merkel mit »Preis für Verständigung und Toleranz«», verkets språk tysk, redaktør Jüdisches Museum Berlin, utgitt 27. juni 2011, besøkt 9. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  73. ^ www.sciencespo.fr[Hentet fra Wikidata]
  74. ^ a b Fabian Hennig (7. desember 2018). «CDU-Parteitag: Eimsbüttelerin Angela Merkel bekommt Nachfolgerin». Eimsbütteler Nachrichten. Besøkt 1. mars 2020. «Am 17. Juli 1954 wurde Angela Dorothea Kasner im damaligen Elim-Krankenhaus in der Hohen Weide 17 geboren. Heute befindet sich dort das Agaplesion Diakonieklinikum Hamburg.» 
  75. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, side 41
  76. ^ a b «Merkel hat polnische Wurzeln» [Merkel has Polish roots]. Süddeutsche Zeitung. 13. mars 2013. Arkivert fra originalen 6. september 2013. 
  77. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «The German chancellor's Polish roots | Germany | DW.COM | 26.03.2013». DW.COM (på engelsk). Besøkt 16. mai 2017. 
  78. ^ «The German chancellor's Polish roots». Deutsche Welle. Arkivert fra originalen 3. mai 2013. 
  79. ^ «Ahnenforschung: Kanzlerin Angela Merkel ist zu einem Viertel Polin - WELT». DIE WELT. Besøkt 16. mai 2017. 
  80. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 37.
  81. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, side 38
  82. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 41
  83. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 46.
  84. ^ a b Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 44.
  85. ^ «DRA: Dokument des Monats März 2005». www.dra.de (på tysk). Arkivert fra originalen 15. august 2016. Besøkt 14. mai 2017. 
  86. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 60, 66
  87. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 66 flg.
  88. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424. 
  89. ^ «Bundeskanzlerin | Biografie». www.bundeskanzlerin.de (på tysk). Arkivert fra originalen 27. august 2017. Besøkt 12. mai 2017. 
  90. ^ «Wie Angela Merkel beinahe Thüringerin wurde» (på tysk). Arkivert fra originalen 9. januar 2016. Besøkt 13. mai 2017. 
  91. ^ a b c Brekke, Ingrid (2016). «Kamp og kaos». Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge forlag. s. 78,79. ISBN 9788248918424. 
  92. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Wolfgang Schnur: Der Mann, der Angela Merkel entdeckte, ist tot - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 14. mai 2017. 
  93. ^ «Chronik-Glossar: Allianz für Deutschland». www.chronikderwende.de. Besøkt 14. mai 2017. 
  94. ^ «Chronik-Biographie: Wolfgang Schnur». www.chronikderwende.de. Besøkt 14. mai 2017. 
  95. ^ Brekke, Ingrid (2016). «Stasis mann». Angela Merkel. Et europeisk drama. Oslo: Kagge forlag. s. 85 flg. ISBN 9788248918424. 
  96. ^ «Volkskammerwahl 18.03.1990 – Endgültiges Ergebnis». www.wahlrecht.de (på tysk). Besøkt 14. mai 2017. 
  97. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama. Oslo: Kagge. s. 89. ISBN 9788248918424. 
  98. ^ Ohse, Marc-Dietrich (2011). «DA 9/2011 – Ohse: Ost-Berlins Weg zur Einheit». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 16. mai 2017. «Der erste wichtige Schritt auf dem Weg zur Einheit war die Währungs- und Wirtschaftsunion.» 
  99. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel. Et europeisk drama. Oslo: Kagge forlag. s. 91. ISBN 9788248918424. 
  100. ^ a b c «Merkel, Dr. Angela». Deutscher Bundestag (på tysk). Arkivert fra originalen 20. mars 2017. Besøkt 15. mai 2017. 
  101. ^ a b Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 104 flg.
  102. ^ Chmura, Nadine/Eimermacher, Stefanie/Haunhorst, Regina (2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Angela Merkel». www.hdg.de (på tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. Besøkt 17. mai 2017.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  103. ^ Wolfgang Hetzer (6. januar 2009). «Kapitulation vor der Korruption?». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 17. mai 2017. «Im Dezember des Jahres 1999 verbreiteten deutsche Nachrichtenagenturen, dass der Bundeskanzler a. D. Helmut Kohl eingeräumt habe, in seiner Amtszeit anderthalb bis zwei Millionen DM Spenden angenommen zu haben. Unter Hinweis auf sein Ehrenwort verweigert Kohl bis heute gesetzwidrig Angaben zur Identität der Finanziers.» 
  104. ^ Angela Merkel (22. desember 1999). «Die von Helmut Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt». Frankfurter Allgemeine Zeitung. «Die von Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt. Nicht nur sind ihr für die von ihm angegebenen und angenommenen 1,5 bis 2 Millionen Mark Spenden, die nicht in Rechenschaftsberichten aufgeführt wurden, 50 Pfennig pro Spenden-Mark staatlicher Zuschüsse – also insgesamt bis zu einer Million D-Mark – entgangen; nicht nur drohen ihr Rückzahlungen in Millionenhöhe; die Partei – und nicht nur er allein – muss sich auch dafür rechtfertigen, wie ein solches Vorgehen nach der Flick-Affäre möglich sein konnte. Ein Wort zu halten und dies über Recht und Gesetz zu stellen mag vielleicht bei einem rechtmäßigen Vorgang noch verstanden werden, nicht aber bei einem rechtswidrigen Vorgang. Es geht um die Glaubwürdigkeit Kohls, es geht um die Glaubwürdigkeit der CDU, es geht um die Glaubwürdigkeit politischer Parteien insgesamt.» 
  105. ^ Zündorf, Irmgard/Eimermacher, Stefanie (2016). «Biografie Helmut Kohl». LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 17. mai 2017. «18. Januar: Auf einer Krisensitzung der CDU-Führung in Berlin wird Kohl aufgefordert, den Ehrenvorsitz der Partei solange ruhen zu lassen, bis er seinen Beitrag zur Aufklärung der Spendenaffäre geleistet hat. Am Abend legt Kohl das Ehrenamt nieder. Nach eigenen Angaben sieht er sich nicht in der Lage, die Namen der Spender zu nennen, da er ihnen sein Wort gegeben habe.» 
  106. ^ Zündorf, Irmgard/Eimermacher, Stefanie. «Biografie Wolfgang Schäuble». LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 17. mai 2017. «10. Januar: Schäuble gibt zu, vom Waffenhändler Karlheinz Schreiber (geb. 1934) 1994 eine Barspende über 100.000 D-Mark für die CDU entgegengenommen zu haben. 31. Januar: Schäuble benennt, entgegen früheren Aussagen, ein weiteres Treffen mit Schreiber im Jahr 1995.» 
  107. ^ Parteivorsitz: Rekordergebnis – CDU wählt Merkel mit 97,94 Prozent i welt.de, 4. desember 2012 (abgerufen am 4. Dezember 2012).
  108. ^ tagesschau.de. «Merkel als CDU-Chefin wiedergewählt». tagesschau.de (på tysk). Besøkt 7. desember 2016. 
  109. ^ «Liveblog zum CDU-Parteitag: Annegret Kramp-Karrenbauer ist neue Vorsitzende der CDU» (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 12. juni 2019. 
  110. ^ «Wortschatz – deu_newscrawl_2011 – Kanzlerkandidat». corpora.informatik.uni-leipzig.de. Besøkt 17. mai 2017. 
  111. ^ Brekke, Ingrid (2016). Angela Merkel Et europeisk drama, Oslo: Kagge. ISBN 9788248918424 side 114, flg.
  112. ^ Stern.de: FDP macht Merkel zur Kanzlerin von Schwarz-Gelb[død lenke] besøkt 9. september 2014
  113. ^ Internettsiden til Bundeswahlleiter: Ergebnisse der Bundestagswahlen 1949 bis 2005 Arkivert 18. august 2014 hos Wayback Machine. besøkt 9. september 2014
  114. ^ op.online: Merkel verteidigt Wahlkreis und gewinnt Stimmen besøkt 9. september 2014
  115. ^ Zeit.de: Merkel gewinnt im eigenen Wahlkreis besøkt 9. september 2014
  116. ^ sueddeutsche.de: parteiloser Direktkandidat 2009 gegen Merkel besøkt 9. september 2014
  117. ^ Schwarz-Gelb verweigert Merkel neun Stimmen, Die Welt, 28. oktober 2009.
  118. ^ Spiegel Online: spiegel.de: Dämpfer bei Kanzlerwahl: Schwarz-Gelb verweigert Merkel volle Stimmenzahl lest 9. september 2014
  119. ^ «Merkel wirbt für "Vereinigte Staaten von Europa"». Hamburger Abendblatt. 7. november 2012. Besøkt 26. mai 2017. «"Ich bin dafür, dass die Kommission eines Tages so etwas wie eine europäische Regierung ist", sagte Kanzlerin Merkel in Brüssel.» 
  120. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Adoptionsrecht für Homosexuelle: Merkel löst Welle der Empörung aus - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 11. mai 2017. 
  121. ^ a b «„Ehe für alle“: Diese Unions-Politiker haben mit „Ja“ gestimmt». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). 30. juni 2017. ISSN 0174-4909. Besøkt 30. juni 2017. 
  122. ^ «Gleichstellung: Bundestag beschließt „Ehe für alle“». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). 30. juni 2017. ISSN 0174-4909. Besøkt 30. juni 2017. 
  123. ^ Müller-Brandes, Jörg. «Laufzeitverlängerung von Atomkraftwerken zugestimmt». Deutscher Bundestag (på tysk). Besøkt 20. mai 2017. 
  124. ^ «Kabinett beschließt Atomausstieg bis 2022». sueddeutsche.de (på tysk). 6. juni 2011. ISSN 0174-4917. Besøkt 20. mai 2017. 
  125. ^ «Der Islam gehört zu Deutschland». Der Spiegel. 12. januar 2015. Besøkt 20. mai 2017. «Der frühere Bundespräsident Christian Wulff hat gesagt: Der Islam gehört zu Deutschland. Und das ist so. Dieser Meinung bin ich auch.» 
  126. ^ a b «Bundesregierung | Aktuelles | Sommerpressekonferenz von Bundeskanzlerin Merkel». www.bundesregierung.de (på tysk). Besøkt 11. mai 2017. 
  127. ^ «Bundesregierung | Aktuelles | Sommerpressekonferenz von Bundeskanzlerin Merkel». www.bundesregierung.de (på tysk). Besøkt 11. mai 2017. «Die universellen Bürgerrechte waren bislang eng mit Europa und seiner Geschichte verbunden. Das ist einer der Gründungsimpulse der Europäischen Union. Versagt Europa in der Flüchtlingsfrage, geht diese enge Bindung mit den universellen Bürgerrechten kaputt.» 
  128. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Österreich: Wien rechnet mit 10.000 Flüchtlingen aus Ungarn - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 10. mai 2017. 
  129. ^ Bannas, Günter (20. september 2015). «Kanzlerin in der Flüchtlingskrise: Angela Merkel und die Kunst der Normalität». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 10. mai 2017. 
  130. ^ Editorial, Reuters. «Tausende Flüchtlinge aus Ungarn erreichen Österreich». Reuters Deutschland (på tysk). Arkivert fra originalen 5. august 2017. Besøkt 10. mai 2017. 
  131. ^ Quadbeck, Michael Bröcker und Eva. «Flüchtlingsandrang: Merkel: Asyl kennt keine Grenze». RP ONLINE. Rheinische Post. Besøkt 11. mai 2017. «Das Grundrecht auf Asyl für politisch Verfolgte kennt keine Obergrenze; das gilt auch für die Flüchtlinge, die aus der Hölle eines Bürgerkriegs zu uns kommen» 
  132. ^ «"Merkel riskiert nicht weniger als ihre Kanzlerschaft"». stern.de (på tysk). 16. september 2015. Besøkt 10. mai 2017. 
  133. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Merkel und Faymann zur Flüchtlingskrise: "Wir dürfen Menschen, die Asyl suchen, nicht im Stich lassen" - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 11. mai 2017. 
  134. ^ ARD-Deutschlandtrend, 1. Oktober 2015: Deutsche besorgt über Flüchtlinge
  135. ^ «Flüchtlinge: Angela Merkels Politik spaltet die Union - WELT». DIE WELT. Besøkt 10. mai 2017. 
  136. ^ Brekke, Ingrid (2016). «Partileder Horst Seehofer benytter imidlertid hjemmebanen til å ydmyke kansleren. Han går til verbalt angrep for åpent kamera mens hun står ved siden av uten å kunne forlate scenen. Hun klarer knapt å holde masken.». Angela Merkel. Et europeisk drama. Oslo: Kagge forlag. s. 28. ISBN 9788248918424. 
  137. ^ Se youtube-fil:CSU Parteitag in München. Seehofer widersprach der Kanzlerin nach ihrer Gastrede.
  138. ^ a b Tückmantel, Ulli (14. desember 2015). «'Karlsruher Erklärung": CDU feiert Merkel für Flüchtlings-Kompromiss». Westdeutsche Zeitung. Besøkt 11. mai 2017. 
  139. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Politischer Aschermittwoch: Beckstein warnt vor "blutroter Koalition" - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 11. mai 2017. 
  140. ^ «Seehofer, Merkel und Flüchtlinge: CSU wirft Kanzlerin „Herrschaft des Unrechts“ vor». Handelsblatt, fra Passauer Neuen Presse. 9. februar 2016. Besøkt 10. mai 2017. «Wir haben im Moment keinen Zustand von Recht und Ordnung. Es ist eine Herrschaft des Unrechts.» 
  141. ^ «CSU: Horst Seehofer nennt Obergrenze von 200.000 Flüchtlingen - WELT». DIE WELT. Besøkt 11. mai 2017. 
  142. ^ Pergande, Frank (30. januar 2016). «Flüchtlingskrise: Merkel: Die Meisten werden zurückkehren müssen». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 10. mai 2017. 
  143. ^ Pergande, Frank (30. januar 2016). «Flüchtlingskrise: Merkel: Die Meisten werden zurückkehren müssen». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 11. mai 2017. 
  144. ^ «Why TIME Chose Angela Merkel as Person of the Year 2015». TIME.com. Besøkt 10. mai 2017. 
  145. ^ «Merkel is Time person of the year». BBC. 9. desember 2015. Besøkt 9. desember 2015. 
  146. ^ Norges statskalender 2011. Norwegian Government Yearbook. Fortegnelse over konstitusjonelle organer og statsforvaltningen mv., Oslo: Kommuneforlaget, s. 659.
  147. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Javier Solana 		Mottager av Karlsprisen
 Neste mottaker:
Andrea Riccardi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Angela_Merkel&oldid=24489400»