Hopp til innhold

Martti Vainio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Martti Olavi Vainio
FødtMartti Olavi Vainio
30. desember 1950 (73 år)
Finlands flagg Veckelax, Finland
BeskjeftigelseLangdistanseløper Rediger på Wikidata
NasjonalitetFinland
SportFriidrett: Langdistanseløp
Høyde192 centimeter

Medaljeoversikt
Konkurrerte for Finlands flagg
Verdensmesterskap
Bronse 1983 i Helsingfors 5000 meter
Europamesterskap
Gull 1978 i Praha 10000 meter
Bronse 1982 i Athen 10000 meter

Martti Olavi Vainio (født 30. desember 1950 i Veckelax) er en tidligere finsk langdistanseløper. I 1978 vant han gullmedalje på 10 000 meter under EM i Praha. Fire år senere vant han bronsemedalje på samme distanse under EM i Athen. Under VM i 1983 tok han bronsemedalje på 5000 meter.

I OL i 1984 passerte han målsnøret som andremann på 10 000 meter, men ble tatt for bruk av anabole steroider, og mistet sølvmedaljen.[1][2] Tidligere samme år testet han positivt under Rotterdam Maraton, men dette ble dekket over.[trenger referanse] Han brukte Primobolan, et muskel oppbyggende stoff for å innhente seg bedre etter store treningsmengder. Alberto Cova var beviselig også dopet under løpet.[trenger referanse]

Opprinnelig ble Vainio utestengt på livstid, men etter at det nasjonale finske friidrettsforbundet anket avgjørelsen, ble utestengelsen redusert til 18 måneder. I VM i 1987 i Roma gjorde han et lite vellykket comeback. Han var i ferd med å fullføre en svak 10 000 meter, men gav seg en runde før mål, etter at kommisjonærene fortalte at han var kommet i mål.[trenger referanse]

Vainio har satt verdensrekorder for veteraner på både 3000 meter (8.05,08 minutter) og 10 000 meter (28.38,58 minutter).[trenger referanse]

Vinnertiden under EM i 1978, 27.30,99 minutter, er fortsatt finsk rekord og mesterskapsrekord.[trenger referanse] Han har en personlig rekord på 3000 meter med tiden 7.44,42 sekunder (1984) og på 5000 meter med tiden 13.16,57 (1983).[trenger referanse] Hans personlige rekord på 5000 meter er likevel 13:16:58 satt på Bislett i 1984.[trenger referanse] Nummer to etter Fernando Mamede.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ news24.com: «Olympic doping's list of shame» Arkivert 24. august 2004 hos Wayback Machine.
  2. ^ Kremenik, Michael; Onodera, Sho; Nagao, Mitsushiro; Yuzuki, Osamu; Yonetani, Shozo (2. mars 2007). «A Historical Timeline of Doping in the Olympics (Part II 1970–1988)» (.pdf). s. 11 i pdf-fil men side 79 i dokumentet. Besøkt 24. januar 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]