Hopp til innhold

Marcus Valerius Martialis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Martial»)
Marcus Valerius Martialis
Fødtmars 40[1]Rediger på Wikidata
Augusta Bilbilis (Hispania Tarraconensis)
Død104[2][3]Rediger på Wikidata
Augusta Bilbilis (Conventus Caesaraugustanus)
BeskjeftigelseLyriker, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleMarcella (uncertainty)
MorFlaccilla
NasjonalitetRomerriket
Marcus Valerius Martialis på Commons

Marcus Valerius Martialis, også kjent som Martialis eller Martial (født 1. mars 40 i Augusta Bilbilis, død ca. 104 e.Kr.), var en latinsk poet opprinnelig fra Hispania (Den iberiske halvøy) best kjent for sine tolv bøker med Epigrammer som ble utgitt i Roma mellom år 86 og 103 e.Kr. under regimet til keiser Domitian, Nerva og Trajan. I disse korte, vittige diktene driver vellystig satire med bylivet og de skandaløse aktivitene til sine bekjentskaper. Han betraktes som skaperen av det moderne epigram og skrev totalt mellom 1561 av dem og hvorav 1235 er i elegiske vers.

Epigrammets mester

[rediger | rediger kilde]

Epigrammet hadde sin opprinnelse i antikkens Hellas og var i utgangspunktet en inskripsjon på monumenter, gravsteiner, altertavler og andre dekorasjoner i stein. Det var en form for upretensiøs poesi og tjente kun som en inskripsjon og tilhørte ikke den offisielle greske og romerske litteraturen før på det første århundret. Med Martial ble det oppdaget at epigrammet var en nyttig form for verseform for å uttrykke tanker og følelser.

I motsetningen til annen poesi er ikke epigrammet en dialog mellom poeten og seg selv, men alltid mellom poeten og en annen. Epigrammet vil bli hørt, og Martial var den som ikke bare skapte den, men mestret kunsten til det ytterste i å presse en tanke eller vurdering med en satirisk snert til slutt. For Martial ble det så godt som hans eneste uttrykksform.

De fleste av hans epigrammer er skrevet på elegisk distikon, men mange er komponert rundt elleve stavelser, eller den haltende jambens metrikk, spesielt der hvor blir gitt bredere miljøskildringer.

Spansk romer

[rediger | rediger kilde]
Lekene i Colosseum ga Martial emne til hans første bok: Liber Spectaculorum eller Liber de Spectaculis.

Hva vi vet om hans liv er hovedsakelig avledet fra hans egne tekster som kan bli mer eller mindre detaljert datert i henhold til de hendelser som han viser til.

Han ble født en gang rundt år 40 e.Kr. i og vokste opp i byen Augusta Bilbilis (dagens Bambola i nærheten av Calatayud) i Hispania Tarraconensis. Provinsen var velstående og romanisert, og Martial kunne få en romersk utdannelse i grammatikk og retorikk. Hans foreldre Fronto og Flaccilla synes å ha dødd mens han var ung.

Hans hjem var øyensynlig av liten velstand og i nærheten av landet, for han skriver om gleden ved jakt og fiske, og nær byen for han skriver om vennskapet til mange kamerater, flere som han ser fram til å møte igjen etter 34 års fravær. Minnene om det gamle huset og lokale assosiasjoner er en attest til de gleder som han hadde sine første år.

I en alder av 24 år gammel kom han til Roma og ved hjelp av sin landsmann Seneca den yngre som ble hans første mesén i Roma kom han hurtig i de rette sirkler. Suksessen til hans landsmenn var kanskje også det som trakk ham til Roma etter at han hadde fullført utdannelsen sin. Senecas nevø Marcus Annæus Lucanus, selv poet, tok også av seg den unge spanske romeren. Hans første år ble likevel preget av at en stor brann som ødela store deler av byen i år 64 og året etter måtte både Seneca og Lucanus begå selvmord på ordre av keiser Nero. En annen venn, Calpurnius Piso måtte også dø.

Han skaffet seg mange innflytelsesrike venner og beskyttere, og han sikret seg gunst fra både Titus og Domitian. Fra disse skaffet han seg flere privilegier, blant annet semestris tribunatus som kreerte ham til rangen equites – en form ridderorden. Han klarte likevel ikke å skaffe seg ytterligere framgang hos Domitian selv om han fikk den ære å spise middag med ham, og han sikret statsborgerskap på vegne mange som trengte hans hjelp. For dette æret han keiseren i dikt, og hans «sleske smisking for keiseren og andre meséner, blant dem Plinius den yngre, kan virke usmakelig for oss, men vi får bære over med det for hans litterære fortjenesters skyld».[4]

Det tok 16 år før Martial utga sin første bok med dikt. I årene etter Neros død hadde han vært vitne til fire keisere. Colosseum ble åpnet i år 80 med en festival som varte i hundre dager, og lekene i Colosseum ga Martial emne til hans første poesibok: Liber Spectaculorum eller Liber de Spectaculis («Boken om lekene»). I sluttepigrammet skriver han fornøyd:

Den som ei har fått nok epigram etter lesning av hundre,
kan av det slette ei lett, Caedicianus, bli mett.[5]

Fra hans bok var Maritial en suksess i Roma. Bok etter bok kom fra hans penn, og da han forlot Roma i år 98 hadde han skrevet og utgitt tolv bøker med epigrammer, i alt rundt 1500 stykker, da han døde 63 år gammel.

Øyeblikksbilder av romersk dagligliv

[rediger | rediger kilde]

Hans hjem i trettifem år var Roma. Han levde først opp tre trapper og hans «kvistværelse» hadde utsikt mot et laurbærtre foran søylegangen. Han hadde en liten villa og en lite produktiv gård i nærheten av Nomentum i regionen Sabina nordøst for Roma som han stundom trakk seg tilbake til fra plagene og støyen i byen.[6] I hans senere år hadde han også et lite hus på Quirinalhøyden i nærheten av Quirinus’ tempel.

Jeg lever i en liten celle, med et vindu som ikke lar seg lukke.
Selv Boreas vil ikke ønske å bo her.[7]

På den tiden han hadde skrevet sin tredje bok hadde han for en tid trukket seg tilbake til Gallia Cisalpina på grunn av tretthet, forteller han oss, fra hans ulønnsomme tilstedeværelse hos makteliten i Roma. For en tid synes det som om han følte sjarmen fra de nye omgivelsene som han besøkte og i en senere bok[8] fordyper han seg i betraktningen over å kunne trekke seg tilbake til nabolaget rundt Aquileia og Timavus, men Romas tiltrekning ble for stor, selv de epigrammer som han sendte fra sin reise klang mer fra Romas gater, bad, og søyleganger enn der hvor de ble skrevet.

Hans endelige avskjed fra Roma var motivert av tretthet over de byrder som hans sosiale posisjon ga ham, og tilsynelatende også vanskelighetene med å møte utgiftene i storbyen[9], og han så fram til å gjense hjemstedet. Et velkjent epigram adressert til Juvenalis[10] viser at han ikke kunne være tilfreds med å mangle de litterære og sosiale gledene i Roma. En trøst for hans avskjed var en kvinne, Marcella, som skriver mer som om hun var hans beskytter.

Satirikeren

[rediger | rediger kilde]

Både i natur og i diktning er han i slekt med de gamle satirikere, og er like skarp, nådeløs og kynisk som dem. Han kan være frekk og uanstendig, beskriver heller seksualitet som kjærlighet, gleden ved unge gutter, og selv om han kan gjenta seg selv, er han ofte både elegant som vittig.

Det er mange av hans epigrammer hvor han viser en kynisk mistro til kvinner, skjønt i andre dikt viser han at han kunne respektere og bortimot hedre en dannet og høflig kvinne. Hans eget liv i Roma var ikke et dydig liv, men hans epigrammer viser at nettopp dydighet var en karakteregenskap som så på som den reneste form for lykke. De vareste og mykeste elementer i hans natur synes å ha vært hans hengivenhet og ømhet for barn.

Et emne som går igjen i hans diktning var hans nesten monoman aversjon mot leger:

Nyss var han lege, men nå er Dialus i likbærerlauget:
Det han som lege har gjort, gjør han som likbærer nå.[11]

Og tilsvarende:

Jeg følte meg litt syk og tilkalte doktor Symmachus.
Du kom, Symmachus, men tok med deg 100 medisinerstudenter.
Et hundre iskalde hender stakk og kjente på meg.
Jeg hadde ikke feber da jeg tilkalte deg, Symmachus, men jeg har det nå.[12]

På samme måte raljerte han respektløs med døden og grunner til å mistro gamle kvinner. Han har et skarpt øye for menneskelige svakheter, er dyktig i sine miljø og personskildringer.

Fattigdom

[rediger | rediger kilde]

I løpet av sin tid i Roma levde han alltid på grensen av fattigdom. Han synes å ha kjent de fleste av betydning. I tillegg til Lucanus og Quintilianus, var han kjent med Silius Italicus, Juvenalis, Plinius den yngre, og mange i høye posisjoner. Tausheten mellom ham selv og Statius er påfallende, til tross for at de var samtidige, hadde felles venner og ofte diktet om de samme emner. Muligens var det en felles mistro. Martial har mange steder vist en utilslørt forakt for de kunstferdige epos som Statius' berømmelse i store trekk hvilte på, og det synes ganske naturlig at den respekterte forfatteren av Thebaid og Silvæ hadde liten beundring for den bohemiske forfatteren av epigrammer.

Martial var avhengig av sine rike venner og beskyttere, for å få penger, mat og selv klær, men å ha en mesén eller flere var anerkjent som ærerikt i de beste romerske tradisjoner. Ingen har klandret Vergil eller Horatius for den gunst de mottok fra Augustus og Gaius Maecenas, eller den hyllest som disse betalte sin gjeld i vers. Martial fulgte således tradisjonene ved å oppvarte en «herre» med sin diktning

Plinius den yngre, som Martial gir en kort hyllest ved nyheten om dennes død, skrev: «Han hadde like mye god natur som intelligens og skarphet i det han skrev».[13] Martial unngikk personlige nedsettende bemerkninger i sin satire, og ære og oppriktighet, fides og simplicitas, synes å ha vært de kvaliteter som han beundret mest hos sine venner. Noen har funnet hans servile smisking av Romas verste keisere i det første århundret særdeles smakløst, men det var de samme keiserne som han øyeblikkelig kritiserte straks de var døde.[14] Imidlertid synes det som om han mislikte hykleri uansett form, og han synes fri fra å skrive hyklersk, pedantisk og affektert.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Skriftene til Martial ble høyt beundret da renessansen oppdaget ham, og epigramdiktningen ble flittig dyrket i Europa på grunn av ham. Martials innflytelse kan ses på Juvenalis, den sene klassiske diktningen, renessansen i Frankrike og Italia, og den tidlige engelske og tyske poesien fram til romantikken hvor han igjen ble umoderne.

I Norge ble han dyrket av Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel, til dels også av Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica, www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ LIBRIS, oppført som ca 40-104 Martialis, SELIBR 195258, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Martial, SNAC Ark-ID w6z33x70, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gerhard Bendz: Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Oslo 1971. Side 559
  5. ^ Gerhard Bendz, side 559
  6. ^ ii. 38, xii. 57
  7. ^ Bok VIII, nr. 14. 5-6.
  8. ^ iv. 25
  9. ^ x. 96
  10. ^ xii. I 8
  11. ^ Gerhard Bendz, side 559
  12. ^ Oversettelsen er gjort av Wikipedia, uten rim. Bok V, nr. 9
  13. ^ Ep. iii. 21
  14. ^ xii. 6

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Verker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marcus_Valerius_Martialis&oldid=24733368»