Marcus Terentius Varro

Marcus Terentius Varro
Født	116 f.Kr.; Rieti
Død	27 f.Kr. ; Roma
Beskjeftigelse	Skribent, lyriker, musikkteoretiker, filosof, Ancient Roman historian, grammatikar, annalist, romersk oldtidsmilitær
Embete	Kvestor; pretor ;
Ektefelle	Fundania
Nasjonalitet	Romerriket
	Marcus Terentius Varro på Commons

Marcus Terentius Varro (født 116 f.Kr., død 27 f.Kr.), også kjent som Varro Reatinus^[2] for å skille ham fra hans samtidige, poeten Varro Atacinus, var en romersk forfatter og lærd som romerne kom til å kalle «den mest lærde av alle romere». Han var enormt produktiv, og forfattet i løpet av sitt liv 74 forskjellige verker i 620 bind^[3] om ulike emner fra alle områder av datidens viten, blant annet en stor encyklopedi.

Biografi

Varro ble født i Reate (dagens Rieti) i en ridderfamilie. Han studerte under den romerske filologen Lucius Aelius Stilo og senere i Athen under den akademiske filosofen Antiokhos fra Askalon. Han var også politisk involvert og støttet Pompeius, oppnådde posisjonen som pretor etter å ha vært folkets tribun, kvestor og curule aedile.^[4] Han satt i en tyvemannskommisjon som gjennomførte Julius Cæsars store bosetningsplan for kolonisering av Capua og Campania (59 f.Kr.).

I 67 f.Kr. hadde Varro tjent som løytnant for Pompeius i krigen mot sjørøverne i Middelhavet. I 49 f.Kr. tjente han igjen for Pompeius i den spanske provinsen på andre siden av Iberus, men ble tatt til fange av Cæsar. Selv om Varro igjen sluttet seg til Pompeius, tok Cæsar ham til nåde og lot ham komme tilbake til Roma i 46 f.Kr., der han sies å ha fått overoppsyn med det store biblioteket som Cæsar planla for offentlig bruk. Selv om Varro heretter avstod fra å ta noen aktiv del i offentlig liv, ble han proskribert av Marcus Antonius i 43 f.Kr. og slapp så vidt fra det med livet da han ble benådet av Octavianus, og fikk vie seg til sine studier.^[5]

Særlig bemerkes hans samling av Konsulene til den romerske republikken som ble innskrevet på Augustus' triumfbue. Denne listen, den varronianske kronologi, avviker fra årstallene som oppgis i Fasti Triumphales,^[6] som er ett år tidligere enn Varros kronologi.^[7] Slik har han vært en uvurderlig kilde for historikerne, og ble av romerne kalt «Romas lærdeste mann», som gjengitt av både Cicero og Augustin av Hippo.^[8]

Verker

Blant Varros 74 verker var det skuespill, satirer og en mengde avhandlinger om alt fra meteorologi til en kritikk av dramatikeren Plautus. Utgivelsen Portretter inneholdt korte biografier av rundt 700 berømte grekere og romere, alle avbildet med portrett.^[9] Plinius den eldre forteller at portrettboken skulle udødeliggjøre de omtalte ved å bevare deres ansiktstrekk. Og boken skulle spres over hele verden, slik at de omtalte kom til å være overalt - slik som gudene.^[10] Dessverre har det meste gått tapt. Noe som er bevart for ettertiden, er en bok om jordbruk i dialogform, Res rusticæ, et ganske stort avsnitt fra et verk om det latinske språk, seks hundre linjer av hans satirer og en del spredte fragmenter. Men både Æneiden av Vergil og Augustins Om Gudsstaten ville blitt ganske annerledes om disse forfatterne ikke hadde hatt tilgang til Varros kunnskap.^[11]

Varros opptegnelse om opprinnelsen til Legenden om de ni muser omtales av Augustin av Hippo i dennes De doctrina christiana (Om kristen opplæring), bok II, kapittel 17.^[12]

Foruten en håndbok om romersk arkeologi, Antiquitates, satte han seg fore, nærmest i overgangen mellom gammel og ny tid, å samle all verdens menneskelige kunnskap og videreformidle den til ettertiden i en stor encyklopedi. Den omfattet de områder som ble middelalderens syv kunstner, artes liberales: grammatikk, dialektikk, retorikk, geometri, aritmetikk, astronomi (inkludert astrologi) og musikk. Han fremholdt i sitt verk De lingua latina at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende h og avsluttende s. Catullus gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale h der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra Tarragona bærer innskriften Have Volusia (= Adjø, Volusia), der det skulle stått Ave Volusia. Ut fra alle slike språkfeil han oppdaget, bekymret Varro seg for det latinske språkets fremtid.^[13]

Fra et moderne synspunkt er det bemerkelsesverdig at han foregrep mikrobiologi og epidemiologi. Han advarte sine samtidige om å unngå myrer og sumpland, ettersom slike områder «avler bestemte minutiøse (bittesmå) skapninger som ikke kan ses med øynene, men svever i luften og kommer inn i kroppen gjennom munn og nese, og forårsaker alvorlige sykdommer».^[14]

Vitruvius (vii, innledningen) bemerker at en Terentius Varro skrev en bok om arkitektur kalt Om de syv vitenskaper. Som vitenskapsmann var han som de fleste av sine samtidige og etterfølgere en utrettelig og ikke altfor kritisk samler. Som kunstner var han mer lærd enn grasiøs, men ikke talentløs. Hans satirer var menippeiske ved at de vekslet mellom poesi og prosa, og vitenskapsmannen kunne ikke dy seg for å oppdra sitt publikum med gode råd og formaninger, eksempelvis med tipset om at middagsselskap ikke burde være for store, ikke mindre enn gratienes (3) og ikke større enn musene (9).

Referanser

^ ^a ^b Digital Prosopography of the Roman Republic, oppført som M. Terentius (84, Supb. 6.1172ff) Qui. Varro Reatinus, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 1963, besøkt 29. juni 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Tilnavnet «Reatinus» refererer til hans fødested ved Reate, dagens Rieti, i Sabina (region)
^ Varros verker
^ 1911 Encyclopædia Britannica Arkivert 1. mars 2007 hos Wayback Machine.
^ Militær karriere hos Pompeius
^ Fasti Triumphales
^ «Varros kronologi». Arkivert fra originalen 31. august 2021. Besøkt 31. august 2021.
^ Harrison, Frederic, red. The New Calendar of Great Men. London, Macmillan and Co., 1920. (UsefulTrivia.com Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.)
^ Varros verker
^ Jacob Isager: «Renæssance i kunsten», Renæssancen i svøb (s. 56), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
^ Varros betydning for romerske forfattere
^ 1911 Encyclopædia Britannica
^ Vibeke Roggen m.f.: Antikkens kultur (s. 184-85), Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7
^ Mayor, Adrienne. Greek Fire, Poison Arrows, and Scorpion Bombs: Biological and Chemical Warfare in the Ancient World. New York, Overlook Duckworth, 2003; p. 114.

Skrifter

Bevarte verker

De lingua latina libri XXV (eller Om det latinske språk i 25 bøker)
Rerum rusticarum libri III (eller Jordbruksemner i tre bøker)

Kjente tapte verker

Saturarum Menippearum libri CL eller Menippeiske satirer i 150 bøker
Antiquitates rerum humanarum et divinarum libri XLI
Logistoricon libri LXXVI
Hebdomades vel de imaginibus
Disciplinarum libri IX

Eksterne lenker

Works by Marcus Terentius Varro hos Projekt Gutenberg
Livius.org: Varronian chronology Arkivert 7. oktober 2014 hos Wayback Machine.
Encyclopaedia Britannica 1911: «Marcus Terentius Varro»
Rerum Rusticarum de Agri Cultura

[hash-777e394393a30e1ef7970d5311f408148dd32651-1] Digital Prosopography of the Roman Republic, oppført som M. Terentius (84, Supb. 6.1172ff) Qui. Varro Reatinus, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 1963, besøkt 29. juni 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] Tilnavnet «Reatinus» refererer til hans fødested ved Reate, dagens Rieti, i Sabina (region)

[3] Varros verker

[4] 1911 Encyclopædia Britannica Arkivert 1. mars 2007 hos Wayback Machine.

[5] Militær karriere hos Pompeius

[6] Fasti Triumphales

[7] «Varros kronologi». Arkivert fra originalen 31. august 2021. Besøkt 31. august 2021.

[8] Harrison, Frederic, red. The New Calendar of Great Men. London, Macmillan and Co., 1920. (UsefulTrivia.com Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.)

[9] Varros verker

[10] Jacob Isager: «Renæssance i kunsten», Renæssancen i svøb (s. 56), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4

[11] Varros betydning for romerske forfattere

[12] 1911 Encyclopædia Britannica

[13] Vibeke Roggen m.f.: Antikkens kultur (s. 184-85), Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7

[14] Mayor, Adrienne. Greek Fire, Poison Arrows, and Scorpion Bombs: Biological and Chemical Warfare in the Ancient World. New York, Overlook Duckworth, 2003; p. 114.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]