Maol Íosa V
Maol Íosa V av Strathearn (også kjent som Maol Íosa av Orknøyene) var den siste fra den innfødte gæliske familien av mormaer for Strathearn. Han styrte Strathearn som mormaer (jarl) mellom 1330 og 1334, og som jarl av Orknøyene mellom 1331 og 1350.
Maol Íosas liv startet svært løfterikt. Etter at hans far Maol Íosa IV døde i 1329 arvet han Strathearn. I 1330 arvet han det norrøne jarldømmet Orknøyene, hvor mormaerdømmet Caithness på det skotske fastlandet var en del av, gjennom sin bestemors mor, jarl Gilbert Is datter Maud som hadde vært gift med Maol Íosa II.
Maol Íosas nedtur kom som et resultat av Edvard Balliols voldsomme angrep som fulgte etter at den store kong Robert Bruce døde i 1329. Maol Íosa valgte å stille seg på samme side som Edvard Balliol og med engelskmennene, og han kjempet for Balliol i slaget ved Halidon Hill. Han fikk liten glede av denne støtten. Balliols lojalitet var ikke stor og som valgte å gi mormaerdømmet til John de Warenne, 8. jarl av Surrey.
Da kong David II igjen kom tilbake til makten ble Maol Íosa tilgitt, men han fikk ikke sitt mormaerdømme tilbake. Isteden ble det gitt til Maurice de Moravia. Maol Íosa benyttet resten av sitt liv på å forsøke å komme tilbake til fordums makt, men forgjeves.
Maol Íosa var gift to ganger. Andre gangen var med Marjory, datter av Aodh, jarl av Ross. Han hadde fire døtre, men ingen sønner. Han døde i 1350. Strathearn kom aldri tilbake til hans arvinger og som delte eller konkurrerte om hans nordlige områder: en dattersønn ved navn Alexander de l'Arde tok mormaerdømmet i Caithness og Erengisle Sunesson, en svensk ektemann til en av døtre (kanskje Agnes) tok tittelen som jarl av Orknøyene. Til syvende og sist ble de tidligere norrøne jarldømmene, Orknøyene og Caithness, gitt videre til en annen slektning, Henry Sinclair I, jarl av Orknøyene, sønn av William Sinclair, herre av Rosslyn, og Maol Iosas yngste datter Isobel av Strathearn.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Neville, Cynthia J.: Native Lorship in Medieval Scotland: The Earldoms of Strathearn and Lennox, c. 1140-1365, (Portland & Dublin, 2005)