Manuel I Komnenos

Manuel I Komnenos
Født		28. nov. 1118 Konstantinopel
Død		24. sep. 1180 (61 år) Konstantinopel
Beskjeftigelse		Keiser
Embete		Bysantinsk keiser (1143–1180)
Ektefelle		Maria av Antiokia Bertha av Sulzbach (1146–1159)
Far		Johannes II Komnenos
Mor		Irene av Ungarn
Søsken		6 oppføringer Alexios Komnenos Andronikos Komnenos Isaac Komnenos Eudokia Komnene Maria Komnene Theodora Komnene
Barn		Alexios II Komnenos Maria Komnene Alexios Komnenos
Nasjonalitet		Østromerriket
Manuel I Komnenos på Commons Se også liste over østromerske keisere

Manuel I Komnenos, eller Comnenus (gresk: Μανουήλ Α' Κομνηνός, Manouēl I Komnēnos, født 28. november 1118, død 24. september 1180) var en bysantinsk keiser på 1100-tallet som var hersker av Østromerriket i et avgjørende vendepunkt for imperiet og for landene i de østlige Middelhavet. Ivrig etter å få tilbake rikets tidligere storhet som supermakt i middelhavsområdet drev Manuel en energisk og ambisiøs utenlandspolitikk. Han inngikk allianser med paven og fornyet kontakten med Vest-Europa, invaderte Italia, med suksess håndterte han den farlige atkomsten og gjennomreisen av det andre korstoget gjennom sitt rike, og etablerte et bysantinsk protektorat over korsfarerkongedømmene outremer, «bortenfor havet». I møte med den muslimske fare i Det hellige land gjorde han felles sak med kongedømmet Jerusalem og deltok i en kombinert invasjon av Fatimid-kalifatets Egypt. Manuel omformet det politiske kartet på Balkan og i østlige Middelhavet, la kongedømmet Ungarn og andre riker inn under bysantinsk overherredømme og drev aggressiv krigføring mot sine naboer i vest og i øst. Mot slutten av hans regime ble hans landevinninger i øst imidlertid komprimert av et alvorlig nederlag ved Myriokephalon i 1176, noe som i stor grad skyldtes hans egen arroganse ved å angripe en godt befestet posisjon hos seldsjukkene.

Han ble kalt for ho Megas (gresk: ὁ Μέγας, oversatt som «den store») av grekerne. Manuel er kjent for å ha inspirert ekstrem lojalitet blant de som tjente ham. Han opptrer også som den store helten i et historieverk skrevet av hans sekretær, Johannes Kinnamos, som var påvirket av hans kontakt med de vestlige korsfarere. Han ble omtalt også som «den mest velsignete keiser av Konstantinopel» i deler av den latinske verden. En del moderne historikere har imidlertid vært mindre entusiastiske i sin omtale og analyse av hans styre. En del har hevdet at den store makt som han utøvet var ikke hans egen bragd, men som var resultatet av det dynastiet som han representerte. De har også argumentert at ettersom den keiserlige bysantinske makten forfalt så raskt etter hans død, er det naturlig å se etter årsakene for denne tilbakegang i Manuels regime.

Tiltredelsen til tronen

Keiser Johannes II Komnenos’ død, og kroningen av Manuel I Komnenos (fra Manuskriptet til Vilhelm av Tyrs Historia og Den gammelfranske fortsettelse, malt i Akko, 1200-tallet, Bibliothèque nationale de France).

Manuel Komnenos var den fjerde sønnen til Johannes II Komnenos og Irene av Ungarn. Det var derfor svært usannsynlig at han skulle etterfølge sin far. Hans bestefar på morssiden var kong Ladislaus I av Ungarn. Etter at Manuel hadde utmerket seg i farens krig mot seldsjukkene ble Manuel i 1143 valgt som hans etterfølger av Johannes II og valgt framfor sin eldre bror Isaak Komnenos. Etter Johannes II døde den 8. april 1143 ble hans sønn Manuel utropt til keiser av hæren. Dog var hans etterfølgelse på ingen måte sikker. På sin fars dødsleie i villmarken i Kilikia langt unna Konstantinopel var det viktig for ham å dra tilbake til hovedstaden så fort som mulig, men tradisjonen krevde at han tok seg av sin fars begravelse, og grunnlegge et kloster på det sted hvor hans far hadde dødd. Han sendte derfor sin sekretær Johannes Axouch av sted med ordre om å arrestere hans potensielt farligste rival, broren Isaak som levde i Det store palasset med tilgang til keiserens skattekiste og kronjuveler. Axouch nådde fram til hovedstaden rett før nyheten om keiserens død og sikret seg raskt hovedstadens lojalitet. Da Manuel kom fram til hovedstaden i august 1143 ble han kronet av den nye patriarken, Michael II Kourkouas. Noen få dager senere var det intet mer å frykte for hans posisjon som keiser og da ga han ordre om å løslate broren Isaak. Deretter skulle 2 gullstykker bli gitt til hver husholdning i Konstantinopel og 200 pund med gull (inkludert 200 sølvstykker årlig) til den bysantinske kirke.

Det imperium som Manuel arvet fra sin far hadde gått igjennom store endringer siden det ble grunnlagt av Konstantin den store, åtte århundrer tidligere. Den største endringen hadde skjedd på 600-tallet da muslimske soldater hadde ugjenkallelig erobret Egypt, Palestina, og store deler av Syria fra Østromerriket. De hadde deretter feid vestover i det som på Konstantin dens stores tid hadde vært de vestlige områdene av Romerriket, inn i Nord-Afrika og Spania. I århundrene etter hadde keiserne styrt over et rike som hovedsakelig besto av Lilleasia i øst og Balkan i øst. Siden hans forgjenger Justinian I den store (527–565), hadde keiserne også hersket over deler av Italia, Afrika og Spania. Det rike som Manuel arvet sto overfor betydelige utfordringer. På slutten av 1000-tallet hadde normannere fra Sicilia erorbret Italia fra den bysantinske keiseren. Seldsjukkene hadde gjort det samme i sentrale Anatolia, og i Levanten hadde en ny makt dukket opp, korsfarerstatene. De oppgaver som Manuel sto overfor krevde absolutt sin mann.

Det andre korstog og Raynald av Chatillon

Prins av Antiokia

Grevskapet Edessa i konteksten av andre stater i Midtøsten i 1135.

Manuels regime fikk sin første prøvelse i 1144 da han møtte et krav fra Raymond av Poitiers, prins av Antiokia, over områdene i Kilikia. Senere det samme året ble korsfarerstaten grevskapet Edessa oppslukt av den voldsomme bølgen av islamske jihad under Imad ad-Din Atabeg Zengi. Raymond innså at øyeblikkelig hjelp fra Vest-Europa var ikke mulig, og med sin østlige flanke farlig utsatt for denne nye trusselen hadde han ikke annen mulighet enn å forberede seg på et ydmykende besøk til Konstantinopel. Ved å svelge sin stolthet gjorde han reisen nordover for å be om keiserens beskyttelse. Etter å ha underkastet seg Manuel I fikk han løftet om den støtte han ba om og hans allianse med Østromerriket var sikret.

Hærtokt mot Konya

I 1146 samlet Manuel hæren ved den militære basen Lopadion og dro på en straffeekspedisjon mot Masud, sultan av Rûm, som gjentatte ganger hadde angrepet keiserdømmets grenser i vestlige Anatolia og i Kilikia. Det var ikke noe forsøk på en systematisk erobring av områder, men Manuels hær beseiret tyrkerne ved Acroënus før den erobret og ødela den befestede byen Filomelion, og fjernet den gjenværende kristne befolkningen. De bysantinske styrkene nådde Masuds hovedstad Konya og herjet området rundt byen, men klarte ikke å angripe dens murer. En del av Manuels motiver for dette hærtoktet var også et ønske om å bli sett på i vest som en som aktivt fulgte korsfareridealet: Kinnamos tilskrev også til Manuels et ønske om å vise fram sin militære makt til sin nye brud. Mens han var på dette hærtoktet mottok Manuel et brev fra kong Ludvig VII av Frankrike som annonserte hans hensikt å lede en hær som skulle hjelpe korsfarerstatene i Midtøsten.

Korsfarernes ankomst

Manuel ble forhindret til å følge opp hans tidligere suksess i øst da hendelser i vest betydde at hans tilstedeværelse var inntrengende krevet på Balkan. I 1147 aksepterte han at to hærer fra det andre korstoget kunne passere gjennom hans besittelser, henholdsvis Konrad III av Det tysk-romerske rike og Ludvig VII av Frankrike. På denne tiden var det fortsatt medlemmer av den bysantinske hoffet som husket da det første korstoget passerte, noe som var en entydig hendelse i det felles minne i tidsalderen og en som hadde fascinert Manuels tante, Anna Komnena.

Derimot var det mange bysantinere som fryktet korstoget, et syn som var befestet på tallrike hendelser av vandalisme og plyndringer som utført av uregjerlige hærer mens de marsjerte gjennom bysantinsk territorium. Bysantinske tropper fulgte korsfarerne i et forsøk på å disiplinere deres oppførsel, og ytterligere tropper ble samlet i Konstantinopel, klar til å forsvare hovedstaden mot alle former for aggresjon. Denne forsiktigheten var veloverveid, men likevel skjedde det mange hendelser av skjult og åpent fiendskap mellom franskmennene og grekerne mens de marsjerte, noe begge sider antagelig hadde skylden for, noe som nesten skapte en farlig konflikt mellom keiser Manuel og hans gjester. Manuel tok vernetiltak, noe hans bestefar ikke hadde gjort, i å forsterke bymurene og presset de to kongene for garantier for sikkerheten i hans områder. Konrad IIIs hær var den første som kom Østromerriket i løpet av sommeren 1147, og den opptrer framtredende i bysantinske kilder, noe som antyder at den tyske hæren var den mest vanskelige av de to korsfarerhærene.

Etter 1147 ble imidlertid forholdet mellom de to herskerne betydelig bedre. Ved 1148 hadde Manuel innsett klokskapen i å sikre en allianse med Konrad III, hvis svigerinne Bertha av Sulzbach som han tidligere hadde giftet seg med. Han hadde faktisk overtalt den tyske kongen til fornye deres allianse mot Roger II av Sicilia. Beklageligvis for keiseren døde Konrad III i 1152, og tross for gjentatte forsøk var det ikke mulig å komme med en tilsvarende avtale med hans etterfølger Fredrik I Barbarossa

Invasjon av Kypros

Dog ble Manuels oppmerksomhet igjen trukket tilbake til Antiokia i 1156 da Raynald av Chatillon, den nye prinsen av Antiokia, hevdet at den bysantinske keiseren hadde reforhandlet hans løfte om å betale ham en sum penger. Han gikk derfor til angrep på den bysantinske provinsen Kypros. Han arresterte guvernøren på øya og nevøen av keiseren, Johannes Komnenos, og general Michael Branas. Den latinske historikeren Vilhelm av Tyr beklaget sterkt denne krigshandlingen mot andre medkristne og beskrev de grusomheter som ble gjort av Raynalds menn i betydelige detaljer. Etter å ha ha herjet øya og plyndret dens rikdommer hadde Raynalds hær lemlestet de overlevende før de tvang dem til å betalte tilbake deres flokk til ublu priser med det lille som de hadde igjen. Slik beriket de seg med nok bytte for å gjøre Antiokia rike i årevis, angriperne gikk ombord i sine skip og satte seil hjemover. Raynald sendte også en del av de lemlestede gislene til Konstantinopel som en fargerik demonstrasjon på sin ulydighet og hans forakt for den bysantinske keiseren.

Manuel besvarte denne fornærmelsen på et karakteristisk energisk vis. Vinteren 1158–1159 marsjerte han til Kilikia i spissen for en veldig hær; hastigheten i hans fremrykning (Manuel hadde dratt i forvegen for hovedhæren med 500 kavalerister) var slik at han greide å overraske armenske Toros II av Armenia som hadde deltatt i angrepet på Kypros. Alle byene i Kilikia falt øyeblikkelig for keiser Manuel og Toros selv ble tvunget til å flykte opp i fjellene i siste øyeblikkelig. Det er sagt at han måtte overleve ved å finne ly under et fjell hvor en gammel geiter brakte ham mat.

Manuel i Antiokia

I mellomtiden hadde nyheten om fremrykningen til den bysantinske hæren nådd fram til Antiokia. Raynald innså at han hadde små sjanser til å beseire Manuel og dessuten at han ikke kunne regne med hjelp fra Balduin III av Jerusalem. Balduin hadde heller ikke godkjent hans angrep på Kypros, og hadde uansett allerede gjort en avtale med Manuel. Isolert og forlatt av sine allierte besluttet Raynald at underdanig underkastelse var hans eneste håp. Han kom derfor for keiseren, kledd i en sekk og med et tau knyttet rundt halsen og bønnfalt om tilgivelse. Manuel ignorerte først den ydmyke Raynold, snakket videre med sine hoffmenn og Vilhelm av Tyr kommenterte at denne forsmedelig opptreden fortsatte så lenge at alle «følte avsky» for den. Til slutt måtte Manuel tilgi Raynald på den betingelse at han ble hans vasell og effektivt underla det uavhengige Antiokia til Østromerriket

Freden hadde blitt gjenopprettet, en storslått seremoni ble holdt den 12. april 1159 for den triumferende innmarsjen til den bysantinske hæren til byen med Manuel ridende gjennom gatene mens prinsen av Antiokia og kongen av Jerusalem fulgte etter til fots. Manuel holdt juridisk rett og dom for borgerne, og var til stede ved leker og turneringer. I mai som overhodet for en forent kristen hær begynte han å marsjere mot Edessa, men oppga hærtoktet etter at han hadde sikret løslatelsen av Nur ad-Din, herskeren av Syria, 6 000 kristne fanger tatt i ulike kamper siden det andre korstoget . Til tross for den storslåtte avslutningen av hærtoktet har moderne historikere argumentert at Manuel oppnådde langt mindre enn han hadde håpet i å gjenreise keiserdømmet.

Fornøyd med hans anstrengelser så langt dro Manuel tilbake til Konstantinopel. På tilbakevegen ble hans tropper overrasket av tyrkerne. Til tross for dette vant de en overveldende seier, rensket vegen for fiender og påførte dem store tap. I det påfølgende året drev han seldsjukkene ut av Isauria.

Felttoget i Italia

Roger II av Sicilia

Sørlige Italia i 1112, på den tid da Roger II begynte å eldes, som viser de viktigste statene og byene. Grensene til kongedømmet Sicilia i 1154 er vist med en tykkere svart linje som omsirkler det meste av sørlige Italia.

I 1147 ble Manuel innlemmet i en krig med Roger II av Sicilia. Sistnevntes flåte hadde erobret den bysantinske øya Korfu og plyndret greske byer. Imidlertid ble striden avledet av et kumansk angrep på Balkan, men i 1148 gikk Manuel inn i en allianse med Konrad III, og med hjelp fra Republikken Venezia fikk han beseiret Roger med deres mektige flåte. I 1149 gjenerobret han Korfu og forberedte et offensivt angrep på normannerne mens Roger II sendte George av Antiokia med en flåte på 40 skip for å herje forstedene til Konstantinopel. Manuel hadde allerede blitt enige med Konrad III om en felles invasjon og en deling av sørlige Italia og Sicilia. Fornyelsen av den tyske alliansen forble det viktigste i Manuels utenlandspolitikk resten av hans regime til tross for gradvise interessemotsetninger mellom de to rikene etter Konrads død.

Roger IIs død i februar 1154, som ble etterfulgt av Vilhelm I, kombinert med utbredt opprør mot styrte til den nye kongen i Sicilia og Puglia, tilstedeværelsen av flyktninger fra Puglia ved det bysantinske hoffet, og at Fredrik I Barbarossa (Konrad IIIs etterfølger) mislyktes med å behandle normannerne, oppmuntret Manuel til å dra fordel av den flerfoldige ustabilitet som eksisterte på Den italienske halvøya. Han sendte Michael Palaiologos og Johannes Doukas, begge som hadde den høye rangen som sebastos, med bysantinske tropper, ti krigsskip, og store mengder gull for å invadere Puglia i 1155. De to generalene hadde fått ordre om å verve støtte fra Fredrik I Barbarossa, ettersom han var fiendtlig til normannerne på Sicilia, og var selv sør for Alpene på denne tiden, men han avslo ettersom hans demoraliserte hær lengtet etter å komme seg nordover så snart som mulig. Uansett, med hjelp fra misfornøyde lokale baroner, blant annet grev Roberto III av Loritello, oppnådde Manuels hærtokt en forbausende rask framgang da hele sørlige Italia gikk til opprør mot den sicilianske kronen, og den uerfarne Vilhelm I. Det fulgte en rekke av spetakulære suksesser da tallrike festninger enten ble erobret eller overga seg ved bestikkelser.

Allianse mellom Bysants og Pavedømmet

Byen Bari, som hadde vært hovedstaden for det bysantinske catepanate i sørlige Italia i århundrer før normannerne kom, åpnet sine porter for keiserens hær og begeistrede borgere rev den normanniske festningen. Etter at Bali hadde falt ble byene Trani, Giovinazzo, Andria, Taranto, og Brindisi også erobret, og Vilhelm I som kom med sin hær, inkludert 2000 riddere ble knusende slått.

Oppmuntret av denne suksessen fikk Manuel en drøm å gjeninnføre det gamle storslåtte Romerriket ved å forene Den ortodokse kirke og Den romersk-katolske kirke, et prospekt som hyppig ble tilbudt paven under forhandlingene og planene for en allianse. Om det noen gang hadde vært en sjanse for en forening av den østlige og vestlige kirke, og forsone pavene for godt, var dette sannsynligvis den beste anledningen. Pavedømmet hadde aldri vært begeistret for normannerne, unntatt når det hadde vært trussel av militær handling. Å få det «siviliserte» Østromerriket ved pavedømmets sørlige grense var langt mer å foretrekke en til stadig å måtte forholde seg til de vanskelige normannerne på Sicilia. Det var pave Hadrian IVs interesse å oppnå en avtale ettersom det ville i stor grad øke hans egen innflytelse over hele ortodokse befolkningen. Manuel tilbød en stor sum med penger til paven for å skaffe forsyninger til soldater, med ytterligere anmodning om at paven bevilget den bysantinske keiseren overherredømme over tre havnebyer i bytte med å forvise Vilhelm I fra Sicilia. Manuel lovte også å betale 5000 pund i gull til paven og Den romerske kurie. Forhandlingene ble hastig utført, og en allianse ble dannet mellom keiser Manuel og pave Hadrian.

«Alexios Komnenos og Doukas ... hadde blitt tatt til fange av den sicilianske herre [og] igjen ødelagt forholdene. For de hadde allerede gitt løfter til sicilianerne mange ting som ikke da var ønsket av keiseren, de plyndret romerne av svært store og edle landevinninger. [De] ... meget sannsynlig berøvet romerne av byene for snart.»

Johannes Cinnamus

Det var på dette punktet, akkurat som krig synes avgjørende i Manuels favør, at ting begynte å gå galt for ham. Den bysantinske kommandanten Michael Palaiologos hadde fremmedgjort Bysants’ allierte ved sin holdning, og dette hadde bremset hærtoktet da grev Roberto III av Loritello nektet å snakke med ham. Selv om disse to ble forsont hadde hærtoktet mistet sin framdrift: Michael ble snart kalt tilbake til Konstantinopel, og tapet av ham var et stort tilbakeslag for hærens framgang. Vendepunktet var slaget om Brindisi hvor sicilianerne klarte å slå tilbake både fra land og til havs. Da fienden nærmet seg skal leiesoldatene som var blitt hyret inn med Manuels gull ha krevd høyere betaling. Da dette ble avvist skal de ha desertert. Selv de lokale baronene begynte å smelte vekk, og snart var Johannes Doukas etterlatt i håpløst undertall.

At Alexios Komnenos Bryennios ankom med en del skip endret ikke den bysantinske situasjonen i større grad. Han hadde fått ordre om å skaffe soldater, men han førte kun sine tomme skip til Brindisi. Sjøslaget ble avgjort til sicilianernes favør da Johannes Doukas og Alexios Bryennios sammen med fire bysantinske skip ble erobret. Manuel sendte deretter Alexios Axouch til Antiokia for å samle sammen en ny hær, men på denne tiden hadde Vilhelm I allerede tatt tilbake alle de bysantinske erobringene i Italia, og i 1158 forlot den bysantinske hæren Italia og kom aldri tilbake. Både Niketas Khoniates og Kinnamos, de viktigste bysantinske historikerne i denne epoken, er enige om at fredsvilkårene som Axouch sikret seg fra Vilhelm I gjorde det mulig for Manuel å trekke seg ut fra krigen med verdighet, til tross for det ødeleggende overfallet av en siciliansk flåte på 164 skip som fraktet rundt 10 000 mann på Euboea og Almyros i 1156.

Bruddet i sammenslåingen av kirkene

Pave Hadrian IV, som forhandlet med Manuel mot den normanniske kongen Vilhelm I av Sicilia

I løpet av det italienske hærtoktet, og senere under striden med Den romerske kurie med Fredrik I Barbarossa forsøkte Manuel å forføre pavene med hentydninger om en mulig sammenslåing av de østlige og vestlige kirkene. Selv om pave Hadrian i 1155 hadde uttrykt sin iver etter å få dette til å skje. Håpet om en varig pavedømme-bysantinsk allianse møtte uoverstigelige problemer. Pave Hadrian IV og hans etterfølgere krevde anerkjennelse av deres religiøse autoritet over alle kristne alle steder i verden, og de mente at de også var overlegen den bysantinske keiseren; de var ikke villig i det hele tatt å gå fra å være avhengig av en keiser til en annen. Manuel på sin side ønsket en offisiell anerkjennelse av hans verdslige autoritet over både øst og vest . Slike betingelser kunne ikke bli akseptert på noen av sidene. Selv om en pro-vestlig keiser som Manuel gikk med på, ville de greske borgerne av keiserdømmet ha avvist enhver union av denne typen, noe de hadde gjort i nær trehundre år etter at de ortodokse og den katolske kirkene var kortvarig forent under paven. Til tross for hans vennlighet mot den katolske kirke og hans hjertelige forhold til alle pavene ble Manuel aldri beæret med tittelen Augustus av pavene. Og selv om han to ganger (1167 og 1169) sendte en ambassadør til pave Alexander III hvor han tilbød å forene kirkene ble han avvist under påvisning av de vanskeligheter en slik union vil skape. Til slutt rant det hele ut i sanden og de to kirkene forble adskilte.

De endelige resultatene av det italienske hærtoktet var begrenset i henhold til fordeler for keiserriket. Byen Ancona ble en bysantinsk base i Italia og aksepterte keiseren som sin overherre. Normannerne på Sicilia hadde blitt skadet, og kom til en avtale med keiserdømmet, sikret fred for resten av Manuels regime. Keiserens mulighet til å bli involvert i italienske affærer hadde blitt demonstrert. Imidlertid gitt de enorme kvanta av gull som hadde blitt brukt på prosjektet ble det også demonstrert begrensingen av hva penger og diplomati kunne oppnå alene. Utgiftene til Manuels engasjement i Italia må ha kostet skattekammeret en god del, sannsynligvis mer 2 160 000 hyperpyra eller 30 000 pund av gull, og utbyttet totalt sett var magert.

Byantinsk politikk i Italia etter 1158

Fredrik Barbarossa underkaster seg pave Alexander III etter hans nederlag ved Legnano (freskomaleri i Palazzo Pubblico i Siena, av Spinello Aretino).

Etter 1158 og under nye forhold endret Østromerrikets målsetninger. Manuel besluttet nå til å sette seg imot tendensen til Huset Hohenstaufen å annektere Italia, som Fredrik I Barbarossa mente burde anerkjenne hans makt. Da det brøt ut krig mellom Fredrik og de norditalienske byene støttet Manuel aktivt Den lombardiske liga økonomisk. Milanos murer som hadde blitt revet ned av tyskerne ble bygget opp igjen med støtte fra den bysantinkse keiseren. Fredriks nederlag i slaget ved Legnano den 29. mai 1176 synes å øke Manuels posisjon i Italia. I henhold til Kinnamos gikk Cremona, Pavia og en rekke andre liguriske byer over til Manuel; hans forhold var også betydelig fordelaktig i henhold til Genova, Pisa, men ikke til Venezia. I mars 1171 brøt Manuel brått med Venezia, beordret alle venetianere, rundt 20 000 av dem, på keiserens landområder om å bli arrestert og deres eiendommer konfiskert. Venezia, fortørnet, sendte en flåte på 120 skip mot Østromerriket, men som ble tvunget til å gjøre vendereise, delvis på grunn av en epidemi som brøt ut, og delvis ved å bli forfulgt av 150 bysantinske skip. I all sannsynlighet ble et vennligsinnede forhold mellom Bysants og Venezia ikke gjenopprettet i Manuels levetid.

Grenselandet Balkan

En bysantinsk mynt, Hyperpyron, som ble preget av Manuel. På den ene siden av mynten, venstre bilde, er Kristus, og på den andre siden, keiser Manuel selv.

Ved hans nordlige grense brukte Manuel store utgifter for å bevare de erobring som keiser Basileios II, «bulgarerslakteren», hadde gjort hundre år tidligere og siden beholdt, tidvis med vanskeligheter. På grunn av distraksjoner fra sine naboer ved Balkangrensen ble Manuel forhindret fra sin viktigste mål, å undertrykke normannerne på Sicilia. Forholdene til serberne og ungarerne hadde være gode siden 1129, og da serberne gjorde opprør kom det som et sjokk. Serberne i Raszka, påvirket av Roger II av Sicilia, invaderte bysantinsk territorium i 1149.

Manuel tvang de opprørske serberne, og deres leder Uroš II til underkastelse (1150–1152) Han gjorde deretter gjentatte angrep på ungarerne for å erobre deres land langs elva Sava. I krigene i årene 1151–1153 og 1163–1168 ledet Manuel sine tropper inn i Ungarn og et iøynefallende hærtokt dypt inn i fiendeland som skaffet svært mye krigsbytte. I 1167 sendte Manuel en hær under kommando av Andronikos Kontostephanos mot ungarerne. Kontostephanos tok en avgjørende seier i slaget ved Sirmium som gjorde det mulig for Det bysantinske riket til skaffe seg en meget fordelaktig fredsavtale med kongedømmet Ungarn hvor Syrmia, Bosnia, og Dalmatia ble avgitt. Ved 1168 var bortimot hele den østlige Adriaterhavskysten på Manuels hender.

Det ble også gjort anstrengelser mot en diplomatisk annektering av Ungarn. Den ungarske arvingen Béla, yngre bror av den ungarske kongen Stefan III, ble sendt til Konstantinopel for å bli utdannet ved Manuels hoff, og som hadde til hensikt å la ungdommen bli gift med hans datter Maria, og deretter gjøre ham til sin arving og således sikre en union hvor Ungarn var en del av keiserriket. Ved hoffet tok Béla navnet Alexius og fikk tittelen despot som tidligere hadde vært forbeholdt keiseren alene. Imidlertid, to uforutsette dynastiske hendelser endret situasjonen drastisk. I 1169 fødte Manuels unge hustru en sønn, og således fratok Béla hans status som arving til den bysantinske tronen (skjønt Manuel ville ikke oppgi de kroatiske landområdene han hadde tatt fra Ungarn). Deretter, i 1172, døde kong Stefan uten egne barn, og Béla forlot Konstantinopel for å overta Ungarns kongekrone. Før han reiste sverget han en høytidelig ed til Manuel at han ville alltid «ha keiserens og romernes interesse i sitt sinn». Béla III holdt sitt ord så lenge som Manuel levde, han gjorde intet forsøk på å skaffe tilbake sin arv i Kroatia som han kun senere la tilbake under det ungarske kongedømmet.

Forholdet til Russland

Manuel Komnenos forsøkte å trekke de russiske fyrstedømmene inn i hans diplomatiske nett av diplomati mot Ungarn, og i en mindre grad også mot normanniske Sicilia. Dette polariserte de russiske prinsene i pro- og anti-bysantinske leirer. På slutten av 1140-tallet var det tre russiske prinser som konkurrerte om forrangen i Russland: prins Iziaslav II av Kiev var i slekt med Géza II av Ungarn og var fiendtlig innstilt til Østromerriket: prins Jurij Dolgorukij av Vladimir-Suzdal var Manuels allierte (symmachos), og Vladimirko av Galicia er beskrevet som Manuels vasall (hypospondos). Galicia lå ved de nordlige og nordøstlige grensene til Ungarn, og derfor av stor strategisk viktighet for den bysantinsk-ungarske konflikten. Etter at både Iziaslav og Vladimirko døde ble situasjonen endret da Yuri av Suzdal, Manuels allierte, tok over Kiev og Yaroslav, den nye herskeren av Galicia, gikk inn en pro-ungarsk posisjon.

I 1164-1165 unnslapp Manuels fetter Andronikos, den framtidige keiser, fangenskapet i Bysants, og flyktet til hoffet til Yaroslav i Galicia. Denne situasjonen, som besto av det alarmerende prospektet at Andronikos gjorde bud på Manuels trone støttet av både Galicia og Ungarn, framskyndet en hektisk aktivitet av diplomati fra bysantinerne. Manuel ga nåde til Andronikos og overtalte ham til å komme tilbake til Konstantinopel (1165). Et sendebud til Kiev, da styrt av prins Rostislav I, resulterte i en gunstig avtale og en forpliktelse om å skaffe hjelpetropper til keiserdømmet. Yarolsav av Galicia ble også overtalt til forkaste sine ungarske forbindelser og komme tilbake til keiserdømmet. Så sent som år 1200 gjorde prinsene i Galicia uvurderlige tjeneseter mot keiserdømmets fiender, på denne tiden mot kumanerne.

Gjenoppbyggingen av forholdene med Galicia hadde en gevinst for Manuel da han i 1166 sendte av sted to hæravdelinger for å angripe de østlige provinsene av Ungarn i en enorm knipetangbevegelse. En hær krysset Walachiske sletten og gikk inn i Ungarn via De transilvanske fjellene (sørlige Karpatene) mens den andre hæren gjorde en vid rundreise til Galicia, og med støtte derfra ble de karpatiske fjellene krysset. Ettersom ungarerne hadde det meste av sine styrker konsentrert ved grensene til Sirmium og Beograd ble de overrasket av den bysantinske invasjonen. Den ungarske provinsen Transilvania gjennomgående herjet av de bysantinske hærene.

Invasjon av Egypt

Allianse med kongedømmet Jerusalem

Ekteskapet mellom Amalrik I av Jerusalem og Maria Komnene i Tyr i 1167 (fra et manuskript fra Vilhelm av Tyrs Historia, illustrasjon fra en gang på slutten av 1200-tallet, Bibliotheque Nationale MS Fr. 68)

Å besette og kontrollere Egypt var en gammel drøm gjennom flere tiår hos korsfarerstaten Jerusalem, og kong Amalrik I av Jerusalem trengt all den militære og økonomiske støtte han kunne få for hans planer om en militær intervensjon. Han innså også at om han skulle forfølge sine planer for Egypt måtte han overlate Antiokia til Manuels hegemoni, som hadde betalt 100 000 dinarer for å få Bohemund III av Antiokia løslatt. I 1165 sendte Amalrik sendebud til det bysantinske hoffet for å forhandle fram en ekteskapsallianse (Manuel hadde allerede giftet seg med Amalriks kusine Maria av Antiokia i 1161). Etter et lengre mellomspill på to år kunne Amalrik gifte seg med Manuels grandniese Maria Komnene i 1167, og «sverge til alt at hans bror Balduin hadde sverget tidligere». Det betydde antaleig at Amalrik gjentok Balduins forsikringer med henhold til Antiokias status som et len under keiserdømmet. En formell allianse ble forhandlet fram året etter og deretter planla de to herskerne en erobring og deling av Egypt hvor Manuel vil ta kystområdet og Amalrik den indre delen av landet.

Høsten 1169 sendte Manuel og Amalrik en felles hær til Egypt: en bysantinsk hær og en marinestyrke bestående av 20 store krigsskip, 150 galleier og 60 transportskip under kommando av megas doux Andronikos Kontostephanos. Styrkene ble slått sammen ved Ashkelon. Vilhelm av Tyr, som hadde vært med å forhandle fram alliansen, var særlig imponert av de store transportskipene som ble benyttet for å frakte hærens kavaleristyrker.

Selv om et slikt storslått angrep på et land så langt unna keiserrikets sentrum kunne synes usedvanlig (den siste gangen Bysants forsøkte seg på noe lignende i denne størrelsen var det mislykkede invasjonen av Sicilia et hundre og tyve år tidligere), kan det forklares i henhold til Manuels utenrikspolitikk som var å benytte latinere for å sikre keiserrikets overlevelse. Dette fokuset på det større bildet av østlige Middelhavet og selv videre fram som førte til at Manuel måtte angripe Egypt: det var antatt at i denne sammenhengen av den større striden mellom korsfarerstatene og de islamske maktene i øst ville kontrollen av Egypt være en avgjørende faktor. Det hadde blitt åpenbart at det skrantende Fatimid-kalifatet i Egypt var nøkkelen til korsfarerstatenes skjebne. Om Egypt kom ut av sin isolasjon, og forente sine styrker med muslimene under Nur ad-Din var korsfarerstatene i store vanskeligheter.

En suksessfull invasjon av Egypt ville også gi flere fordeler for Østromerriket. Egypt var en rik provins, og under Romerriket hadde landet var leverandør for mye av Konstantinopels kornimport før det gikk tapt for araberne på 600-tallet. Utbyttet som keiserriket kunne forvente å få fra erobringen av Egypt ville ha vært betydelige, selv om disse måtte bli delt med korsfarerne. Manuel må ha ønsket å oppmuntre Amalriks plan, ikke bare for å avlede latinernes ambisjoner fra Antiokia, men også for å skape nye muligheter for felles militære aksjoner som ville holde kongen av Jerusalem i gjeld til ham, og samtidig gjøre det mulig for keiserriket å dele territoriale erobringer.

Ekspedisjonens fiasko

Manuel og sendebudene fra Amalrik – korsfarernes ankomst i Pelusium (fra manuskriptet til Vilhelm av Tyrs Historia og Den gammelfranske fortsettelse, malt i Akko, 1200-tallet, Bibliothèque nationale de France).

Fellesstyrkene til Manuel og Amalrik beleiret Damietta den 27. oktober 1169, men beleiringen feilet da korsfarerne og bysantinerne ikke klarte å samarbeid på skikkelig vis. I henhold til bysantinske styrkene forhalte Amalrik ut aksjonen, ettersom han ikke ville dele krigsbyttet ved en seier. Til slutt gikk keiserens menn fri for provisjoner i en slik grad at de ble rammet av sult. Amalrik gikk da til angrep, men avbrøt da forsvarerne begynte å forhandle om våpenstillstand. På den annen side, Vilhelm av Tyr bemerket at grekerne var heller ikke uten skyld . Hva sannheten enn var gikk det beskyldninger mot begge sider, og da regnet endelig kom var både den latinske som den bysantinske hæren på veg hjem, skjønt halvparten av den bysantinske flåten gikk tapt i en plutselig storm.

Til tross for de dårlige følelsene som hadde oppstått ved Damietta nektet Amalrik fortsatt å oppgi sin drøm om å erobre Egypt og han fortsatte å søke gode relasjoner med bysantinerne i håp en annet felles angrep, skjønt det ble aldri noen realitet I 1171 kom Amalrik i egen person til Konstantinopel etter at Egypt hadde falt for Saladin. Manuel var derfor i stand til å organisere en storslått seremoniell mottagelse som både hedret Amalrik, og understreket hans avhengighet: for resten av Amalriks regime var kongedømmet Jerusalem en bysantinsk satellittstat, og Manuel var i stand til å fungere som en beskytter av de hellige stedene, og utøve en stadig voksende innflytelse i kongedømmet I 1177 ble en flåte på rundt 150 skip sendt av Manuel for å invadere Egypt, men de dro hjem igjen etter å ha kommet til Akko hvor grev Filip av Flandern og mange andre betydningsfulle adelige i kongedømmet Jerusalem nekte å bidra.

Kilij Arslan II og de seldsjukiske tyrkere

Tyrkisk overfall ved Myriokephalon-passet. Dette bakholdsangrepet ødela Manuels håp om å erobre Konya. Illustrasjon ved Gustave Doré

Mellom 1158–1161 førte en rekke bysantinske hærtokt mot de seldsjukiske tyrkerne fra Rum-sultanatet til en avtale som var gunstig for keiserdømmet. I henhold til avtalen skulle en rekke områder ved grensen, inkludert byen Sivas, bli over til Manuel i bytte for penger. Imidlertid ble det snart klart at seldsjukkene ikke hadde til hensikt å holde sin del av avtalen og Manuel bestemte seg da for å ta et endelig oppgjør med dem. Han samlet hele den keiserlige hæren og marsjerte mot de seldsjukiske hovedstaden Iconion (Konya) og hans strategi var å forberede baser ved Dorylaion og Sublaeon, og derfra angripe Iconion.

Selv hans hær på rundt 25 000 mann var stor og besværlig, i henhold til et brev som han sendte til kong Henrik II av England. Den marsjerende rekken strakte seg rundt 15 km bakover. Rett utenfor inngangen til Myriokephalon-passet ble Manuel møtt av sendebud fra tyrkerne som tilbød fred til gunstige betingelser, og de fleste av keiserens generaler rådet ham til å akseptere det, men de yngre og mer aggressive medlemmene av hoffet presset ham til å angripe. Han tok deres råd og fortsatte frammarsjen.

Manuel gjorde flere taktiske feil, som å ikke benytte seg av speidere for å sjekke ut hva som lå foran. Disse feilene fikk ham til å lede sine styrker inn i et klassisk bakholdsangrep. Den 17. september 1176 ble Manuel avgjørende beseiret av Kilij Arslan II i slaget ved Myriokephalon på høylandet ved Tzibritze-passet. Bysantinerne ble for spredt og ble samtidig omringet. Hærens beleiringsutstyr ble raskt ødelagt, og Manuel ble tvunget til å trekke seg tilbake, og uten beleiringsutstyr var en erobring av Iconion umulig. I henhold til bysantinske kilder mistet Manuel motet både under og etter slaget, vekslet mellom ekstrem selvbedrag og selvfornedrelse ;. I henhold til Vilhelm av Tyr ble han aldri den samme igjen.

De vilkår som Kilij Arslan II tillot Manuel og hans hær å dra var at han skulle rive sine festninger og fjerne soldatene fra grensen ved Dorylaion og Sublaeon, men ettersom sultanen ikke hadde holdt sin del av den tidligere avtalen av 1162 beordret Manuel kun at festningen ved Sublaeon skulle bli revet . Nederlaget ved Myriokephalon vr en ydmykelse av både Manuel personlig av Østromerriket. Keiserne hadde anstrengt seg siden slaget ved Manzikert, 105 år tidligere, å gjenopprette keiserdømmets autoritet. På grunn av hans hovmot hadde han demonstrert for hele verden at Østromerriket fortsatt ikke greide å beseire seldsjukkene til tross for de framganger som var blitt gjort det siste århundret. Den vestlige meningen var at nederlaget hadde fått Manuel ned til å ikke være en keiser av romerne, men kun til en konge av grekerne.

Nederlaget har ofte blitt beskrevet som en katastrofe hvor hele den bysantinske hæren ble utslettet. Manuel selv sammenlignet nederlaget med Manzikert. I virkeligheten var det ikke så kostbart og ødela heller ikke den bysantinske hæren. De fleste skadene skjedde på høyre ving, bestående hovedsakelig av allierte tropper kommandert av Balduin av Antiokia, og bagasjetoget. De begrensede tapene på de øvrige hæren var ikke større enn at året etter beseiret Manuels hær en styrke av «utsøkt tyrkere». Johannes Vatatzes, som ble sendt av keiseren for å slå tilbake en tyrkisk invasjon førte med seg ikke bare soldater fra hovedstaden, men samlet også en hær langs vegen som gjorde det mulig å vinne over tyrkerne ved slaget ved Hyelion og Leimocheir; et tegn på at den bysantinske hæren fortsatt var sterk. Etter seieren dro Manuel selv med en mindre hær for å fordrive tyrkerne fra Panasium, sør for Cotyaeum. Imidlertid måtte en bysantinsk hær i 1178 trekke seg tilbake etter kamp med en tyrkisk styrke ved Charax, noe som gjorde det mulig for tyrkerne å fange en stor andel buskap. Byen Klaudiopolis i Bithynia ble beleiret av tyrkerne i 1179, og tvang Manuel til å lede en mindre kavaleristyrke for å berge byen, selv så sent som 1180, men også her vant keiserens soldater.

Imidlertid hadde den stadige krigføringen en alvorlig effekt på Manuels vitalitet. Helsen hans forverret seg og i 1180 fikk han en feber. Samtidig hadde balansen mellom de to maktene langsomt endret seg. Manuel greide aldri å angripe tyrkerne igjen, og etter hans døde, trengte de stadig dypere og dypere inn i Det bysantinske riket.

Religiøse strider (1156–1180)

Et tusen årsgammel bysantinsk mosaikk av Johannes Chrysostomos (Hagia Sofia) – Troskontroversen av 1156–1157 var om fortolkningen av Johannes’ liturgi for Nattverd.

I løpet av Manuels regime skjedde det tre betydelige teologiske strider. I 1156-1157 ble spørsmålet reist om Jesus Kristus selv hadde ofret seg som et offer for sine synder i verden til kun sin Far og Den hellige ånd, eller også til Logos (det vil si seg selv). Ved slutten av et kirkemøte som ble holdt i Konstantinopel i 1157 ble et kompromiss tilpasset, at Ordet gjort av Kjødet tilbød et dobbelt offer til Den hellige ånd, til tross for meningsforskjell fra patriarken av Antiokia-valgte Soterichus Panteugenus.

Ti år senere oppsto det en ny strid om Jesus’ utsagn «Min far er større enn meg» refererte til hans himmelske natur, til hans menneskelige, eller til foreningen av de to naturene .. Demetrius av Lampe, en bysantinsk diplomat som nylig hadde kommet tilbake fra vesten gjorde narr av den måten verset ble tolket her, at Kristus var mindreverdig i forhold til sin far på grunn av hans menneskelighet, men likeverdig i guddommelighet. Manuel på den annen side, kanskje med et øye for prosjektet med å forene den vestlige og den østlige kirke, slo fast at utsagnet ga mening, og gjorde seg selv gjeldende, med støtte fra patriarken Lukas Chrysoberges, over flertallet i kirkemøtet den 2. mars 1166 som var kommet sammen for avgjøre dette De som nektet å underkaste seg kirkemøtets beslutning fikk deres eiendommer konfiskert eller ble landsforvist. De politiske dimensjonene av denne striden var åpenbar ut ifra det faktum at den ledende dissenter for keiserens doktrine var hans nevø, Alexios Kontostephanos.

En tredje kontrovers dukket opp i 1180 da Manuel protesterte til formuleringen av høytidelig avsverging som var overtatt fra muslimske konvertitter. En av de mer påfallende bannlysinger av denne avsvergingen var at den var rettet mot guddommer dyrket av Muhammad og hans tilhengere.

Keiseren beordret at denne avsvergingen ble fjernet fra kirkens kateketiske tekster, et grep som framprovoserte heftig opposisjon fra både patriarken og biskopene.

Ridderfortellinger

Manuskriptminityr av Maria av Antiokia med Manuel I Komnenos, Vatikanbiblioteket, Roma

Manuel er representant av ny type bysantinsk hersker som var påvirket av kontakten med vestlige korsfarere. Han arrangerte ridderturneringer, deltok faktisk selv i dem, et uvanlig og ukomfortabelt syn for bysantinerne. Utrustet med en god fysikk ble Manuel emne for overdrivelser av bysantinske kilder i sin tid og hvor han ble presentert som en mann av stort personlig mot. I henhold til fortellingen om hans bedrifter, som synes å være en modell etter eller en kopi av ridderromansene, slik var hans styrke og i bruken av våpen av Raymond av Antiokia ikke var i stand til å bruke hans lanse og skjold. I en berømt ridderturnering er det sagt at han deltok på listen på en heftig hest, og hadde vunnet over to av de tapreste italienske riddere. På en dag ble det sagt at han drept førti tyrkere med sin egen hånd, og i et slag mot ungarerne skal etter sigende han snappet et banner, og var den første, nærmest alene, som passerte en bro som skilte hans hær fra fienden. Ved en annen anledning er det sagt at hun hogde seg veg gjennom en skvadron av fem hundre tyrkere uten selv å få et sår; han hadde tidligere fått greie på et bakhold i en skog, og var fulgt av kun sin bror og Axouch

Familie

Manuel hadde to hustruer. Hans første ekteskap i 1146 var med Bertha av Sulzbach, en svigerinne av Konrad III av Tyskland. Hun døde i 1159. Barn:

1. Maria Komnene (1152–1182), hustru av Renier av Montferrat.
2. Anna Komnene (1154–1158).

Manuels andre ekteskap var med Maria av Antiokia (kallenavn Xene), en datter av Raymond og Constance av Antiokia, i 1161. Ved dette ekteskapet fikk Manuel en sønn:

1. Alexios II Komnenos, som etterfulgte ham som keiser i 1180.

Manuel hadde flere barn utenfor ekteskap:

Med Theodora Vatatzina:

1. Alexios Komnenos (født tidlig på 1160-tallet), var anerkjent som keiserens sønn, og fikk faktisk en tittel (sebastokrator). Han var kortvarig gift med Eirene Komnene, datter utenfor ekteskap av Andronikos I Komnenos, i 1183–1184, og ble deretter blindet av sin svigerfar. Han levde fram til minst 1191 og var kjent personlig av Choniates.

Med Maria Taronitissa, hustru av protovestiarios Johannes Komnenos, hvis legitime barn var Maria Komnene, dronning av Jerusalem:

1. Alexios Komnenos, en pinkernes («munnskjenk»), som flyktet fra Konstantinopel i 1184 og var en stråmann for den normanniske invasjonen og beleiringen av Thessalonica i 1185.

Med andre elskerinner:

1. En datter som man ikke kjenner navnet på. Hun ble født en gang rundt 1150 og ble gift med Theodore Maurozomes før 1170. Hennes sønn av Manuel Maurozomes, og en del av hennes etterkommer hersker over seldsjukktyrkiske Rum-sultanatet.
2. En annen datter som man heller ikke kjenner navnet på, født en gang rundt 1155. Hun var bestemor på morsiden til forfatteren Demetrios Tornikes.

Vurderinger

Militære og utenlandsforhold

Som ung mann var Manuel fast bestemt på å gjenopprette Østromerrikets overtak ved militær makt på nabolandene i det østlige Middelhavet. På den tiden da han døde i 1180 hadde 37 år gått siden den avgjørende dagen i 1143 da han, midt i uroliglighetene i Kilikia, hadde blitt utropt keiser av hans far. I disse årene ble Manuel involvert i konflikter med alle sine naboer. Manuels far og bestefar før ham hadde arbeidet tålmodig på å omgjøre skadene fra slaget ved Manzikert og dets ettervirkninger. Takket være deres anstrengelser var det riket som Manuel arvet langt sterkere og bedre organisert enn på noe tid i århundret tidligere. Mens det er åpenbart at Manuel benyttet rikets ressurser til det fulle er det ikke like åpenbart i hvilken grad han selv bedret eller styrket riket, og det er dessuten rom for tvil på om han faktisk utnyttet rikets styrke til dets beste effekt.

Manuel beviste at han var en energisk keiser som så muligheter overalt, og hans optimistiske utsyn formet hans utenrikspolitikk. Til tross for hans militære dyktighet oppnådde han i kun liten grad å gjenopprette Det bysantinske rikets makt. I ettertid har enkelte kritisert en del av hans mål som urealistiske, særlig hans militære ekspedisjoner som ble sendt til Egypt som ble karakterisert som bevis på stormannsdrømmer i en uoppnåelig skala. Hans største militære kampanje, hans store militærtokt mot det tyrkiske sultanatet i Iconium, endte i et ydmykende nederlag, og hans største diplomatiske anstrengelse kollapset tilsynelatende da pave Alexander III ble forsont med den tyske keiser Fredrik Barbarossa i freden i Venezia. Historikeren Mark C. Bartusis har argumentert at Manuel (og dessuten hans far) forsøkte å gjenoppbygge en nasjonal hær, men hans reformer var ikke tilstrekkelige for hverken hans ambisjoner eller hans behov; nederlaget ved Myriokephalon understreket den fundamentale svakheten i hans politikk. I henhold til Edward Gibbon, var Manuels seirer ikke endelige eller nyttige erobringer.

Utenrikspolitiske forhold

Niketas Khoniates kritiserte Manuel for å øke skattene og pekte på Manuels regime som en overdreven og ublu periode; i henhold til Khoniates ble de økte skattene ødslet på hans borgeres bekostning. Om man leser greske lovprisende tekster eller latinske eller orientalske kilder er inntrykket det samme med Khoniates’ bilde av en keiser som ødslet penger på alle mulige måter, og sjelden økonomiserte i en sektor for å kunne utvikle en annen. Manuel sparte ikke penger på hæren, marinen, diplomatiet, seremonier, palassbygging, familien Komnenos, og til alle andre som søkte patronasje og beskyttelse. En betydelig andel av dette forbruk var rent økonomisk tap for riket som subsidier som ble tømt inn i Italia og korsfarerstater, og store summer som ble benytter på de mislykkede militære ekspedisjonene i 1155-1156, 1169, og 1176.

Problemene som dette skapte ble avbalansert til en viss grad av hans suksesser, særlig på Balkan; han utvidet rikets grenser i Balkan, sikret hele Hellas og Bulgaria. Hadde han vært mer heldig i alle sine eventyr ville han ikke bare ha kontrollert den mest produktive jordbrukslandet rundt østlige Middelhavet og Adriaterhavet, men også all handel i området. Selv om han ikke nådde sine mest ambisiøse mål, skaffet hans kriger mot Ungarn ham kontroll over kysten i Dalmatia, de rike jordbruksområdene i Sirmium (dagens Sremska Mitrovica), og handelsrutene langs Donau fra Ungarn til Svartehavet. Etter sigende skal hans militære ekspedisjoner på Balkan ha skaffet stort krigsbytte i form av slaver og buskap; Kinnamos var imponert over mengden av våpen som var blitt samlet opp fra ungarske døde etter slaget i 1167. Og selv om Manuels kriger mot tyrkerne antagelig betydde et nettotap fikk hans kommandanter utbytte i form av buskap og fanger ved minst to anledninger.

Det tillot at de vestlige provinsene blomstret i en økonomisk oppsving som hadde begynt i løpet av tiden av hans bestefar Alexios I og som fortsatte til slutten av århundret. Faktisk har det blitt argumentert Østromerriket på 1100-tallet var rikere og mer framgangsrikt enn noen gang siden den persiske invasjonen under regimet til keiser Herakleios, rundt 500 år tidligere. Det er gode bevis fra denne perioden på nye konstruksjoner og nye kirker i selv fjerne områder som gir sterke hentydninger om at rikdommen var utstrakt. Handelen blomstret også; det har blitt løselig beregnet at Konstantinopels befolkning, det største handelssentrum i riket, besto av mellom en halv og en hel million mennesker, noe som gjorde den til den største i hele Europa. En betydelig kilde til Manuels rikdom var kommerkion, en tollavgift i Konstantinopel på all import og eksport. Det ble konstatert at denne hadde samlet 20 000 hyperpyra hver dag.

I tillegg gjennomgikk den bysantinske hovedstaden en utvidelse. Konstantinopels kosmopolitiske karakter hadde blitt forsterket med ankomsten av italienske handelsmenn og korsfarere på veg til Det hellige land. Handelsmenn fra Venezia, Genova og andre italienske byer åpnet havnene i Egeerhavet for handel, og skipsfarten med varer fra korsfarerrikene outremer (oversjøisk) og Fatimid-kalifatet i Egypt til vesten og handel med Østromerriket via Konstantinopel. Denne handelen langs sjøvegene stimulerte byene i Hellas, Makedonia og de greske øyene i Egeerhavet, og skaffet nye kilder til rikdom i en ellers hovedsakelig jordbruksøkonomi. Thessaloniki, den nest største byen i Østromerriket, var vertskap for en rekke sommermarkeder som trakk til seg handelsmenn fra hele Balkan og enda lengre unna til sine stappfulle markedshaller. I Korint ga silkeproduksjonen en voksende økonomi. Alt dette er et vitnemål på suksessen til keiserne fra Komnenos til å sikre en Pax Byzantina i disse betydningsfulle områdene.

Ettermæle og arv

Kart over Det bysantinske rike under keiser Manuel, ca 1180.

For retorikerne ved keiserens hoff var Manuel den «himmelske keiser». En generasjon etter hans død refererte Niketas Khoniates til ham som «den mest velsignede blant keiserne», og et århundre senere beskrev Johannes Stavrakios ham som «storslått i gode handlinger». Johannes Phokas, en soldat som kjempet i Manuels hær, karakteriserte ham noen år senere som «verdensfrelseren» og en storartete keiser. Manuel kom til å bli husket i Frankrike, Italia og korsfarerstatene som den mektigste herskeren i verden. En analytiker fra Genova noterte at med at da han døde, «herre Manuel av himmelsk minne, den mest velsignede keiser av Konstantinopel... hele kristendommen pådro seg stor ruin og skade». Vilhelm av Tyr kalte Manuel for «en klok og taktfull prins av stor prakt, verd å prise i enhver henseende», «en meget dyptfølt mann med en energi uten like», hvis «minne vil for alltid bli holdt i velsignelse». Manuel ble ytterligere lovprist av Robert de Clari som en «rettmessig mann, (...) og rikest av alle kristne som har vært, og den mest gavemilde».

En fortelling som minner om den innflytelse som Manuel hadde i korsfarerstatene i særdeleshet kan fortsatt bli sett i kirken for Den hellige fødsel i Betlehem. På 1160-tallet ble navet dekorert på nytt med mosaikk som viste kirkens råd. Manuel var en av beskytterne for dette arbeidet. På sørveggen er det en inskripsjon på gresk: «det nærværende arbeidet ble ferdiggjort av Ephraim, munk, maler og mosaikker, i regimet til den store keiser Manuel Porphyrogennetos Komnenos og i tiden av den store konge av Jerusalem, Amalrik.» At Manuels navn ble plassert først var en symbolsk, offentlig anerkjennelse av Manuels overherredømme som lederen av den kristne verden. Manuels rolle som beskytter av ortodokse kristne og kristne hellige steder generelt er også tydelig i hans suksessfulle forsøk på å sikre rettighetene over Det hellige land. Manuel deltok i byggingen og dekoreringen av mange kirker og greske klostre i Det hellige land, inkludert Den hellige gravs kirke i Jerusalem hvor takket være hans innsats kunne bysantinsk presteskap utføre gresk liturgi hver eneste dag. Alt dette ble gjennomført og forsterket hans posisjon som overherre over korsfarerstatene med hans hegemoni over Antiokia og Jerusalem sikret ved enighet med henholdsvis Reynald av Châtillon, prins av Antiokia, og Amalrik, konge av Jerusalem. Manuel var også den siste bysantinske keiser som, takket være hans militære og diplomatiske suksess på Balkan, kunne kalle seg selv for «hersker av Dalmatia, Bosnia, Kroatia, Serbia, Bulgaria og Ungarn».

Østromerriket så imponerende ut da Manuel døde i 1180 etter å ha akkurat rukket å feire forlovelse av hans sønn Alexios II Komnenos til datteren av den franske konge. Takket være diplomatiet og den militære makten til Alexios, Johannes, og Manuel var Det bysantinske riket en stormakt, økonomisk framgangsrikt og med sikre, trygge grenser. Men likevel var det alvorlige problemer. Internt krevde det bysantinske hoffet en sterk leder for å holde det hele sammen, og etter Manuels død ble stabiliteten truet innenfra. En del av de utenlandske fiendene lurte ved grensene og ventet på en sjanse til å angripe, særlig tyrkerne i Anatolia som Manuel til sist ikke hadde greid å beseire, og dessuten normannerne på Sicilia, som allerede hadde forsøkt, om enn uten hell, å invadere Østromerriket flere ganger. Selv den italienske handelsbyen Venezia, Østromerrikets viktigste allierte i den vestlige verden, hadde fått et vanskelig forhold til riket ved Manuels død i 1180. Gitt denne situasjonen ville det ha krevd en sterk leder for å sikre riket mot de utenlandske truslene som nå truet, og gjennomopprette den utvannede keiserlige skattkiste. Men Manuels sønn var en mindreårig og hans upopulære regime ble veltet av et voldelig statskupp. Denne urolige etterfølgelsen svekket den dynastiske fortsettelsen og den solidaritet som utgjorde styrken i den bysantinske staten.

Litteratur

• Choniates, Nicetas: O City of Byzantium, Annals of Niketas Choniates. Overs. Harry J. Magoulias. Wayne State University Press, 1984.
• Cinammus, John: Deeds of John and Manuel Comnenus, overs. Charles M. Brand. Columbia University Press, 1976.
• Komnene (Comnena), Anna; Edgar Robert Ashton Sewter (1969): "XLVIII-The First Crusade". The Alexiad of Anna Comnena overs. av Edgar Robert Ashton Sewter. Penguin Classics. ISBN 0-14-044215-4.
• Robert de Clari (ca. 1208). Account of the Fourth Crusade.
• Vilhelm av Tyr: Historia Rerum In Partibus Transmarinis Gestarum (A History of Deeds Done Beyond the Sea), overs. av E. A. Babock & A. C. Krey (Columbia University Press, 1943). Se original tekst hos Latin library.

Eksterne lenker

• (en) Manuel I Komnenos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Manuels mynter

Østromersk keiser
Komnenos
Forgjenger: Johannes II Komnenos	1143–1180	Etterfølger: Alexios II Komnenos
Østromerriket