Hopp til innhold

Magnetoresistans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Når magnetfeltet er slått av, strømmer en radialstrøm i den ledende ringen på grunn av batteriet som er koblet mellom (uendelige) konduktivitetsringer. Når et magnetfelt langs aksen er slått på (b peker direkte ut av skjermen), vil Lorentz-kraften drive en sirkulær komponent av strøm, og motstanden mellom den indre og den ytre ringen øker. Denne økningen i motstand på grunn av magnetfeltet kalles magnetoresistans.

Magnetoresistans er en målbar tendens til at et materiale (ofte ferromagnetisk) endrer verdien av dens elektriske motstand når materialet blir utsatt for et ytre magnetfelt. Det finnes en rekke effekter som kan kalles magnetoresistans. Noen forekommer i ikke-magnetiske metaller og halvledere, slik som geometrisk magnetoresistans, såkalte Shubnikov-De Haas oscillasjoner, eller den vanlige positive magnetoresistansen i metaller.[1] Andre effekter forekommer i magnetiske metaller, som negativ magnetoresistans i ferromagneter[2] eller anisotropisk magnetoresistans (AMR).

Magnetoresistans er en galvanomagnetisk effekt. Man skiller mellom transversal magnetoresistans, der strømmen går på tvers av magnetfeltet, og longitudinal magnetoresistans, der strømmen går parallelt med magnetfeltet. Magnetoresistansen kan være positiv eller negativ. I enkelte halvledere (eksempelvis indiumantimonid) er den særlig stor, og avhenger dessuten sterkt av strømretningen i forhold til krystallaksene, noe som kan gi verdifulle opplysninger ved undersøkelse av krystallenes struktur..

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Pippard, A.B. (1989). Magnetoresistance in Metals. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-32660-5. 
  2. ^ Coleman, R.V. (1966), Magnetoresistance in Iron Single Crystals