Hopp til innhold

Mærradalen

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra den nordlige delen av Mærradalen, sett sydover.

Mærradalen er et trangt dalsøkk vest i Oslo med stort biologisk mangfold. Navnet brukes spesielt om strekningen på to kilometer mellom Ullernchausseen og Sørkedalsveien, og ligger dermed både i Bydel Ullern og Bydel Vestre Aker.

På tross av liten bredde er dalen svært tydelig i terrenget; den følger en forkastningslinje i jordskorpen øst for Ullernåsen, og er lett å se på kart og luftfoto. Dalen fungerer som grenser på mange måter, tidligere mellom Ullern-gårdene og Huseby-gårdene, i dag mellom strøkene Ullern, Ullernåsen, Røa og Hovseter i vest, og Montebello og Huseby-området med Huseby leir i øst.

[rediger | rediger kilde]

Navnet Mærradalen er en forvanskning av «Maria dale», altså Marias dal. Det var cisterciensermunkene som ga dalen dette navnet etter å ha kjøpt området. Lokalbefolkningen forstod ikke hva munkene sa, og etter hvert festet navnet Mærradalen seg.[1]

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Bredden på dalen er varierende, fra omtrent 100 til 500 meter.[2] Dalen har en høydeforskjell på 120 meter fra Sørkedalsveien i nord til Ullernchausseen i sør. Berggrunnen i dalen består hovedsakelig av knollekalk og skifer fra ordovicium. De næringsrike og lettoppløselige bergartene har skapt grunnlaget for den rike floraen i dalen.[3] I midten av dalen er det ganger av vulkanske bergarter, som sannsynligvis kom da tilførselsrøret til vulkanen på Ullern/Huseby størknet i permtiden.[2] Knollekalk og skifer er lettoppløselige bergarter, noe som kan ses i mengdene med fint rasmateriale og ur i de bratte dalsidene. I bunnen av dalen er det et tykkere jordsmonn, mens det i dalsidene er mer sparsommelig.

Dyre- og planteliv

[rediger | rediger kilde]
Midt i Mærradalen, der gangveien krysser Mærradalsbekken og fortsetter nedover dalen på vestlig side.

Dalens topografi med Mærradalsbekken i bunn gir et lokalklima med høy luftfuktighet.[3] Formen på dalen og fuktigheten fra bekken gjør at det vokser flere arter nederst i dalen som vanligvis trives best i fuktige og kjølige områder høyere over havet. Lenger oppe i dalsidene finnes andre arter som foretrekker et varmere og tørrere lokalklima. Floraen i dalen er rik, med sjeldne, planter som blærestarr, falkebregne og grønnburke.[4][5] Oreblæremose, som er Norges mest sjeldne blæremose og en sterkt truet art, vokser også her[6]. Den trives i et stabilt fuktig klima med høy luftfuktighet, og finnes oftest på stammene til gråor med en skyggefull, beskyttet plassering. Oslosildre er en annen art av spesiell betydning som vokser i dalen.[7] Den har fått navnet sitt fra Oslo siden dette var det første stedet den ble funnet. Dette er en art som er endemisk for skandinavia, og en norsk ansvarsart. En annen sjelden plante i Mærradalen er starrgress, som ble funnet i 1837. Den sjeldne floraen har skaffet Mærradalen internasjonalt ry blant botanikere, og området ble foreslått fredet allerede i 1921.[8]

Naturtypene i Mærradalen består av urskog/gammelskog, rik edelløvskog, gammel løvskog, gråor-heggeskog, slåtteeng og hagemark.[2] De registrerte naturtypene i området inneholder alle verdier, der det meste er av nasjonal verdi, men også noe av regional og lokal verdi. I tillegg gjør flere rødlistede arter med spesielle krav til vekstvilkår at området er spesielt viktig for det lokale biologiske mangfoldet.[9] Dette gjør at det er viktig å bevare vekstvilkårene i dalen, minske inngrep og minske påvirkningene fra de urbane omgivelsene. Områdene med rødlistede arter er spesielt viktige, men da disse er avhengige av et helhetlig økosystem for å klare seg er det viktig å bevare mest mulig av det biologiske mangfoldet. Mærradalen er regulert til arealformål naturvernområde, turvei og bevaring av kulturminne.[10] Vedtakskart kan sees i referanselink nr. 10:[11]

Mærradalen er et viktig grøntområde for fugler innenfor Oslos byggesone på grunn av størrelsen og løvskogen som finnes her. Dette gjør at dalen er et egnet hekkeområde og matkilde for spurv og en rekke skogarter, derav noen kravstore løvskogarter. Gråor-heggeskog er en naturtype som regnes å ha en spesielt høy fugletetthet som nesten tilsvarer tropiske regnskoger, med opptil 3000 par per km2. 68 fuglearter har blitt observert her gjennom Norsk Ornitologisk Forening, blant dem hauk, svartspett og kattugle.[2]

Av dyreliv er det observert elg, rådyr, rev, grevling, hare, ekorn og røyskatt. [3] I en av skråningene finnes et gammelt grevlinghi med 25 utganger. På 1800-tallet fantes det ulv i Mærradalen, en natt ble det observert en flokk på 30-dyr.[12]

Tidligere bebyggelse

[rediger | rediger kilde]

Ved Mærradalen lå også Nordre Huseby gård, med flere husmannsplasser, blant annet England (englandet). [3] I den nedre delen av dalen lå husmannsplassen Mærradalen, som hørte til Ullern gård. Huset lå såpass skjult til at man ikke så den fra veien. Etter at husmannen utvandret til Amerika omkring 1900 fikk Herman Severin Løvenskiold revet huset i 1904 og gjenoppført det ved andedammen på Øvre Ullern.[13]

Mærradalen var lenge tilholdssted for uteliggere. Omkring 1960 bodde det ca. 20 bostedsløse i dalen, fordelt på 10–12 hytter.[8] Mange av hyttene var delvis åpne, med kun tre yttervegger der den fjerde siden av hytta bare var et åpent bål. Senere ble standarden på hyttene noe høyere, før miljøet av bostedsløse døde ut mot slutten av 1900-tallet.[13]

Utbyggingen av Kolsåsbanen

[rediger | rediger kilde]
På dette flyfotografiet fra 1964 sees Kolsåsbanens lenge omstridte bro over Mærradalen nede til høyre i bildet.

I 1930-årene arbeidet selskapet A/S Bærumsbanen med planer om en ny forstadsbane, den som kom til å bli kjent som Kolsåsbanen. De fikk konsesjon til utbygging av Aker kommune i 1937, men kommunen og selskapet slet lenge med å komme til enighet om hvordan den nye linjen skulle føres over Mærradalen. A/S Bærumsbanen ville fylle igjen dalen for å legge bane, mens kommunen av estetiske hensyn gikk inn for bro. De store merkostnadene ved å bygge bro truet hele utbyggingsprosjektet, noe som gjorde at kommunen i første omgang gav seg i 1938 og gikk med på planen om å fylle igjen Mærradalen. Senere samme år snudde kommunen, og Arbeidsdepartementet avgjorde i 1939 at det skulle bli bro.[14]

Den nye Kolsåsbanen åpnet i 1942. Kort tid etter åpning ble også Merradalen stasjon åpnet som provisorisk holdeplass, man måtte vente på en vei mellom Ullernchausseen og partiet vest for broen før man kunne anlegge den.[15] Holdeplassen ble liggende vest for broen omtrent der de tre høyblokkene i Silurveien senere ble bygget.[16] Merradalen stasjon ble lagt ned i midten av 1950-årene, da de gamle provisoriske holdeplassene Ullernåsen og Merradalen ble erstattet av en ny Ullernåsen stasjon omtrent midt i mellom.[17]

Friluftsområde

[rediger | rediger kilde]

Skogbeltet og turveiene i Mærradalen er tilknyttet friluftsområdet Husebyskogen øst for dalen. En drøy kilometer nord for Radiumhospitalet møter turstien på en fem kilometer lang lysløpe kjent som «Gardeløypa», denne fungerer som skiløype for soldater i Hans Majestet Kongens Garde og for befolkningen i nærheten.[13]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Du vil ikke tro hvorfor det heter ...». Nettavisen. 20. oktober 2014. Besøkt 1. juni 2002. «- Det betyr Maria dale, eller altså Marias dal. De gamle cisterciensermunkene fikk kjøpt dette området, og ettersom de kalte alt de kom i nærheten av for Maria, så ble det sånn. Men de snakket latin, som beboerne ikke forsto, og dermed ble Maria dale etterhvert til Mærradalen, slik folk snakket på den tiden, sier (Leif) Gjerland.» 
  2. ^ a b c d Blindheim, T. & Røsok, Ø. (2005). «Naturverdier i Mærradalen» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. juni 2022. Besøkt 13.09.2020. 
  3. ^ a b c d Ida F. Tønnessen. «Mærradalsbekken - bli med på tur langs dette gamle bekkefaret» (PDF). Oslo Elveforum. Besøkt 13.09.2020. 
  4. ^ Rødevand, Øivind (2000). «Mærradalen og Mærradalsbekken». Varghyl fra Mærradalen. Ullern historielag. ISBN 8291666032. 
  5. ^ Røsok, Øystein og Terje Blindheim (2009). «Mærradalen i Oslo, et viktig område for biologisk mangfold, dokumentert gjennom 180 år» (PDF). Blyttia. 67 (2): 95–113. ISSN 0006-5269. 
  6. ^ «Oreblæremose». Artsdatabanken.no. 08.02.2016. Besøkt 13.09.2020. 
  7. ^ Stiftelsen Norsk Naturarv. «Overvåkning av oslosildre». Besøkt 29.03.2017. 
  8. ^ a b Husebyåsen: Lokalhistorie og minner. Husebyåsen vel. 1998. s. 36. ISBN 8299497205. 
  9. ^ Vik, Cecilie Espedokken (2017) Urbane naturområder - hvordan balansere hensynet til biologisk mangfold med tilrettelegging for menneskelig aktivitet. Masteroppgave NMBU. Tilgjengelig fra: https://nmbu.brage.unit.no/nmbu-xmlui/handle/11250/2453979
  10. ^ Byrådsavdeling for byutvikling (2015). «Reguleringsbestemmelser for Mærradalen». Besøkt 13.09.2020. 
  11. ^ Plan- og bygningsetaten (29.09.2015). «Vedtakskart over Mærradalen». Besøkt 13.09.2020. 
  12. ^ Haugstøl, Henrik (1944). De gode, gamle dager. Oslo: Jacob Dybwads Forlag. 
  13. ^ a b c Rødevand, Øivind (1999). Turbok for Ullern. Bydel Ullern og Ullern historielag. s. 73–75. ISBN 8291666024. 
  14. ^ Aker 1837-1937. [s.n.] 1958. s. 267–270. 
  15. ^ «Jar får den beste byforbindelse av alle Stor-Oslos forstæder». Aftenposten, 12. februar 1942.
  16. ^ «Tre nye høyhus på Ullern». Aftenposten, 20. mars 1959.
  17. ^ Hartmann, Eivind (2001). Neste stopp!. Baneforl. s. 98–99. ISBN 8291448175. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mærradalen&oldid=24697309»