Hopp til innhold

Luigi Barbasetti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luigi Barbasetti
Født21. feb. 1859Rediger på Wikidata
Udine
Død31. mars 1948Rediger på Wikidata (89 år)
Verona
BeskjeftigelseFektemester Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia

Luigi Barbasetti (født 21. februar 1859 i Cividale del Friuli, død 31. mars 1948 i Verona) var en italiensk fekter og innovatør av sporten.

Læreren hans var fekter Giuseppe Radaelli, som trente ham til å bli en «militær våpenmester».[1] Barbasettis andre lærer var fekteren Masaniello Parise, fra Mesterskolen i Roma. Etter utdannelsen underviste han ved mesterskolen i Roma.

Han ble fektemester i Trieste, før han ble kalt til Wien takket være sitt rykte. Høsten 1894 ankom Barbasetti Wien.[2] Under beskyttelse av erkehertug Franz Salvator spilte han i 1895 en ledende rolle i utviklingen av fekting i Wien, og gjorde den moderne italienske metoden for fekting tilgjengelig i de tysktalende områdene. I 1895 grunnla han fekteskolen «Union Fechtclub Wien» som fortsatt eksisterer i dag. Han utviklet en ungarsk sabelteknikstil, som dominerte sabelfekting i første halvdel av 1900-tallet[3] og trente den ungarske mesteren József Keresztessy, også kalt «faren til ungarsk sabelfekting»«". I 1915 måtte Barbasetti returnere til Italia, da Italia deltok i første verdenskrig. Han bodde i Italia til han flyttet til Paris i 1921, hvor han underviste ved Automobile Club og Golfers Club. Han returnerte til Italia i 1943 og døde i Verona 31. mars 1948.[4]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • The Art of the Sabre and the Epee. 1936. reprint 2019. ISBN 9783964010056
  • The Art of the Foil. 1932. reprint 1998. ISBN 0-76070943-2

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Evangelista, Nick (1995). the encyclopedia of the sword. s. 46. 
  2. ^ Verfasser, Barbasetti, Luigi. The art of the Sabre and the Épée. ISBN 978-3-96401-005-6. OCLC 1089319732. 
  3. ^ Eimeleus, K.B.E.E. Skis in the art of war. s. 213. ISBN 978-1-5017-4742-7. 
  4. ^ Czajkowski, Zbigniew (1993). Luigi Barbasetti i jego szkola. s. 103–109.