Ludwig Kaas

Ludwig Kaas
Født		23. mai 1881 Trier
Død		15. apr. 1952 (70 år) Roma
Beskjeftigelse		Politiker, teolog, universitetslærer, katolsk prest, jurist
Embete		Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
Utdannet ved		Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Parti		Deutsche Zentrumspartei
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Grotte Vaticane (1957–) Campo Santo Teutonico (–1957)
Ludwig Kaas på Commons

Ludwig Kaas (født 23. mai 1881 i Trier i Tyskland, død 15. april 1952 i Roma) var en katolsk prest, anerkjent ekspert på kirkerett, som ble en av de ledende politikerne innen det katolske sentrumspartiet i mellomkrigstidens Tyskland. Han var partiets formann fra 1928 til 1933. Han var antinazist, men undervurderte Hitlers forslagenhet, og fikk sitt parti til å stemme for den Ermächtigungsgesetz som lettet Hitlers forehavende å virkeliggjøre diktatorisk styre. Etterpå reiste han til Roma. Der deltok han under forhandlingene om Rikskonkordatet. Blant de katolske kirkeledere i Tyskland og hos flere av sine tidligere partifeller var han blitt upopulær, og han vendte ikke tilbake til hjemlandet. I Roma hadde han en rekke for det meste mindre ansvarsfulle oppgaver. Hans siste verv var knyttet til utgravningene av Peters grav under Peterskirken, noe som gikk bra men ikke fullt så godt som det kunne.

Liv og virke

Bakgrunn

Etter Abitur ved Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Trier, som han avsluttet som klassens beste, studerte Kaas til prest i Trier og Roma, med spesialisering innen historie og kirkerett.

Han ble ordinert til katolsk prest i 1906, og tok doktorgrad i teologi samme år. Deretter studerte han jus i Bonn. Han tok i 1910 nok en doktorgrad, i filosofi, og ble professor.

Tidlig prestelig virke

I 1910 ble han utnevnt til rektor for et hjem for foreldreløse barn og en kostskole ved Koblenz. Frem til 1933 brukte han all sin ledige tid til skolerelatert virksomhet. I 1916 publiserte han boken Die geistliche Gerichtsbarkeit der katholischen Kirche in Preußen in Vergangenheit und Gegenwart mit besonderer Berücksichtigung des Wesens der Monarchie, og gav med den til kjenne sin ekspertise innen kirkehistorie, kirkerett og politiske emner.

I 1918 bad han om å bli sendt ut i sognesjelesorgen, men biskop Michael Felix Korum av Trier nektet, og utnevnte ham i stedet til professor for kirkerett ved presteseminaret i Trier. I dette vervet publiserte han studien Kriegsverschollenheit und Wiederverheiratung nach staatlichen und kirchlichen Recht, som tok for seg spørsmålet om gjengifte der ektemannen var savnet i krig. I 1919 ble han tilbudt lærestolen i kirkerett ved universitetet i Bonn og var til å begynne med tilbøyelig til å takke ja, men han fant ikke betingelsene i Bonn tilfredsstillende. Etter konsultasjon med biskop Korum takket han nei til tilbudet.

Mellom 1920 og 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen for det katolske senterpartiet, til slutt som parlamentarisk formann. Ved inngåelsen av rikskonkordatet mellom Det tyske rike og Den hellige stol var han involvert på Vatikanets side, som sekretær for den hellige kongregasjon for Peterskirken. Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse, som han hadde stemt for i den tro at de kunne holdes under parlamentarisk kontroll, trakk han seg resignert fra politikken. Han døde i Roma.

Til politikken

Foruroliget av revolusjonen bestemte Kaas seg for også å engasjere seg i politikken. Han ble medlem av partiet Zentrum. I 1919 ble han valgt til den weimarske nasjonalforsamling og i 1920 i Reichstag, som han forble medlem av til 1933. Han ble også valgt til det prøyssiske statsråd, et representativt organ for Preussens provinser. Som parlamentariker spesialiserte Kaas seg innen utenrikspolitikken. Fra 1926 til 1930 var han en av de tyske delegater til Folkeforbundet.

Kaas så seg selv som en rhinlandsk patriot, som gikk inn for statsdannelsen av Rhinlandet innenfor rammen av Det tyske rike. I kriseåret 1923 kjempet han – akkurat som Konrad Adenauer, da borgermester i Köln – mot de separatister som ville utskille Rhinland fra Tyskland. Trass i den franske okkupasjon arbeidet han for forsoning med franskmennene og ytret dette sitt håp i en berømt tale i Riksdagen den 5. desember 1923.

Til tross for sine personlige reservasjoner mot Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD), utviklet han et hjertelig forhold til president Friedrich Ebert og gav honnør til hva SPD hadde klart å utrette etter 1918. Kaas støttet utenriksminister Gustav Stresemanns forsoningspolitikk og fordømte den nasjonalistiske agitasjon mot denne politikk – en agitasjon han betraktet som uansvarlig.

Rådgiver for nuntius Pacelli

I 1920 ble erkebiskop Eugenio Pacelli, den pavelige nuntius til Bayern (og fremtidige pave Pius XII), også utnevnt til apostolisk nuntius til Tyskland. I forbindelse med denne nye embede spurte han kardinal Adolf Bertram av Breslau om å hjelpe ham med eksperter som kunne agere som forbindelsesmenn fra nuntiaturet i München og de prøyssiske katolske biskoper. Bertram foreslo Kaas, som i sitt akademiske virke hadde utviklet en særlig ekspertise på forholdene mellom staten og den katolske kirke.

Arbeidsbyrden som professor, parlamentariker og nuntiaturrådgiver ble i meste laget. Selv om Kaas prøvde å prioritere innsatsen i eget bispedømme, ble virkeligheten at det var hans akademiske virke der som ble mest lidende. I 1922 ville han fratre læreposten, men Bertram og Pacelli insisterte at han skulle holde på den inntil han hadde oppnådd en sikker stilling i bispedømmet som ikke ville hindre hans eksterne arbeidsoppgaver. Bertram, etter forslag fra Pacelli, foreslo for den nye biskop av Trier, Franz Rudolf Bornewasser, at Kaas skulle utnevnes til katedralkanoniker, men biskopen nektet. En forarget Kaas kunngjorde at han ville frasi seg sine ytre oppgaver og konsentrere seg om sitt akademiske arbeide, men han ble etter hvert forsonet med Bornewasser. Den 1. april 1924 ble Kaas utnevnt til katedralkapittelet.

Biskop Bornewasser hadde tillatt Kaas å sitte i Riksdagen til september 1924, men forventet av han at han trakk seg etterpå, for å konsentrere seg om sitt administrative og akademiske arbeid i bispedømmet. Men Pacelli bad biskopen om ikke å insistere på dette, fordi det ville være til hinder for det så langt innflytelsesrike virke Kaas fjorde og være til skade for innsatsen for de kirkelige interesser. Bornewasser kunne i og for seg med kirkeretten på sin side gjort som han ville, men lot seg bøye. Samme år fratrådte Kaas sin akademiske lærestol.

I 1925 ble Pacelli også utnevnt til nuntius i Preussen, og flyttet sitt kontor til Berlin. Da ble samarbeidet mellom Pacelli og Kaas enda tettere. Et formelt men nært vennskap utviklet seg mellom dem, og det skulle vare. I sitt verv klarte Kaas å bidra til en heldig utgang på forhandlingene om et prøyssisk konkordat med Pavestolen i 1929.

Etter Pacelli hadde å ha oppnådd dette, ble han kalt tilbake til Vatikanet, hvor han ble utnevnt til Statssekretær. Pacelli bad Kaas, som hadde ledsaget ham på reisen til Roma, om å forbli i byen, men Kaas avslo på grunn av sine kirkelige og politiske forpliktelser i Tyskland. Men Kaas reiste ikke desto mindre ofte til Roma, der han bodde hos Pacelli, og slik fikk han oppleve på nært hold inngåelsen av Lateranpakten, noe han skrev en artikkel om. I 1931 og 1932 fortsatte han som rådgiver for forhandlingene om et Reichskonkordat mellom Pavestolen og Tyskland; men uten at noen konklusjon var i sikte.

I 1929 publiserte Kaas et bind av nuntius Pacellis taler. I forordet beskrev han Pacelli som: «Angelus, ikke nuntius, ... ved sin imponerende personlighet, sine prestelige ord, den popularitet han genererte under folkemøter»

Kaas som partiformann

Uten å ha vært kandidat ble Kaas i september 1928 valgt til for formann for Zentrum. Fra 1930 støttet Kaas lojalt regjeringen ledet av Zentrum-politikeren Heinrich Brüning. I 1932 gikk han inn for gjenvalget av Paul von Hindenburg som president. Ettersom hans hyppige besøk til Vatikanet gikk ut over hans virke som partileder, var Kaas beredt til å overlate formannsstolen til Brüning, som Hindenburg hadde avsatt i mai, men den tidligere kansleren takket nei og bad Kaas om å fortsette.

Kaas og Brüning ledet partiet i opposisjonen mot den nye kansler: Deres tidligere partifelle men nå utbytter Franz von Papen. Kaas kalte ham «Zentrum-partiets Ephialtes».

Den 30. januar 1933 kom Adolf Hitler til makt som kansler, basert på en koalisjon mellom Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), Det tysknasjonale folkeparti (DNVP) og uavhengige konservative, under utelukkelse av det katolske Sentrumspartiet. Kaas førte en kampanje mot den nye regjering frem til valget den 5. mars. Men etter at regjeringspartiene hadde vunnet et flertall av mandatene, besøkte han visekansler Papen og foreslo at de la bak seg sine gamle stridigheter.

Senere samme måned, den 15. mars, gikk han inn for å støtte Hitler-regjeringens foreslåtte Ermächtigungsgesetz, i bytte mot visse konstitusjonelle og garantier, muligens også om kirkelige anliggender. Hitler svarte imøtekommende via Papen. Den 21. og 22. mars forhandlet Zentrum-lederskapet med Hitler om betingelsene, og kom til en overenskomst. Hitler lovet å bekrefte overenskomsten skriftlig, men noe slikt brev uteble.

Kaas var likesom andre partiledere klar over at garantiene hvilte på gyngende grunn, men da Zentrum-gruppen den 23. mars drøftet hvordan de skulle stemme, oppfordret han fortsatt partifellene å stemme for loven. En betraktelig del av partigruppen var imidlertid ikke enig med ham; blant dem var de tidligere kanslerne Heinrich Brüning og Joseph Wirth og den tidligere minister Adam Stegerwald. Diskusjonene var lange, og det er sannsynlig at Hitlers da pågående sjarmoffensiv, og utsagn fra ham som fikk ham til å fremstå som mer rimelig og moderat enn det som man hadde opplevd så langt, påvirket sinnene. Nettopp på denne tid hadde Hitler også gitt inntrykk av å distansere seg fra det mer revolusjonære SA ledet av Ernst Röhm. Til slutt støttet et flertall av Zentrum-representantene Kaas' tillitsfulle linje.

Den 23. mars samlet Riksdagen seg til middagstider under turbulente omstendigheter. Noen SA-menn opptrådte som vakter, mens andre fylket seg utenfor bygningen. Hitlers tale understreket kristendommens betydning for den tyske kultur, noe som var ment å dempe Zentrum-fraksjonen og som skulle kunne oppfattes som den bekreftelse av deres overenskomst som de hadde ventet på. Kaas, fortsatt godtroende, støttet lovforslaget i en tale, mens Brünings stillhet var talende. Til slutt stemte alle partiene, unntatt SPD, for loven. Loven skulle vise seg å bli utnyttet til fulle av Hitler, på en måte som snart betød demokratiets undergang i landet.

Kaas reiste i begynnelsen av april, uten å fortelle det til noen i partiet, til Roma. De etterlatte partilederne følte seg latt i stikken. I Roma hadde kardinalstatssekretær Pacelli satt Kaas til å hjelpe til med forhandlingene om konkordatet med Det tyske rike. Disse forhandlingene, som var gått i stå noen år tidligere, var nå kommet i gang igjen, idet Hitler signaliserte imøtekommenhet på nesten alle punkter.

Forhandlingene ble avsluttet etter noen måneder, og avtalen var klar i juli. Noen måneder etter ble den ratifisert. Konkordatet var blitt utformet slik av den romerske kurie og av Kaas slik at den sikret Kirkens rettigheter meget sterkt.

Det viste seg imidlertid etter nokså kort tid at Hitler ikke hadde hatt noen intensjon om å respektere konkordatet; det hele var noe han hadde satt i scene for å styrke sin haltende anseelse blant tyske katolikker.

Tre dager før konkordatet ble parafert, hadde Zentrum oppløst seg selv.

I Vatikanet

Kaas hadde ikke lenger noe politisk embete. I lys av hans arbeide med det (på papiret) gunstige konkordatet, håpet han nå på å bli satt til å lede et kirkelig informasjonskontor som skulle overvåke at konkordatets bestemmelser ble respektert i Tyskland. Men kardinal Bertram mente at Kaas var den gale mann til denne oppgaven. Dessuten var Kaas blitt en kontroversiell skikkelse blant hans gamle partifeller. Et eksempel på dette skulle i ettertid komme til uttrykk i Heinrich Brünings fordømmelser av Kaas i sine memoarer skrevet i landflyktighet.

Kardinal Bertram foreslo at Kaas ble gitt noen honorærtitler, men ikke noe medfølgende ansvar. Dermed ble Kaas så utnevnt til pavelig protonotar den 20. mars 1934 og til kannik i Peterskirken den 6. april 1935. Samtidig fratok bispedømmet Trier ham hans stilling ved katedralkapittelet der.

I sitt eksil led Kaas av hjemlengsel og under sine tidligere partifellers og de tyske biskopers avvisning. Den 20. august 1936 ble han utnevnt til economicus og sekretær for kongregasjonen for Peterskirkens byggearbeider.

I 1937 ble han trukket inn ved forberedelsene av den pavelige encyklika Mit brennender Sorge, som ble et generaloppgjør med nasjonalsosialismen, med dens raselære, og med de tyske brudd på Rikskonkordatet..

Pacelli ble valgt til pave Pius XII den 2. mars 1939. Sent det samme året, etter utbruddet av Annen verdenskrig, ble Kaas en av nøkkelskikkelsene i en hemmelig krets i Vatikanet som antinazistiske tyske offiserer gikk gjennom for å forsøke å få til en overenskomst med de allierte etter at de eventuelt hadde klart å styrte Hitler. De ønsket seg pave Pius XII som megler mellom et nazifritt Tyskland og de allierte. Josef Müller, en bayersk advokat, skulle reise til Roma med instruksjoner fra Hans Oster eller Hans von Dohnanyi og konferere mer detaljert med Kaas eller med pavens sekretær pater Robert Leiber, for å unngå en direkte kontakt mellom Müller og paven. Disse kontaktene ble gjenopptatt i 1943 etter Casablancakonferansen, men ingen av dem førte frem.

Etter sitt valg besluttet Pius XII å få fart på utgravningene under Peterkirken etter St. Peters grav, og satte Kaas til å lede dette. Under sitt julebudskap i det hellige år 1950 presenterte Pius XII de foreløpige resultater, nemlig at de arkeologiske utgravninger hadde påvist at Peters grav var direkte under Peterskirkens hovedalter. Ikke alle spørsmål var avklart, og Kaas fortsatte utgravningene etter 1950, og holdt fast på ledelsen til tross for sin svekkede helsetilstand.

De uavklarte spørsmål var fremfor alt Peters fysiske levninger. At dette ikke var så lett å si noe sikkert om, skyldes ikke minst Kaas selv. Han hadde en bekymring for at utgraverne ikke viste de avdekkede ben den tilbørlige respekt: Derfor tok han seg hver kveld etter arbeidstidens slutt en runde og samlet opp ben han kunne se stikke frem fra overflatene, og tok de med og la dem i samlekasser et sted bare han og hans assistent visste om. Haas hadde også tatt med seg til sitt eget rom en stein med en talende rødfarget graffito - Petr eni (sannsynligvis forkortelse av Petros enesti, gresk for «Peter er her») -, som et personlig memento. Da funnene under Peterskirken var blitt analysert av arkeologer i 1950, var det uten kjennskap til beinene og graffitien eller dens nøyaktige funnsted...

Ludwig Kaas døde i Roma i 1952, i en alder av 70 år.

Til å fullføre hans arbeide med utforskningen av Peters grav utnevnte Pius XII professor Margherita Guarducci. Hun fikk etterhvert nyss om Haas' beinsamling og fikk den pekt ut av hans gamle assistent. I 1968 mente hun å ha identifisert noen av de ben som stammet fra apostelen - noen hadde rød farge og gullrender etter at de var blitt innpakket i kostbare purpurtøyer.

Gravsted

Etter sin død ble Haas lagt provisorisk i krypten i presteseminaret Germanicum i Roma. Så ble det klart at levningene ikke ville bli bragt hjem til Tyskland. I stedet fikk biskopen av Trier, Matthias Wehr, ordnet det slik at han ble gravlagt i Campo Santo-kirkegården rett ved siden av kirken.

Senere fikk pave Pius XII levningene flyttet inn i Peterskirkens krypt. Ludwig Kaas er dermed den eneste monsignore som hviler rett ved det 20. århundres paver.

Verker

1908 til 1952

• Ojetti, In ius Pianum et antepianum ex decreto »Netemere« commentarii, Romae 1908, i: Pastor bonus. Band 21, 1908/09, s. 138 f.
• K. Vollert, Sind in Preußen Kirchendiener Staatsbeamte?, i: Pastor bonus. Band 21, 1908/09, s. 352 f.
• L. Wouters, Commentarius in Decretum »Netemere«, Amsteldolami 1909, i: Pastor bonus. Band 21, 1908/09, s. 353
• J. B. Sägmüller, Lehrbuch des kath. Kirchenrechts, Freiburg 21909, i: Pastor bonus. Band 22, 1909/10, s. 87–89
• Th. v. d. Acker, Decreti »Ne temere« de sponsalibus et matrimonio interpretatio, Buscoduci 1909, i: Pastor bonus. Band 22, 1909/10, s. 393 f.
• Nova decreta de sponsalibus et matrimonio cum declarationibus authenticis, ed. C.
• Kiefer, Eystadii 1910, i: Pastor bonus. Band 22, 1909/10, s. 394
• Christl. Erziehungslehre in Zitaten, Freiburg 1909, i: Pastor bonus. Band 22, 1909/10, s. 394
• L. Wouters, De systemate morali dissertatio ad usum scholarum composita, Gulpen 1909, i: Pastor bonus. Band 22, 1909/10, s. 394
• B. Ojetti, De Romana Curia, Romae 1910, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 309 f.
• H. Adams, Der irrende Brandstifter, Meckenheim-Oberkassel 1910, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 444
• D. M. Valensise, Super Systema Theologiae Moralis, Neapoli 1908, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 499
• F. Heiner, Der kirchl. Zivilprozeß, Köln 1910, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 500
• M. Leitner, Die Verlobungs- und Eheschließungsform nach dem Dekrete Ne temere und der Konstitution Provida, Regensburg 1910, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 568
• F. Schaub, Die neuesten Bestimmungen auf dem Gebiet des kath. Eherechts, Regensburg 1911, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 753
• A. Backofen, Summa Iuris Ecclesiastici Publici, Romae 1910, i: Pastor bonus. Band 23, 1910/11, s. 753 f.
• A. De Smet, De Sponsalibus et Matrimonio, Brugis 21911, i: Pastor bonus. Band 24, 1911/12, s. 110 f.
• Die geistl. Gerichtsbarkeit der kath. Kirche in Preußen in Vergangenheit und Gegenwart mit bes. Berücksichtigung des Wesens der Monarchie, 2 Bände, Stuttgart 1915 und 1916, ND Amsterdam 1965
• J. Freisen, Verfassungsgeschichte der kath. Kirche Deutschlands in der Neuzeit, Leipzig/Berlin 1916 i: ZSavRG Kan. Abt. 6, 1916, s. 451–465
• Das Trierer Apostol. Vikariat Ehrenbreitstein (1816–1824). Ein Beitrag zur Geschichte und zum Recht der Sedes vacans: ZSavRG Kan. Abt. 7, 1917, s. 135–283
• W. v. Hörmann zu Hörbach, Zur Würdigung des vatikan. Kirchenrechts, Innsbruck 1917: Deutsche Literaturzeitung 38, 1917, s. 1179–1183, 1211–1215
• Literatur zum neuen kirchl. Gesetzbuch, i: Pastor bonus. Band 30, 1917/18, s. 369–372
• M. Laros, Der Intuitionsbegriff bei Pascal und seine Funktion in der Glaubensbegründung, Düsseldorf 1917, i: Pastor bonus. Band 30, 1917/18, s. 381 f.
• Literatur zum neuen kirchl. Gesetzbuch, i: Pastor bonus. Band 30, 1917/18, s. 555–560
• A. Göpfert, Ergänzungen zur Moraltheologie, Paderborn 71918, i: Pastor bonus. Band 31, 1918/19, s. 328
• I. Fahrner, Das Eherecht im neuen kirchl. Gesetzbuch, Straßburg 1918, i: Pastor bonus. Band 31, 1918/19, s. 328
• A. Knecht, Grundriß des Eherechts, Freiburg 1918, i: Pastor bonus. Band 31, 1918/19, s. 329
• A. Arndt, Die Zensuren latae sententiae nach neuestem Recht, Innsbruck 1918, i: Pastor bonus. Band 31, 1918/19, s. 329
• J. Mausbach, Naturrecht und Völkerrecht, Freiburg 1918, i: Pastor bonus. Band 31, 1918/19, s. 329 f.
• Kriegsverschollenheit und Wiederverheiratung nach staatl. und kirchl. Recht, Paderborn 1919
• Staat und Kirche im neuen Deutschland. Rede, gehalten auf dem Trierer Katholikentag am 12. Okt. 1919, Trier 1919
• Das Zentrum im neuen Deutschland. Rede in der Zentrums-Versammlung zu Trier am 1. Mai 1919, Trier 1919
• Die rechtl. Lage der kath. Kirche im nachrevolutionären Deutschland, in: Diözesansynode des Bistums Trier 28.–30. September 1920, Trier 1920, s. 27–33
• Schlußwort, i: Diözesansynode des Bistums Trier 28.–30. September 1920, Trier 1920, s. 101–104
• Außenpolitik des Reiches, in: Georg Schreiber (Hrsg.), Polit. Jahrbuch 1925, Mönchengladbach 1925, s. 11–34, ebd. 1926, s. 11–46, ebd. 1927/28, s. 11–62
• Die Kirche im heutigen Deutschland, ihre Lage und Aufgabe: Abendland 2, 1926, s. 355–358
• Der Völkerbundsgedanke als ethisches Problem, in: Deutschland und der Völkerbund, hrsg. von der Deutschen Liga für Völkerbund, Berlin 1926, s. 50–56
• Die Kirche im heutigen Deutschland, ihre Lage und ihre Aufgabe, i: 66. Generalversammlung der Katholiken Deutschlands zu Dortmund 3.–6. Sept. 1927, hrsg. vom Generalsekretariat des Zentral-Komitees, Dortmund 1927, s. 82–91
• Der Dienst am europäischen Gedanken, i: Nord und Süd 50, 1927, s. 202–206
• Konkordatsrede, in: Germania Nr. 597/598 vom 24./25. Dez. 1928
• Commission de Constatation et de Conciliation, i: Zeitschrift für ausländ. öffentl. Recht und Völkerrecht I/1, 1929, s. 132–154
• Michael Felix Korum, i: StL 5III, 1929, s. 580–583
• Von der kulturellen Sendung der Katholiken im Volksganzen, i: Die 68. Generalversammlung der Deutschen Katholiken zu Freiburg i. Br. vom 28. Aug. bis 1. Sept. 1929. Hrsg. vom Sekretariat des Lokalkomitees, Freiburg o. J., s. 246–259
• Zur völkerrechtl. Sonderstellung der Rheinlande nach der Räumung, i: Europ. Gespräche. Hamburger Monatshefte für auswärtige Politik 7, 1929, s. 222–231
• Eugenio Pacelli. Erster Apostol. Nuntius beim Deutschen Reich, in: Eugenio Pacelli. Gesammelte Reden. Ausgew. und eingel. von Ludwig Kaas, Berlin 1930, s. 7–24
• Der Völkerbund als deutsche Aufgabe, in: Karl Anton Schulte (Hrsg.), Nationale Arbeit. Das Zentrum und sein Wirken in der deutschen Republik, Berlin 1930, 119–140; Görres-Gesellschaft und kath. Wissenschaft, i: Pastor bonus. Band 42, 1931, s. 81–82
• Zur Einführung, i: Walter Hagemann, Deutschland am Scheideweg. Gedanken zur Außenpolitik, Freiburg 1931, s. V–VII
• Nicht rückwärts – vorwärts! Rede, Berlin 1931
• Deutsche Außenpolitik, i: Oscar Müller (Hrsg.), Krisis. Ein polit. Manifest, Weimar 1932, 51–61
• Ein Brief des Zentrumsführers Kaas, i: Saarbrücker Landes-Zeitung 14 (1933) Ausg. Nr. 28 vom 29. Januar 1933
• Der Konkordatstyp des faschistischen Italiens, i: Zeitschrift für ausländ. öffentl. Recht und Völkerrecht III/1, 1933, s. 488–522
• Nuntius Eugenio Pacelli (1917–1929), i: Die Ostschweiz Nr. 158 vom 4. April 1949, s. 1 u. Nr. 160 vom 5. April 1949, s. 1 f.
• Porta Santa. Mit einem Geleitwort von S. Exz. Prälat Ludwig Kaas, Ökonom der Erzbasilika St. Peter und erklärenden Texten von H. Riedlinger, Luzern 1951
• Prefazione, i: Esplorazioni sotto la Confessione di San Pietro in Vaticano, eseguite negli anni 1940–1949. Relazione a cura di B. M. Apollony Ghetti, A. Ferrua S. J., E. Josi, E. Kirschbaum S. J. Prefazione di Mons. L. Kaas, Bd. I, Città del Vaticano 1951, s. VII–XI.

Post mortem

• Tagebuch 7.–20. April 1930. Ludwig Kaas – Aus dem Nachlaß von Prälat Ludwig Kaas hrsg. von Rudolf Morsey, i: Stimmen der Zeit 166, 1960, s. 422–430
• Briefe zum Reichskonkordat. Ludwig Kaas/Franz v. Papen. Hrsg. von Rudolf Morsey, i: Stimmen der Zeit 167, 1961, s. 11–30
• Der Weg des Zentrums« vom 5. April 1933, i: Josef Becker, Zentrum und Ermächtigungsgesetz 1933: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 9, 1961, s. 195–210
• Erste Jahreswende unter Hitler. Ein unbekannter Briefwechsel zwischen Ludwig Kaas und dem Abt von Grüssau. Zum 100. Geburtstag des Zentrumspolitikers am 23. Mai 1981, von Ludwig Volk, i: Stimmen der Zeit 199, 1981, s. 314–326

Litteratur

• Georg May: Ludwig Kaas. Der Priester, der Politiker und der Gelehrte aus der Schule von Ulrich Stutz. 3 Bände, Grüner, Amsterdam 1981.
• Rudolf Morsey: Leben und Überleben im Exil. Am Beispiel von Joseph Wirth, Ludwig Kaas und Heinrich Brüning. I: Paulus Gordan (utg.): Um der Freiheit willen. Eine Festgabe für und von Johannes und Karin Schauff. Neske, Pfullingen 1983, ISBN 3-7885-0257-6, s. 86–117
• (de) Martin Persch: «Kaas, Ludwig» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 907–915.
• Albert Endres: Ludwig Kaas und seine Zeit. Eine Erinnerung anlässlich seines 50. Todestages. I: Neues Trierisches Jahrbuch 2002, 95-109
• (de) Karl Otmar von Aretin: «Kaas, Ludwig.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 713 f. (digitalisering).
• Oscar Halecki: Pius XII, New York (1951).
• Pascalina Lehnert: Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII. Naumann, Würzburg (1986).
• Proces Verbal de la 1. conference, Lettres de Pie XII aux Eveques Allemands, Vatican City (1967).
• Proces Verbal de la 2. conference, Lettres de Pie XII aux Eveques Allemands, Vatican City (1967),s. 424–425.
• Domenico Cardinale Tardini: Pio XII, Tipografia Poliglotta Vaticana (1960).
• Ludwig Volk: Das Reichskonkordat vom 20.7.1933. Mainz (1972).