Livegenskap

Markarbeid utført av livegne, England ca 1310.

Livegenskap (fra tysk: leibeigen, noe «som tilhører noen med kroppen») var et system der en leilending eller jordbruksarbeider var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, i et slaverilignende system i de føydale økonomiene som rådet i store deler av middelalderens Europa. I Danmark vant ordningen delvis frem i form av vornedskab og stavnsbånd. Livegenskap fantes ikke i Norge, Sverige eller på Island.

Typiske drakter for europeiske slaver og livegne fra perioden fra 500- til 1100-tallet.

Livegnes vilkår

I fravær av en sterk statsmakt, brøt det ut blodige feider mellom stormennene. Bøndene var vent av med våpenbruk og trengte vern i lovløse tider. Borgherrer tok dem under sit vern, men de måtte gi fra seg jordene sine og i stedet leie dem. Noen slapp med å betale avgift av avlingen sin, men de fleste måtte i tillegg gjøre pliktarbeid på godsherrens jorder. En viktig inntektskilde for ham var møllen. Om bøndene prøvde å male kornet sitt selv eller hos andre, ble melet beslaglagt, kanskje trekkdyret også. Det var ikke bedre å være livegen på klostergods. Et klosterdokument fra rundt 1100 skrev at «trellen Gandelbert» hadde giftet seg med kvinnen Gerberga. «Dette ekteskapet gjorde henne til vår trellkvinne. Gandelbert nektet at hun var trell. Prioren kastet ham da i klosterets fangehull, til han gikk med på at det var slik som vi sa.» Klosteret i St. Claude i Jura plyndret enker og farløse frem til den franske revolusjon.

Et kloster noterte: «Om den som har plikt til å betale tiende, tre ganger unnlater å betale, blir han klosterets eiendom.» I 1274 noterte et engelsk kloster: «John av Romsley og Nicholas Sewal skal innen neste rettsmøte bestemme seg for en av de enkene de har høve til å velge mellom.» Selv ekteskapsinngåelse var noe jordeieren rådet over. Et tysk kirkegods praktiserte dette slik: «Prioren skal påby en livegen som er 20 eller 18 år gamel, å ta seg en hustru. Gjør han ikke det, skal han betale et pund i bot. Med trussel om straff skal prioren by en livegen kvinne å ta seg en mann når hun er fjorten. Ingen livegen kvinne får bli nonne uten priorens tillatelse, og uten at hun står under hans vergemål. Om en enke har gitt seg inn under kirkegodset mot bruksrett til jord, skal prioren tvinge henne til å gifte seg. En enkemann skal han tvinge til nytt ekteskap, om han ikke gifter seg frivillig.» Døde en livegen, tok jordherren ofte beslag i sengene. Pave Innocens III ba en gang geistligheten vise større besindighet, men avsluttet med at dette var «en rosverdig skikk, og presten har full rett til å kreve den fulgt. Kirken må alltid støtte ham i kravet.» De som skjøttet jorden og skaffet maten, ble sett på med forakt. Ordet «tølper» kommer av tysk Dörfler («landsbyboer»), og et vers gikk slik:

Det fins bare én skilnad på bonde og okse:

På bondestuten vil ikke hornene vokse.

En abbed på 1200-tallet sa om de livegne: «Det eneste de etter loven eier, er magene sine.» Peter den ærverdige (død juledag 1156), prioren i Cluny-klosteret, var derimot opprørt over behandlingen av livegne: «Uten skånsel gjør herrene krav på det de eier, og på dem selv personlig. De krever ikke bare avgiften de har rett til, men tar fra dem alt de eier 3-4 ganger om året.» Peter forstod godt at de livegne rømte om de kunne. «Vi liker bonden best når han gråter, og minst når han ler,» sa en adelsmann. Kirkens ledende menn hevdet at livegenskapet var Guds vilje. Thomas Aquinas fant vektige argumenter til støtte for livegenskapet hos selveste Aristoteles, enda Aristoteles skrev om slavesystemet, og ikke var kristen engang.

Minneplakett med sitat fra Liber Paradisus slått opp på Palazzo d'Accursio i Bologna, Italia.

Cistercienserordenens kloster Vale Royal i England hadde rundt 1300 et regelverk som sa at alle bøndene pliktet å bruke klosterets mølle, ellers ble de fratatt kornet. De skulle betale en avgift for maten grisene deres fant i skogen. Ville døtrene deres gifte seg utenfor godset, og herren hadde gitt sin tillatelse, måtte døtrene frikjøpes. Døde en bonde, skulle herren ha alle grisene, geitene, hestene og biene, alle klær av ull og lin, og alt som fantes av gull, sølv og messing. Abbed John lovet likevel at metallsakene skulle deles likt mellom enken og herren, men da fikk enken skaffe seg messinggryter. Godsherren tok også den beste oksen i arveavgift, og kirken den andre. Etterlot avdøde seg noen barn, skulle resten av buskapen deles i tre: En til godseier, en til enken og en til barna. Var avdøde barnløs, ble buskapen skiftet likt mellom godseier og enke. Var det korn både på låve og på mark, fikk enken velge om hun ville ha halvparten av kornet på marken eller halvparten av det som var på låven. For en livegen var det ulovlig å skrive testamente. Da Vale Royal først ble grunnlagt, sa bøndene at enker hadde krav på å arve alle sauene; men da Warin de Grantuenour ble fogd, måtte bøndene bestikke ham for at dette skulle gå i orden. Ble det ufred i området, pliktet bøndene å holde væpnede vaktposter om natten rundt hovedbygget, eller betale en avgift. De skulle i tillegg fø godseierens griser, hopper og skogshester, passe biene hans, holde parken i orden og fø abbedens valper.

Livegenskapet er knyttet til godseierøkonomier, men livegne ble også brukt til å utføre håndverk, skogs-, gruve-, skyssarbeid.

Historisk bakgrunn og avskaffelse

Slaveøkonomien i sen romertid utviklet seg fra ca. år 900 til føydale økonomier med livegne bønder. Systemet blomstret i middelalderen, men fikk en knekk da den etablerte sosiale orden brøt sammen etter svartedauden.

Byen Bologna i Italia var i 1256 først ute med å avskaffe livegenskapet.

I England ble Tyler-opprøret i 1381 begynnelsen på slutten, og dronning Elizabeth I satte de siste livegne fri i 1574.

I Frankrike ble ordningen de facto avskaffet av Filip IV, Ludvig X (1315) og Filip V (1318), og var forsvunnet på 1400-tallet – med unntak av noen få isolerte tilfeller. Likevel fortsatte franske adelige godseiere å holde en rekke privilegier over de frie bøndene som arbeidet på markene deres, og formelt ble livegenskapet i Frankrike først avskaffet under den franske revolusjonen i 1789.

Fra renessansen av ble livegenskapet langsomt mindre utbredt i det meste av Vest-Europa, men grep samtidig om seg i Sentral- og Øst-Europa der det tidligere hadde vært mindre vanlig. I Østerrike-Ungarn ble ordningen avskaffet i 1848 og i Det russiske keiserdømmet i 1861.

Den russiske adelsdamen Darya Saltykova beordrer tortur av en livegen.

Etter Ivan den grusomme fikk livegenskap en sterke stilling i Russland. Boris Godunov vile holde seg inne med lavadelen i landdistriktene og ga dem eiendomsrett over bøndene. Egentlig var det jorden son var eid, ikke bøndene; mange av dem var eid av tsaren som hadde forært dem til folk han likte. Russiske livegne betalte skatt, måtte gjøre militærtjeneste og eide små jordlapper. Rikdom ble ikke målt i areal, men i mannlige sjeler (jfr Nikolaj Gogols satire Døde sjeler). Kvinner talte ikke med. Romanovene takket for adelig støtte ved gradvis å innrømme adelen større makt over sine bønder. Allerede før 1700 kunne livegne kjøpes og selges, og eieren bestemte hvem de skulle gifte seg med, og kunne fritt straffe dem uten hensyn til noe lovverk. I 1861 sa tsar Alexander II: «Eneveldet skapte livegenskapen, og det er opp til eneveldet å avskaffe den.»

Å mishandle sine livegne var russisk adels rett og privilegium. Den unge enken Darja Nikolajevna Saltykova (1730-1801) hersket over et stort gods der hun mishandlet og drepte kvinnelige livegne ned i tiårsalderen. De ble pisket, brent, slått med stokker og hammere, og fikk kokende vann tømt over seg. Gjentatte ganger bestakk hun lokalt politi slik at de som klaget, i stedet ble straffet. Da Katarina den store kom til makten i 1762, beordret hun full etterforskning som avdekket 138 tilfeller av sannsynlige mord. Saltykova ble funnet skyldig i 38 av disse. Dødsstraff var avskaffet i Russland i 1754, så i stedet ble hun dømt til livsvarig fengsel. Før soning ble Saltykova ført til Den røde plass i Moskva og offentlig prylt i over en time, med en plakat rundt halsen der det stod: «Denne kvinnen torturerte og myrdet». Til sin død satt hun lenket i kjelleren til Ivanovskij-klosteret. Motstanden mot opphevelsen av livegenskapet i Det russiske keiserdømmet var sterk. Ifølge professor Rolf Hobson var det et fundament for samfunnsstrukturen, og ved opphevelsen måtte de livegne i fellesskap betale seg ut av det.

Alternativer til livegenskap

Livegenskapet ble aldri innført i marginale fjell- og sumpområder som Baskerland, Sveits, Friesland, Ditmarsken, Norge og Sverige (med Finland). Men også i disse landene fantes fattige jordbrukere som ikke hadde større muligheter til å forbedre sine liv. Norske husmenn og strandsittere var i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder. Svenske og finske «statare» og «torpare» var eiendomsløse og fattige landarbeidere som tok arbeid for storbønder eller i skogsindustrien. I Finland bestod den dype fattigdommen blant landarbeiderne helt fram til starten av 1900-tallet.

Se også

• Føydalisme
• Slaveri
• Landbruk
• Stavnsbåndet
• Vornedskab
• Hoveri

Kilder

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

Eksterne lenker

• (en) Serfdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons