Hopp til innhold

Likviditetsfelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Likviditetsfelle visualisert i et IS-LM diagram. Ekspansiv pengepolitikk (skiftet fra LM til LM') har verken effekt på likevektsrenta eller samlet produksjon. Budsjettpolitisk stimulans (skiftet fra IS til IS") leder imidlertid til høyere samlet produksjon uten noen endring i rentenivået. Siden rentenivået er uendret fortrenges ikke produksjon i privat sektor.

En likviditetsfelle er et spesialtilfelle som beskrives i keynesiansk økonomi. I en likviditetsfelle gir ikke tilførsel av penger fra sentralbanken til det private banksystemet lavere renter. En likviditetsfelle forårsakes av at folk hamstrer penger fordi de forventer en negativ hendelse slik som for eksempel deflasjon, fallende etterspørsel eller krig. I en likviditetsfelle er de korte rentene lave og en endring i basispengemengden fører ikke til endringer i det generelle prisnivået.

Utviklingen av begrepet likviditetsfelle

[rediger | rediger kilde]

I sin opprinnelige form refererte en likviditetsfelle til fenomenet der økt pengetilbud ikke gir lavere renter. Vanligvis prøver sentralbanker å senke rentene gjennom å kjøpe obligasjoner med nytrykte penger. I en likviditetsfelle gir obligajoner liten eller ingen avkastnng, hvilket gjør dem nesten likeverdige med penger. I den snevre versjonen av keynesiansk teori der dette skjer, presiseres det at pengepolitikken kun påvirker økonomien gjennom virkningen den har på rentene. Det innebærer at hvis en økonomi går inn i en likviditetsfelle, så vil en ytterligere økning i pengemengden ikke gi lavere renter, og derfor ikke stimulere økonomien.

I kjølvannet av den keynesianske økonomiske revolusjonen på 1930- og 1940-tallet forsøkte enkelte nyklassiske økonomer å redusere betydningen av begrepet likviditetsfelle ved å spesifisere under hvilke forutsetninger ekspansiv pengepolitikk vil påvirke økonomien selv om rentene ikke går ned. Don Patinkin og Lloyd Metzler formulerte en såkalt "Pigoueffekt", oppkalt etter den engelske økonomen Arthur Cecil Pigou, hvor reell pengebalanse (M/P) er et argument i den samlede etterspørselsfunksjonen for varer, slik at pengemengden vil påvirke investeringssparekurven direkte i en IS-LM-analyse. Pengepolitikken kan dermed stimulere økonomien selv når den er i likviditetsfellen. Mange økonomer tvilte sterkt på eksistensen og betydningen av pigoueffekten og fram til 1960-tallet la økonomer liten vekt på begrepet likviditetsfelle.[1] På 1990-tallet gikk imidlertid Japan inn i en periode med lav prisstigning og lave renter, noe som igjen brakte begrepet opp på dagsordenen.[2]

Nyklassiske økonomer fremholdt at selv i en likviditetsfelle kunne pengepolitikken likevel stimulere økonomien via de direkte virkningene av økt pengemengde på samlet etterspørsel. Dette var hva den japanske sentralbanken håpet på fra 2001 da den iverksatte kvantitative lettelser. Dette var også hva sentralbanken i USA, Japan og noen sentralbanker i Europa håpet på i 2008-2009 da de iverksatte kvantitative lettelser. Disse initiativene var forsøk på å stimulere økonomien gjennom andre metoder enn reduksjon av de korte rentene.

Den japanske økonomien kom ikke helt ut av deflasjon selv om rentene var nær null. Dermed ble begrepet likviditetsfelle igjen omtalt.[3][4]

Mens Keynes’ formulering av en likviditetsfelle henviser til eksistensen av en horisontal, dvs. perfekt elastisk etterspørselskurve etter penger for et gitt positivt rentenivå, så refererte likviditetsfellen man snakket om på 1990-tallet kun til eksistensen av nullrentepolitikk (ZIRP – zero interest rate policy). Tanken var at siden rentene ikke kan falle under null, så kan pengepolitikken ikke stimulere økonomien.

Mens denne siste tolkningen adskiller seg fra den til Keynes, så har begge synene det til felles at pengepolitikken påvirker økonomien kun gjennom rentene og konklusjonen om at pengepolitikk ikke kan stimulere økonomien i en likviditetsfelle. En nedgang i pengenes omløpshastighet motvirker virkningen av tilførselen av kortsiktig likviditet.

Mye av den samme debatten har gjenoppstått etter at USA og Europa i 2008 kom inn i en situasjon med der sentralbankenes kortsiktige renter nærmet seg null. Paul Krugman har flere ganger argumentert for at mange utviklede økonomier inkludert USA, eurosonen, Storbritannia og Japan var i en likviditetsfelle. .[5] Han bemerket at en tredobling av USAs basispengemengde mellom 2008 og 2011 ikke hadde noen merkbar effekt på de innenlandske prisindeksene eller vareprisene målt i dollar.[6][7]

Japans utfordringer når det gjelder fallende priser fortsatte på 2000-tallet og ble omtalt også av norske økonomer.[8] Det er vanskelig å vise at den japanske økonomien virkelig har befunnet seg i en keynesiansk likviditetsfelle, noe blant annet en masteroppgave fra 2010 ved Universitetet i Oslo indikerer.[9]

Økonomen Scott Sumner har kritisert oppfatningen om at Japan ikke lyktes med sine forsøk på ekspansiv pengepolitikk under det tapte tiåret og hevder i stedet at Japans pengepolitikk var for stram.[10]

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

Økonomer fra den østerrikske skolen argumenterer generelt at en mangel på investeringer i perioder med lave renter er resultatet av feilinvesteringer som følge av for ekspansiv pengepolitikk og tidspreferansene i stedet for likviditetspreferansene.[11][12] De fleste økonomer fra den østerrikske skolen har avvist hele Keynes’ likviditetspreferanseteori. I boka ”America’s Great Depressjon” hevdet Murray Rothbardat rentene bestemmes av tidspreferansene. Rothbard sa at ”Økt hamstring kan enten komme fra tidligere forbrukte midler, fra tidligere investerte midler eller fra en blanding av begge som gjør at det opprinnelige forholdet mellom forbruk og investeringer forblir uendret. Med mindre tidspreferansene endres så vil det siste skje. Dermed avhenger rentene kun av tidspreferansene, og ikke i det hele tatt av likviditetspreferansene. Hvis den økte hamstringen hovedsakelig stammer fra forbruk, så vil en økt etterspørselen etter penger føre til at rentene faller – fordi tidspreferansene har falt.” "[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Liquidity Traps for Money, Bank Credit, and Interest Rates, Karl Brunner and Allan H. Meltzer, The Journal of Political Economy(1968)
  2. ^ Krugman, Paul (desember 1999). «Thinking about the liquidity trap». Besøkt 21. mars 2012. 
  3. ^ Larsen, Erling Røed. «Japan i krise». Besøkt 19. mars 2012. 
  4. ^ DeLong, Brad (5. juli 2011). «The Sorrow and the Pity of Another Liquidity Trap: Brad DeLong». Besøkt 21. mars 2012. 
  5. ^ Krugman, Paul (17. mars 2010). "How much of the world is in a liquidity trap?". The New York Times.
  6. ^ Krugman, Paul (7. oktober 2011)«Way Off Base». The New York Times
  7. ^ Sumner, Scott. «The other money illusion». The Money Illusion. Besøkt 18. mars 2012. 
  8. ^ Holden, Steinar og Espen R. Moen (7. januar 2009) «Se opp for likviditetsfellen!».  Kronikk i Dagens Næringsliv
  9. ^ Grutle, Peter Japansk økonomi 1985-2009: Likviditetsfelle som mulig årsak til stagnasjon?, 2010.
  10. ^ Sumner, Scott. «Why Japan's QE didn't "work"». The Money Illusion. Besøkt 19. mars 2012. 
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. februar 2012. Besøkt 21. mars 2012. 
  12. ^ http://mises.org/resources.aspx?Id=3f01a478-6773-41a6-8f32-feab9b46999f
  13. ^ http://mises.org/resources.aspx?Id=3f01a478-6773-41a6-8f32-feab9b46999f

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Likviditetsfelle&oldid=22837783»