Liberal internasjonalisme
Liberal internasjonalisme er en utenrikspolitisk retning som idéhistorisk springer ut av liberalismen. Retningen vektlegger regelbaserte normer for forholdet mellom stater og forpliktende samarbeid i internasjonale organisasjoner som fremmer liberalt demokrati, og at liberale stater og internasjonale organisasjoner kan gripe inn i andre stater for å fremme liberale mål, f.eks. gjennom humanitær hjelp og militær intervensjon. Sentrale trekk er dermed vekten på parlamentarisk/liberalt demokrati, menneskerettigheter, liberal markedsøkonomi, åpning for intervensjon i andre stater enten ved bruk av militærmakt eller humanitær hjelp og en tro på at internasjonal utvikling er mulig.[1] Retningen ble grunnlagt på 1790-tallet av den tyske filosofen og politiske tenkeren Immanuel Kant.
Retningen ble videreutviklet på 1800-tallet i Storbritannia.[2] Denne varianten kom til Norge på 1890-tallet og har utviklet seg til å bli en dominerende utenrikspolitisk retning i Vesten.[3]
Teori
[rediger | rediger kilde]_engraving.jpg)
Liberal internasjonalisme innebærer at liberale stater skal intervenere i andre stater for å sikre og promotere liberale interesser og ideer. Denne intervensjonen kan enten være i form av militærmakt, humanitær hjelp eller begge deler.[1][4] Liberale internasjonalister, blant annet grunnleggeren Immanuel Kant, har argumentert at liberale stater er mer fredstilbøyelige mot andre liberale og demokratiske stater og mer krigstilbøyelige mot ikke-liberale og autoritære stater. Det har også blitt argumentert at stater som utvikler seg til få et mer liberalt styresett vil også bli mer fredstilbøyelig mot andre liberale stater.[5] Et eksempel på dette er andre verdenskrig, der liberale stater var alliert mot ikke-liberale stater.[6] Et annet eksempel er da Italia, den eneste liberale staten blant sentralmaktene under den første verdenskrig, gikk over på de alliertes side under krigen.[6]
En liberal verdensøkonomi, det vil si en verdensøkonomi drevet av markedet og ikke av byråkratisk regulering eller kontroll, er også en viktig betingelse for liberale internasjonalister.[2][4]
Immanuel Kants teori om «evig fred»
[rediger | rediger kilde]I 1795 skrev Immanuel Kant essayet «Evig fred». Liberalister og flere akademikere, blant annet statsviter Michael W. Doyle, regner essayet som grunnlaget for liberal internasjonalisme.[5] I essayet oppmuntret Kant stater til å bli liberale og utvikle gode forhold med andre liberale stater. Tre av Kants argumenter har vært spesielt sentrale for liberal internasjonalisme:[5][6]
- Kant argumenterte at representantene i demokratiske stater, det vil si i stater med en valgt lovgivende makt, maktfordeling og demokratisk grunnlov, er mer forsiktige fordi de er ansvarsfulle over sine innbyggere.
- Kant krevde respekt overfor universelle menneskerettigheter. Dette ville føre til at andre liberale stater også ville respektere menneskerettigheter, fordi de representerer den frie borger. Videre argumenterte Kant at dette ville føre til mistenksomhet mot ikke-liberale stater, fordi disse ikke respekterer menneskerettigheter.
- Ifølge Kant er sosial og økonomisk gjensidig avhengighet viktige betingelser for å få et godt forhold mellom stater. Kant argumenterte at handel og sosialt samspill førte til økt konflikt og samarbeid, og mente at liberalisme skaper spesielle materielle incentiver for samarbeid.
Moderne liberal internasjonalisme
[rediger | rediger kilde]Kants teori ble senere videreutviklet. Storbritannia har vært spesielt viktig i videreutviklingen av liberal internasjonalisme. På 1800-tallet var det en gruppe med britiske filosofer og politikere, blant dem John Stuart Mill og Herbert Spencer, som var kritiske til det internasjonale samfunnets, spesielt kolonimaktenes, avhengighet og bruk av voldelige midler til å beskytte egne geopolitiske interesser. Disse første moderne liberale internasjonalister ønsket å skape en mer organisert og fredfull verden. De foreslå flere måter å omorganisere verden på, blant annet demokratisering av samfunnet, grunnleggelsen av internasjonale strukturer og internasjonale organisasjoner (også kalt transnasjonale organisasjoner av liberalister), og opprettelsen av internasjonale lover.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b 'Smith', 'Owens', 'Baylis', 'Steve', 'Patricia', 'John' (2015). «Introduction». Globalization of World Politics. An Introduction to International Relations. Oxford: Oxford University Press. s. 4–5.
- ^ a b c «Liberal internationalism». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 31. mai 2018.
- ^ Lundestad, Geir (2017). Drømmen om fred på jord. Nobels fredspris fra 1901 til i dag. Oslo: Kagge Forlag. s. 15–21.
- ^ a b Dunne, Tim (2015). «Liberalism». Globalization of World Politics. An Introduction to International Relations. Oxford: Oxford University Press. s. 114.
- ^ a b c Doyle, Michael W. (2002). «Ideologies and Politics: Liberal Democracy and National Dictatorship in Peace and War». War and Peace in the 20th Century and Beyond. Proceedings of the Nobel Centennial Symposium. Singapore: World Scientific. s. 54–64.
- ^ a b c «Liberal Internationalism: Peace, War and Democracy». www.nobelprize.org. Besøkt 31. mai 2018.