Hopp til innhold

Les Six

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacques-Émile Blanche: Le Groupe des Six (1921). I sentrum pianisten Marcelle Meyer. Fra venstre (nedenfra og opp): Germaine Tailleferre, Darius Milhaud, Arthur Honegger, Louis Durey. Georges Auric sitter til høyre, bak ham Francis Poulenc og Jean Cocteau.

Les Six (også Groupe des Six) var en temmelig løst sammensatt gruppe franske komponister.

Medlemmer og program

[rediger | rediger kilde]

Gruppa besto av:

Gruppa ble dannet etter at komponisten Erik Satie ved en anledning presenterte fire av medlemmene som «de nye unge».[1][2] Forfatteren Jean Cocteau gav dem senere navnet Les Six som en referanse til den russiske komponistgruppa De Fem.

Medlemmene i Les Six fulgte i liten grad et felles musikkestetisk program, ulikt De Fem som sammen arbeidet for en nasjonal russisk musikk. Les Six var derimot forent i en avvisning av romantikkens musikk, spesielt Richard Wagners, men de vendte også ryggen til Claude Debussys impresjonisme. I stedet orienterte de seg mot samtidens underholdningsmusikk, eksempelvis jazz, varieté- og sirkusmusikk. Flere av verkene deres kan sies å tilhøre neoklassisismen.

Les Six eksisterte som produktiv enhet i noen få år på begynnelsen av 1920-årene, deretter fulgte hver enkelt sin egen vei og de ble mer å betrakte som en vennekrets.

Samarbeidsprosjekter

[rediger | rediger kilde]

Selv om Les Six ikke var satt sammen for å samarbeide om å skrive musikk, hendte det at noen av medlemmene gjorde det likevel. Spredt over 36 år samarbeidet flere av dem i ulike sammensetninger på i alt seks prosjekter. Også komponister utenfra kunne delta på disse samarbeidsprosjektene:

  • L’Album des Six, 1919
  • Les Mariés de la Tour Eiffel, 1921
  • L'éventail de Jeanne, 1927
  • Mouvements du coeur, 1949
  • La guirlande de Campra, 1952
  • Variations sur le nom de Marguerite Long, 1956

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «les nouveaux jeunes».
  2. ^ Hans Heinz Stuckenschmidt: «Eric Satie» i Schöpfer der Neuen Musik, DTV Muenchen 1962, s. 36.