Langues d’oïl
Langues d'oïl er en lingvistisk og historisk betegnelse på de gallisk-romanske språk (franske språk, eller heller de franske dialekter) som hadde sin opprinnelse i de nordlige områdene av romersk Gallia. Dette området utgjør i dag nordlige Frankrike, deler av Belgia (Vallonia), og Kanaløyene. Disse språkene har alle blitt erstattet av standard fransk (en variant av oïl i seg selv) som det offisielle og dominerende språket i disse områdene, unntatt på Kanaløyene hvor engelsk er det dominerende språket.
Langues d'oïl er grunnlaget for moderne fransk. Langues d'oïl kan bokstavelig oversatt leses som «ja-språkene» (men betyr egentlig «språkene med 'oïl'») og betegnet opprinnelig måten å si 'ja' på, oïl, noe som utgjorde et skille mellom det nordlige og sørlige Frankrike. I det sørlige Frankrike var det tilsvarende ordet oc, noe som fortsatt blir benyttet, derav betegnelsen langue d'oc, eller oksitansk. Det var særlig Dante som bidro til å gjøre begrepet kjent ved å benytte det i sitt verk De vulgari eloquentia hvor han beskrev tre språk: oïl, oc og si.
Historisk
[rediger | rediger kilde]Langues d'oïl refererer til de gjensidig forståelige lingvistiske varianter av romana lingua som ble snakket i de ovenfor nevnte områdene fra 800-tallet av, (på Kanaløyene siden 900-tallet), og mellom 1000-tallet og 1300-tallet i England (anglo-normannisk språk). Betegnelsen har blitt benyttet helt siden 1100-tallet for disse historiske språkgruppene som en helhet. Av den grunn blir disse språkene også stundom referert til som «gammelfransk», noe som ikke er helt presist.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Paroles d'Oïl, Défense et promotion des Langues d'Oïl, Mougon 1994, ISBN 2905061952
- Sibille, Jean: Les langues régionales, 2000, ISBN 208035731X