Hopp til innhold

Laika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Laika» har flere betydninger.
Kopi av romkapselsimulatoren som ble brukt under Laikas treningsprogram.

Laika (fra russisk Лайка (egentlig Lajka), en blandingshund, som betyr «bjeffer» eller «hyler») var en sovjetisk romhund (ca. 1954–3. november 1957) som ble det første levende pattedyr i bane rundt Jorden, og også det første dødsoffer i bane. Lite kunnskap om romfarts virkning på levende organismer var tilgjengelig da Laikas ferd ble påbegynt. Enkelte vitenskapsmenn trodde ikke at mennesker ville være i stand til å overleve oppskytningen eller forholdene i verdensrommet, så teknikere så det nødvendig å benytte dyr forut for bemannede ferder.[1] USA brukte sjimpanser og rhesusaper, mens det sovjetiske romprogrammet valgte å bruke hunder. Laika, en herreløs hund, opprinnelig navngitt Kudrjavka (russisk кудрявка, den lille med krøller), ble trent opp sammen med to andre hunder. Hun ble senere valgt som testhund til den sovjetiske romkapselen Sputnik 2, som ble skutt opp i rommet den 3. november 1957.

Laika døde få timer etter oppskytningen, tilsynelatende grunnet syntose (en hundesykdom) og overoppheting, antakelig forårsaket av en funksjonsfeil i varmeanlegget. Den virkelige årsaken og tidspunktet for hennes død ble ikke offentliggjort før i 2002; i stedet rapporterte mange at hun levde i flere dager.[2] Eksperimentet beviste derimot at levende passasjerer kunne overleve oppskytningen, og tåle vektløshet og påkjenningene i bane. Det banet vei for bemannet romfart, og gav vitenskapen noe av den første informasjonen om hvordan levende organismer reagerer på omstendighetene under en romferd. Den 11. april 2008 avduket russiske ledere et monument til Laika. Et lite monument til hennes ære ble bygget nær den militære forskningsstasjonen i Moskva som hadde forberedt Laikas ferd ut i rommet. Det forestiller en hund stående på toppen av en rakett.[3][4]

Sputnik 2

[rediger | rediger kilde]
Modell av Sputnik 2. Laika befant seg i den nederste halvkuleformede seksjonen med «vindu»

Utdypende artikkel: Sputnik 2

Etter suksessen med Sputnik 1 i oktober 1957, ønsket den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov å skyte opp et romskip den 7. november, på 40-årsjubileet til oktoberrevolusjonen. Et mer avansert romfartøy var allerede under konstruksjon, men det ville ikke bli klart før i desember; dette romfartøyet skulle senere bli til Sputnik 3.[5] For å rekke fristen i november, måtte det bygges et nytt romfartøy.

Khrusjtsjov ønsket seg ikke et hvilket som helst fartøy – han ba sine ingeniører spesifikt om å levere et «spektakulært fartøy». Ferden skulle gjenta triumfen med Sputnik 1, og demonstrere Sovjets teknologiske forsprang for hele verden. Det ble planlagt at en hund skulle settes i bane rundt Jorden. Sovjetiske rakettingeniører hadde lenge ønsket dette før et eventuelt forsøk på bemannede romferder. Siden 1951 hadde de sendt 12 hunder ut i rommet i ballistiske baner, i en gradvis prosess mot en ferd som skulle nå jordbane – muligens en gang i 1958. For å leve opp til Khrusjtsjovs krav, ble ferden hastig planlagt til samme tid som oppskytningen i november.[6]

Ifølge russiske kilder ble den offisielle beslutningen om å skyte opp Sputnik 2 gjort den 10. eller 12. oktober, noe som gav teamet bare fire uker på å designe og bygge romfartøyet.[7] Sputnik 2 var derfor en slags hastejobb, hvor de fleste av fartøyets deler ble konstruert fra grove skisser. I tillegg til ferdens hovedmål om å sende en levende passasjer i bane rundt Jorden, var Sputnik 2 også utstyrt med instrumenter for å måle solstråling og kosmisk stråling.[5]

Fartøyet ble utstyrt med systemer som skulle sørge for et levelig miljø ombord, bestående av et oksygenapparat og utstyr for å unngå oksygenforgiftning og for å absorbere karbondioksid. Det ble satt inn en vifte som skulle aktiveres dersom kabintemperaturen oversteg 15 °C for å holde hunden avkjølt. Mat i gelatinform for syv dager var med, og hunden ble utstyrt med en pose for å samle opp avføring. En sele ble designet og tilpasset hunden, og det var spenner for å begrense hennes bevegelser til å stå, sitte eller ligge; det var ikke plass til å snu seg rundt i kabinen. Et elektrokardiogram overvåket hjerterytmen, mens andre instrumenter overvåket pustefrekvens, maksimalt arterieblodtrykk og hundens bevegelser.[8][9]

Trening

[rediger | rediger kilde]
Rumensk frimerke fra 1957 med romhunden Laika som motiv

Hunden, som senere fikk navnet Laika, ble funnet som løshund i Moskvas gater. Sovjetiske vitenskapsmenn valgte å bruke løshunder fra Moskva siden de antok at disse dyrene allerede hadde lært seg å mestre forhold under ekstrem kulde og sult.[6] Den utvalgte hunden var en femkilos[10] tispebastard, omtrent tre år gammel. En annen kilde anslo at vekten var omtrent 6 kg. Sovjetiske arbeidere gav henne flere navn og kallenavn, blant annet Kudrjavka (russisk for «den lille med krøller»), Zjutsjka («Lille basill») og Limontsjik («Lille sitron»). Laika, egentlig et fellesnavn for flere russiske spisshundraser, i likhet med husky, var navnet som ble kjent rundt i verden. Laikas opphav var imidlertid ikke laikahunder, som er fysisk mye større hunder. Amerikansk presse kalte henne Muttnik (fra det amerikanske «mutt» suffiks -nik) som et ordspill på Sputnik,[11] eller refererte til henne som Curly.[12] Hennes virkelige raseopphav er ukjent, selv om det er generelt akseptert at hun var delvis husky eller en annen nordisk rase, og muligens delvis terrier.[6] Et russisk magasin beskrev hennes temperament som flegmatisk, siden hun ikke kranglet med andre hunder.[10]

Sovjetunionen og USA hadde tidligere sendt dyr ut i rommet, men bare på ferder som ikke nådde jordbane.[13] Tre hunder ble trent opp for ferden med Sputnik 2: Albina, Musjka og Laika.[14] Den russiske romforskeren Oleg Gazenko valgte ut Laika til ferden, og begynte treningen.[15] Albina fløy to ganger med en høytgående testrakett, og Mushka ble brukt til å teste instrumenter og livsoppholdssystemene.[9][13]

For å venne hundene til den trange romkapselen, ble de holdt i gradvis mindre bur i perioder opptil 20 dager. Det ekstremt lukkede området gjorde at de sluttet å urinere og avgi ekskrementer, gjorde dem rastløse, og gjorde at deres generelle tilstand ble forverret. Avføringsmidler forbedret ikke tilstanden. Forskerne fant ut at bare lengre perioder med trening var effektivt. For å forberede hundene på de ekstreme påkjenningen oppskytingen ville medføre, ble de plassert i store sentrifuger som simulerte akselerasjonen (G-kreftene), og i maskiner som simulerte rakettstøyen og vibrasjonene. Dette gjorde at pulsen deres doblet seg, og blodtrykket økte med 30–65 mmHg. Hundene ble vent til en spesiell næringsrik gelé som skulle være maten deres i rommet.[9] Denne geleen ble ført inn i magesekken ved hjelp av slanger.

Før oppskytningen tok en av forskerne med seg Laika hjem for å leke med barna. I en bok som tar for seg sovjetisk rommedisinhistorie, skriver dr. Vladimir Jazdovskij: «Jeg ønsket å gjøre noe fint for henne: Hun hadde så liten tid igjen å leve».[16]

Ferden

[rediger | rediger kilde]

Ifølge et dokument fra NASA, ble Laika plassert i romkapselen den 31. oktober 1957 – tre dager før romferdens start.[9] På den tiden av året var temperaturene på oppskytningsstedet ekstremt lave, og en slange tilkoblet et varmeapparat ble brukt for å holde kabinen varm. To assistenter ble satt til å overvåke Laika kontinuerlig før oppskytningen. Like før oppskytning den 3. november 1957 fra Bajkonur kosmodrom i nåværende Kasakhstan, ble Laikas pels desinfisert med en svak alkoholholdig væske og nøye børstet. Jodsprit ble påført der det skulle plasseres sensorer for å overvåke livsfunksjonene hennes.[17]

Ved maksimal akselerasjon økte Laikas pustefrekvens til det tre- eller firedobbelte av hva det var før oppskytningen.[9] Sensorene viste en hjerterytme på 103 slag i minuttet før oppskytning, noe som økte til 240 slag i minuttet mens akselerasjonen var på sitt høyeste. Etter å ha kommet i bane, ble Sputnik 2s forpart frakoblet etter planen, men kjernen «Block A» ble ikke utløst som planlagt, slik at varmereguleringen sluttet å fungere slik den skulle. Deler av varmeisoleringen ble revet løs, noe som økte kabintemperaturen til 40 °C.[18] Etter tre timer med vektløshet, hadde Laikas puls stabilisert seg på 102 slag/minutt,[19] tre timer lenger enn det hadde tatt under tidligere bakketester, en indikasjon på stresset hun gjennomgikk. Måledata som ble overført tidlig på ferden, indikerte at Laika var urolig, men spiste maten sin.[18] Etter omtrent fem til syv timer i rommet, ble det ikke mottatt flere livstegn fra Laika.[9]

Mens de russiske romforskerne brukte hunder, benyttet amerikanske NASA seg av sjimpanser og rhesusaper
Foto: NASA
NASA oppkalte denne jordflekken på Mars etter Laika under robotferden Mars Exploration Rover.

De russiske forskerne hadde planlagt å avlive Laika med en forgiftet dose mat. Sovjetunionen kom i mange år med motstridende uttalelser om at hun døde enten av surstoffmangel da batteriene sviktet, eller at hun hadde blitt forgiftet. Mange rykter verserte om hva som forårsaket dødsfallet. I 1999 rapporterte flere russiske kilder at Laika døde da kabinen ble overopphetet den fjerde dagen.[7] I oktober 2002 avslørte dr. Dimitri Malasjenkov, en av forskerne bak Sputnik 2-ferden, at Laika hadde dødd fem til syv timer etter oppskytning grunnet overoppheting og stress. Ifølge en publikasjon han presenterte for World Space Congress i Houston, Texas: «Det viste seg at det var praktisk talt umulig å skape et pålitelig temperaturreguleringssystem med en slik tidsbegrensning».[8]

Over 5 måneder senere, etter 2 570 kretsløp rundt Jorden, ble Sputnik 2 – sammen med Laikas levninger – den 14. april 1958 ødelagt under tilbakevendingen til atmosfæren.[20]

Kontrovers

[rediger | rediger kilde]

På grunn av romkappløpet mellom Sovjet og USA, ble det ikke reist store spørsmål knyttet til eksperimentets etiske problemstillinger for en tid. Som nyhetsutklipp fra 1957 viser,[2] var pressen mer opptatt med å rapportere om det politiske perspektivet, mens Laikas helse og tilbakeføring – eller mangel på dette – ble knapt nevnt. Først senere ble det større diskusjoner om hundens skjebne.

Sputnik 2 var ikke designet til å kunne lande, så det var aldri meningen at Laika skulle overleve.[7] Ferden skapte internasjonal debatt om dyreplageri og dyreforsøk generelt for å fremme vitenskapen.[15] Den britiske dyrevernorganisasjonen National Canine Defence League oppfordret alle hundeeiere til å delta i et minutts stillhet. Den britiske organisasjonen Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA) mottok protester selv før Sovjetunionen fullførte offentliggjøringen av ferdens utfall. Dyrerettighetsgrupper den gang oppfordret allmennheten til å protestere utenfor sovjetiske ambassader.[21] Andre demonstrerte utenfor FNs hovedkvarter i New York;[15] På den annen side gav forskere ved laboratorier i USA noe støtte til russerne, spesielt før nyhetene om Laikas død.[15][22]

I Sovjetunionen var det mindre kontrovers. Hverken media, bøker i de påfølgende år, eller allmennheten stilte spørsmål offentlig om beslutningen om å sende en hund ut i verdensrommet for å dø. Ikke før i 1998, like etter Sovjet-regimets kollaps, gikk Oleg Gazenko, en av forskerne som var ansvarlige for utsendingen av Laika, ut og utviste anger for å ha tillatt henne å dø:

Arbeid med dyr er en lidelse for oss alle. Vi behandler dem som babyer som ikke kan prate. Jo mer tid som går, desto mer blir jeg lei meg for det. Vi skulle ikke ha gjort det... Vi lærte ikke nok av ferden til å rettferdiggjøre hundens død.[2][20]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Msnbc.com – Russia Opens Monument to Space Dog Laika
  2. ^ a b c «Message from the First Dog in Space Received 45 Years Too Late». Dogs in the News. 3. november 2002. Arkivert fra originalen 8. januar 2006. Besøkt 4. oktober 2006. 
  3. ^ «Russia opens monument to Laika, first dog in space». Associated Press, April 11, 2008. Retrieved on January 23, 2008.
  4. ^ «Laika».accuweather.com. Retrieved on January 23, 2008.
  5. ^ a b James J. Harford (1997). «Korolev's Triple Play: Sputniks 1, 2, and 3». NASA. Arkivert fra originalen 6. juni 2013. Besøkt 26. september 2006. 
  6. ^ a b c Andrew J. LePage (1997). «Sputnik 2: The First Animal in Orbit». Besøkt 26. september 2006. 
  7. ^ a b c Anatoly Zak (3. november 1999). «The True Story of Laika the Dog». Arkivert fra originalen 10. november 2000. Besøkt 28. september 2006. 
  8. ^ a b Malashenkov, D. C. (2002). «Abstract:Some Unknown Pages of the Living Organisms' First Orbital Flight». ADS. Besøkt 28. september 2006. 
  9. ^ a b c d e f Sven Grahn. «Sputnik-2, more news from distant history». Besøkt 1. desember 2004. 
  10. ^ a b Muscovites Told Space Dog Is Dead. New York Times, November 13, 1957, pg. 3.
  11. ^ Tara Gray (1998). «A Brief History of Animals in Space». NASA. Arkivert fra originalen 24. februar 2015. Besøkt 26. september 2006. 
  12. ^ «Space Dog Lives». The British Library. Besøkt 26. september 2006. 
  13. ^ a b «Dogs in space». Space Today Online. 2004. Besøkt 28. september 2006. 
  14. ^ Dr David Whitehouse (28. oktober 2002). «First dog in space died within hours». BBC. Besøkt 26. september 2006. 
  15. ^ a b c d «Animals as Cold Warriors:Missiles, Medicine and Man's Best Friend». National Library of Medicine. 19. juni 2006. Besøkt 28. september 2006. 
  16. ^ Vladimir Isachenkov (11. april 2008). «Space dog monument opens in Russia». MSNBC. Besøkt 15. april 2008. 
  17. ^ «Memorial to Laika». Arkivert fra originalen 22. juni 2015. Besøkt 26. september 2006. 
  18. ^ a b «Sputnik 2». NASA. 20. oktober 2005. Arkivert fra originalen 5. november 2007. Besøkt 26. september 2006. 
  19. ^ John B. West (2001). «Historical aspects of the early Soviet/Russian manned space program». Journal of Applied Psychology. 91 (4): 1501–1511. PMID 11568130. Arkivert fra originalen 3. juni 2016. Besøkt 28. september 2006. 
  20. ^ a b «The Story of Laika». moscowanimals.org. Arkivert fra originalen 16. august 2006. Besøkt 26. september 2006. 
  21. ^ «On this day». BBC. 3. november 1957. 
  22. ^ «Human Guinea Pigs and Sputnik 2». National Society for Medical Research. november 1957. Besøkt 28. september 2006. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Laika&oldid=24440623»