Hopp til innhold

Kvitgran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kvitgran
Hvitgran ved Fairbanks i Alaska
Nomenklatur
Picea glauca
(Moench) Voss
Populærnavn
hvitgran[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonKarplanter
KlasseNakenfrøede planter
OrdenBartrær
FamilieFurufamilien
SlektPicea
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: skogdannende
Utbredelse:

Kvitgran (vitenskapelig navn Picea glauca) er en art i granslekten innenfor furufamilien. Kvitgrana vokser vilt i et belte tvers over hele nordlige Nord-Amerika.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Kvitgran kan bli 30 m høy med en stammediameter på 1 m. Krona er smalt kjegleformet og glisssen. Barken er askebrun eller brungrå. Årsskuddene er lysebrune og har bar oppå. Barnålene er 1,5–2 cm lange, og blå-grønne eller matt grå-grønne av farge. De er bøyd og nesten litt butte og kan ha en duft av solbær. Konglene er 2,5–6 cm lange, og er smalt avlange med brede, ganske tettsittende skjell som er runde, helt uten spiss. Konglene faller fort av. Blomstring i mai.[3][4]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen strekker seg fra Saint-Pierre og Miquelon, Newfoundland og Labrador vestover gjennom Canada nord til den arktiske tregrensa langs Hudsonbukta, Nordvestterritoriene og Yukon. Den når nesten fram til Nordishavet på 69° nord i District of Mackenzie i Nordvestterritoriene. I Alaska når den fram til Beringhavet i Norton Bay og Alaskabukta ved Cook Inlet. I Britisk Columbia vokser den bare 100 km fra Stillehavet i Skeena-dalen, og utbredelsen overlapper der med sitkagran.[3][5][6]

Sørgrensen for sammenhengende utbredelse strekker seg fra Britisk Columbia, østover gjennom Alberta og Manitoba til Winnipegsjøen og videre mot sør og øst gjennom nordlige Minnesota og Wisconsin, sentrale Michigan, nordøstlige New York og Maine. Isolerte bestander finnes i Rocky Mountains i Montana, og i Black Hills i Wyoming og Sør-Dakota.[5]

Økologi

[rediger | rediger kilde]

Kvitgran kan vokse på mange ulike typer grunn og både på sur og basisk jord. Den finnes fra havnivå opp til 1520 moh. på de sørligste voksestedene i Rocky Mountains. Nordgrensa følger 10 °C-isotermen for varmeste måned, og sørgrensa følger eller ligger litt nord for 18 °C-isotermen for varmeste måned.[5]

Arten vokser ofte i rene bestander, men kan også vokse sammen med andre treslag. I øst finnes den sammen med svartgran, papirbjørk, amerikaosp, rødgran og balsamedelgran. Mer sjeldent kan også gulbjørk og sukkerlønn forekomme i disse skogene. I Alaska kan den vokse sammen med papirbjørk, amerikaosp, svartgran og balsampoppel, mens den i vestlige Canada kan vokse sammen med fjelledelgran, balsamedelgran, douglasgran og vrifuru.[5]

I Alaska og vestlige Canada omfatter busksjiktet blant annet vier, krekling, Shepherdia, grønnor, melbær, Viburnum edule, grønlandspors, bringebær (subsp. strigosus), blokkebær og tyttebær. Vanlige busker i prærieprovinsene er snøbær, alaskakornell, taggblåhegg og virginiahegg (var. demissa). I øst kommer dessuten topplønn og tranebærkrossved inn. Vanlige urter er geitrams, nikkevintergrønn, olavsstake, linnea, canadaskrubbær og stri kråkefot. Mange ulike mosearter vokser også i skogbunnen.[5]

Planting i Europa

[rediger | rediger kilde]

Kvitgran er ofte plantet i kyststøk i Europa ettersom den tåler mye vind og dårlig jord. I Danmark er den mye plantet nord og vest i Jylland for å stanse sandflukt.[6]

I Norge er kvitgran antatt plantet i alle fylker, men i begrenset omfang. Den stiller mindre krav til vekstforholdene enn den hjemlige slektningen gran og kan vokse i kalde og næringsfattige skog- og heityper der gran ikke klarer seg. Arten har ikke vært noen suksess i skogbruket på grunn av dårlig vekst og problemer med rotråte. Kjeglegran, kultivaren 'Conica', er en dvergform som plantes i hager og på kirkegårder. Kvitgran er dokumentert fra alle fylker unntatt Østfold, Aust-Agder og Finnmark, og nesten hele dokumentasjonen er fra de siste 30 årene, med over halvparten av funnene siden 2018. Samlet produksjonsareal for hele landet er trolig under én kvadratkilometer. I Fremmedartslista 2023 er arten vurdert til høy risiko på grunn av lang levetid, stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[2][7]

Hybrider

[rediger | rediger kilde]

Kvitgran kan hybridisere med andre granarter, og disse hybridene kan ha vid utbredelse og stor økonomisk betydning. Hybriden med engelmannsgran (Picea engelmannii) heter Picea × albertiana, mens hybriden med sitkagran (Picea sitchensis) kalles lutzgran (Picea × lutzii). I Skeena-dalen i Britisk Columbia finnes det en hybrid mellom alle de tre artene.[4]

Lutzgran er høyt skattet i skogdrift og mye plantet i Norge, særlig i Nord-Norge hvor den har fortrengt tidligere løvskog.

Galleri

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 14. april 2023. Besøkt 14. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for hvitgran Picea glauca som HI (LO i 2018) for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  3. ^ a b «Picea glauca». Flora of North America. Besøkt 27. desember 2015. 
  4. ^ a b «Picea glauca». The Gymnosperm Database. Besøkt 29. november 2023. 
  5. ^ a b c d e H. Nienstaedt og J.C. Zasada. «White Spruce». Silvics of North America. Besøkt 27. desember 2015. 
  6. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 133–134. ISBN 82-10-01282-7. 
  7. ^ Det Norske hageselskap (1998). Hageselskapets sortsliste (9 utg.). Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 18–19. ISBN 82-504-2454-9. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvitgran&oldid=24748744»