Kristian Lofthus

Kristian Lofthus
Født		15. mai 1750 Risør
Død		13. juni 1797 (47 år) Akershus slott og festning
Beskjeftigelse		Bonde
Nasjonalitet		Norge

Kristian Jenssøn Lofthus (1750–1797) var en fremtredende bonde fra Vestre Moland (i dag Lillesand) i Aust-Agder. Han ble stående som hovedmann bak Lofthus-reisingen.

Lofthus ble offentlig kjent i 1786, da han som ung bonde hadde tatt over farsgarden Lofthus i Vestre Moland. På denne tida ble han valgt av sambygdingene som sendemann til kongen i København, for å klage inn en svært urettferdig skattlegging av allmuen i amtet. Foruten skattleggingen gjaldt klagen kjøpmennene i de nærliggende byene, som drev en monopolvirksomhet som gikk ut over næringene i bygdene innenfor. Det var lagt store avgifter på innføringen av korn, og mye av pengene gikk til kjøpmennene i Kristiansand og Arendal. Resultatet var at bøndene lenger inne i landet ble påført store gjeldsbyrder.

Lofthus ble sendt til kongen med en skriftlig klage på vegne av bøndene, men for å føre saken så riktig så mulig, gjorde han et grundig forarbeid og reiste omkring i hele amtet for å samle klagemål. Med tiden førte dette ham opp i konflikt med embedsmennene, som advarte mot ham. Arbeidet til Lofthus førte etter hvert til folkereising og bevæpning. Prestene tok til å advare mot ham fra prekestolene, og øvrige embedsmenn begynte å spre pamfletter mot ham, og anklaget ham for å drive politisk arbeid for Sverige.

Etter hvert som konflikten ble skjerpet, prøvde øvrigheten å arrestere Lofthus, mens bøndene stilte opp for ham. Til slutt ble han pågrepet, og sendt til Frederiksvern, og deretter til Drøbak. Han ble videre transportert til Akershus festning, hvor han døde i fangenskap i 1797. De som pågrep Lofthus fikk kongelig påskjønnelse, mens Lofthus fikk straffarbeid på livstid. Han døde etter ti års fangenskap på festningen. Lofthus-saken ble behandlet av juristen Enevold Falsen, far til eidsvollsmannen Christian Magnus Falsen.

Samtidige patrioter var ikke sene om å hylle Lofthus som en martyr for bøndenes sak, og Lofthus-saken ble en nasjonal symbolsak i årene som fulgte fram mot 1814.

Resultatet av opprøret som den karismatiske Lofthus ledet var ikke allverdens. Bøndene ble i utgangspunktet hørt, men de viktigste punktene i klagesakene ble ikke gjennomført. Hans Smith, som var både sorenskriver og eier av Frolands verk, beholdt embedet, men måtte si fra seg lønna for embedet. Verket beholdt også rett på kulleveranser til lave priser, selv om de ble justert noe.

I et personlig brev til en slektning i Fjære finner vi en av de første kjente tanker blant norske bønder om at Norge kunne fungere som egen stat.

Det kan også stilles et spørsmål ved om Lofthus faktisk var bonde. Han var også skipsreder. Det var Lofthus sin skute som ble benyttet til København for å levere klagene til kongen. For å være reder krevdes på denne tiden også borgertilhørighet til en kjøpstad eller by, dette er imidlertid ikke dokumentert.

Bakgrunn

Lofthus ble født utenfor ekteskap av bondedatteren Targjerd Kittelsdatter. Faren var Jens Jensen Falk, en sønn av en skipper. Far og sønn traff hverandre aldri, da Falk dro til Nederlandene og mønstret på et skip da han hadde gjort Kittelsdatter gravid. Kort tid senere døde han. Falks eldre bror tok så til seg Lofthus for noen år. Morens bror, Nils Kittelsen, fikk ingen egne barn, og tok til seg Lofthus og oppdro ham som sin egen sønn før han testamenterte gården til ham før han døde. Lofthus fikk skjøtet på gården i 1773.

Lofthus' mor døde da han var seksten år, og da han var 23 år døde også onkelen, og han arvet gården Lofthus i Vestre Moland. I 1774 giftet han seg med den to år yngre Else Sofie Nilsdatter Hamborgøen. Sammen fikk de seks barn.

Lofthus utmerket seg som bonde, og fikk diplom av prins Fredrik for «utmerket vigilanse og videre oppmuntring til landrukets beste». Han fikk også rett til å drive halvparten av Fosbæk sag, og hadde i tillegg en sag på gården. åde i 1779 og -82 fikk han æresutmerkelser for gården.

Mot slutten av 1770-årene startet han virksomhet som skipsbygger. Sammen med kompanjongen Thomas Stenersen satte han igang arbeid med to skuter. Vinteren 1779–1780 ble det bygd to skuter under Lofthus' ledelse. Et lite skip på 44 nederlandske fot og en bark på 77 fot med tre master. Barken fikk navnet «Enigheden».

To år senere dro Lofthus selv på sjøen som skipper på briggen «Johannes». Skipet seilte fra Lillesand til Yarmouth og hjem igjen og var sannsynligvis lastet med trelast fra Lofthus' sager. Han var en godt likt skipper. Dette forklarte mannskapet hans i en sjøforklaring som ble holdt etter at han forliste med en kornskute utenfor Lillesand samme år som han seilte til England. Turen der han forliste skulle bli hans siste som sjømann.

Tiltale og dom

Dette året, i 1782, ble det tatt ut tiltale mot Lofthus. Borgerskapet i Arendal anklaget ham for «Utilatelig handling og inngrep i borgerlig næring». Han skulle ha handlet med varer som kun borgerskapet hadde privilegier på, og drevet eksport av trelast til Danmark, samtidig som han importerte korn fra Danmark til befolkningen i Norge som led av mangel på korn. Lofthus tok til motmæle mot borgerprivilegiene, og han mente både borgere og embedsmenn drev maktmisbruk ovenfor bønder og allmue. Dette var naturligvis ord han fikk støtte for blant mange folk, men han tapte flere rettssaker og ble dømt til store bøter for å ha brutt byprivilegiene i Arendal. Gården ble solgt på tvangsauksjon, men den ble kjøpt av Lofthus' svigerfar som lot ham drive gården som før.

Offentlig virksomhet

8. juni 1786 møtte Lofthus opp på Amalienborg slott i København og bad om audiens hos kongen. Han hadde dratt til hovedstaden på eget initiativ og uten noe mandat fra en større gruppe. Han fikk snakke med arveprins Frederik og la fram en klage på to fogder som han mente hadde lagt på skattene uten kongelig godkjenning. Han klagde også på borgerne i Arendal, som han mente gav bøndene dyre og unyttige varer i betaling der de burde ha gitt penger, og byttet så disse varene mot korn til bøndene for mye lavere pris. I tillegg sa han de forsøkte å ta jorden fra bøndene.

Denne måten å klage på var mot loven, da klagen egentlig skulle ha gått via stiftsamtmannen. Fredrik ville heller ikke hjelpe før Lofthus kunne vise at han ikke representerte kun seg selv, men stod som en representant for en større gruppe fra allmuen.

Lofthus dro derfor rett tilbake til Nedenes og begynte å samle underskrifter. Han red rundt i bygdene og snakket med folk, slik at han 13. juli kunne overlevere tre klagebrev med en rekke underskrifter til arveprins Fredrik.

Sannsynligvis var ikke Fredrik fornøyd med mengden underskrifter, for Lofthus dro tilbake til Norge og fortsatte innsamlingen sin. I august red han rundt i Agder og Telemark og samlet underskrifter. 8. august sendte han to brev til kongen med henholdsvis 143 og 329 underskrifter fra mennesker i 12 kirkesogn. Brevene hevdet at landet var ødelagt av «utålelig undertrykkelse» og krevde en granskingskommisjon som skulle undersøke sorenskrivere og fogders embedsutøvelse. Lofthus fikk stor støtte da han red rundt. Folk følte at han talte deres sak, og de gav ham en slags «høvdingstatus».

Lofthus' økende status blant allmuen bekymret embedsmennene, og stiftsamtmann Frederik Adeler gav beskjed til fogd Dahl at han sammen med væpnede menn skulle arrestere Lofthus. I slutten av september dro derfor Dahl sammen med legdsoldater og leiesoldater til Vestre Moland. Bøndene der hadde fått nyss om hva som var i gjære, og satte ut vakter rundt Lofthus. Til tross for vaktpostene kom fogden og hans menn seg usett til gården og omringet den mens Lofthus lå og sov. Han ble vekket, og snek seg ut et vindu og rømte.

Lofthus red til Nissedal der han fikk med seg folk. Sammen red de videre gjennom Åmli, Froland og Øystad. Alle steder holdt Lofthus taler og fikk med seg flere folk. På veien mot Lillesand befridde de også noen fanger fra Setesdalen som fogden hadde arrestert. Lofthus og bøndene, som nå var flere hundre mann, red mot Lillesand der det skulle holdes ting og Frederik Adeler selv ville være tilstede. Tanken var at de ville løfte fram saken sin på tinget.

Adeler tok ingen sjanser, og hadde gitt general Frederik Dietrichson ordre om å samle soldater på tinget og arrestere Lofthus om han møtte fram. Da bøndene kom til Lillesand klarte ikke generalen å gripe Lofthus. Soldatene var utkommanderte bønder som han ikke stolte på at ville skyte mot andre bønder, og han turte derfor ikke gjøre noe. Bøndene ønsket heller ikke uro. De ville i utgangspunktet ikke bryte loven, men ville at Lofthus og to andre skulle få reise til Danmark for å legge fram deres sak for kongen, slik at loven skulle bli fulgt, noe de mente ikke skjedde på grunn av områdets embedsmenn.

Bøndene valgte to talsmenn som snakket med Adeler. Lofthus var ikke en av disse to, da man ville vise at dette var en sak man stod sammen om. Talsmennene krevde svar på hvorfor skatter og andre pålegg hadde øket, hvorfor skiftebrev og lignende var så dyrt og hvorfor de ble pålagt ekstra toll. De krevde også at Lofthus skulle få pass så han kunne dra til kongen og legge fram saken.

Stiftsamtmannen gav Lofthus pass, men han sendte i hemmelighet brev til kongen der han fortalte om det som hadde skjedd og omtalte det som det «sædeles farlige oppløp», før han bad om tillatelse til å arrestere Lofthus. Han bad også om at alle som hadde støttet Lofthus skulle bli lyst fredløs og om lov til å leie inn soldater, da han ikke stolte på de utskrevne soldatene i denne saken.

Brevet skremte myndighetene i København. Adeler fikk ordre om å arrestere Lofthus, og stiftsamtmannen fikk tillatelse til å leie inn soldater. Det ble også nedsatt en kommisjon for å undersøke hendelsene. Kommisjonen bestod av to mann, og de to som ble utpekt var to av embedsmennene som hadde kjempet hardest mot Lofthus.

Lofthus dro sammen med noen andre mot København, men da de hadde kommet til Helsingborg fikk de vite hva som hadde blitt bestemt og dro tilbake til Lofthus. 17. november var de tilbake og satte igang med planlegging av nye aksjoner. 20. november stormet general Dietrichson gården med 28 leiesoldater. Også denne gangen unnslapp Lofthus, da speidere hadde varslet ham om aksjonen fire timer i forveien.

Lofthus gjennomførte nå en ny runde i bygdene, denne gang så langt som til Kviteseid i Telemark, for å samle folk for å «true øvrigheten til å gjøre rett her i landet, slik at bonden kunne skje rett etter Guds og Kongens lov». 3. desember er han igjen tilbake på Lofthus, nå sammen med en bondehær på 700 mann. Han hadde nå mistet mye av den tidlige karismaen, og flere av de som var sammen med ham mente at han oppførte seg underlig.

Ved denne anledning blir Lofthus beskrevet: "Liden av Statur (kroppsbygning) men meget dispos (kraftig), iklædt en blaae Valderskofte, Paryk paa Hovedet, Støvler paa Benene og en Hirschfænger (stor jaktkniv) i Haanden."

Dietrichson ville angripe bondehæren, men fikk ikke lov til dette av sine overordnede. I stedet ble det nedsatt en ny undersøkelseskommisjon som bestod av andre menn, og Lofthus ble lovet to måneders amnesti for å dra til København og legge fram saken sin der.

Lofthus dro aldri til København. 15. mars 1787 var han i Lillesand, og ble arrestert i et bakhold av kaptein C.J. Hammer, lensmann Aanon Salvesen og tre leiekarer. Deretter ble han raskt ført til Akershus festning der han tilbrakte resten av livet.

Kommisjonens konklusjon

Den andre undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt gav bøndene rett i mye av det de anklaget embedsmennene og borgerne for. Kommisjonen mente at handelsmonopolet borgerne hadde skapte nød og gjorde livet vanskelig for bøndene. Videre ble to av sorenskriverne avskjediget for å ha tatt imot ulovlige betalinger. Stiftsamtmann Frederik Adeler mistet også sin stilling, blant annet for å bruke embedsgoder også privat.

Kommisjonen slo også fast at Lofthus måtte «ryddes av veien» på grunn av sin popularitet blant folk og antagelsen om at folk ikke kunne skille mellom «forbryteren mot landets lover» og «forfremmeren av deres vel».

Fengsel

Loftus ble sittende på Akershus festning resten av livet. I 1792 ble han dømt til festningsarbeid på livstid. Fengselscellen hans var i Barakkenes nordre fløy. Samtidig ble tretten andre som var med i uroen dømt til kortere straffer. 13. juni 1797 døde han av slag. Han ble gravlagt anonymt på Krist kirkegård i Oslo.

Minnesmerker

På gravstøtta over Lofthus sto det: "Gyseligt Minde efter Christian Lofthuus som paatog sig at tale fortrængtes Sag - men ulærd stødte han mod Lovene - Smidet i lænker til en Klods - saaledes som Stats-Fange af Landet underholt i 10 år uden at nyde en endelig dom. Martyr! Din frie Aand möder mange af dine Lige Der leede fordi de vilde vel"

Det er reist flere minnesmerker over Lofthus. En minnestøtte som titulerer Lofthus som martyr ble reist av ukjente venner på hans gravsted ikke lenge etter hans gravleggelse, men støtten ble raskt fjernet av myndighetene, som fryktet en kultstatus rundt Lofthus. Støtten ble tegnet av Lorentz Diderich Klüwer i 1804. I 1914 ble det reist en bauta, kalt Lofthusbautaen, på det man antok var tunet til Lofthus' gård i Vestre Moland ved Lillesand. Monumentet ble avduket av stortingspresident Jørgen Løvland. En miniatyrskulptur av Dyre Vaa, 1968; Aust-Agder-Arkivet, Arendal I 2002 ble det avduket et monumentet laget av billedkunstner Gunn Harbitz på Havnetomta i Lillesand. Monumentet ble avduket av tidligere statsminister Kåre Willoch.

Litteratur

• Henrik Wergeland: for Menigmand nr 10, 1836.
• Kapittelet «En opprører og hans verden» i Karsten Alnæs, Historien om Norge., Bind 2, «Under fremmed styre». Oslo, 1997. Side 480-517
• Halvdan Koht, Norsk bondereising : fyrebuing til bondepolitikken, Oslo, Aschehoug, 1926. Kapitlet «Lofthuus-reisinga», side 305-344. E-bok. Ny utgave: Pax forlag, 1975. ISBN 82-530-0672-1

Eksterne lenker

• (no) Kristian Lofthus på NLIs Lokalhistoriewiki.
• Nettutstilling om Kristian Jensen Lofthus på Arkivverkets nettsider
• Katalog til arkiv etter Kristian Lofthus hos Statsarkivet i Kristiansand Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.