Kongregasjonen for kleresiet

Kongregasjonen for kleresiet er en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon.

Pave Frans I fremla den 19. mars 2022 en ny forfatning som med virkning fra 5. juni 2022 erstattet Kuriens kongregasjoner og pavelige råd med dikaster.^[1]

Historikk

Kongregasjonen ble frem til 2018 ledet av kardinal Darío Castrillón Hoyos. Den hadde ansvar for det katolske kleresi, det vil si diakoner og prester. Biskopene var underlagt en egen kongregasjon.

Kongregasjonen ble opprettet 2. august 1564 for å sikre en korrekt tolkning og håndheving av bestemmelsene fra Tridentinerkonsilet. Den het da Sacra Congregatio Cardinalium Concilii Tridentini interpretum («Den hellige kardinalskongregasjon for tolkning av Tridentinerkonsilet»). Den fikk senere navnet Kongregasjonen for konsilet, og hadde dette helt til 1967, da Paul VI omdøpte den til Kongregasjonen for kleresiet. Gregor XIII utvidet arbeidsområdet til også å gjelde bestemmelser fra lokale konsiler og synoder, og til å generelt gjelde implementeringen av bestemmelser fra Tridentinerkonsilet. Etter hvert ble det meste av oppgaven med tolkning av konsilbestemmelser overført til andre kongregasjoner, men den beholdt altså allikevel sitt navn frem til etter andre Vatikankonsil.

Den arbeidsområde var nedfelt i kirkeretten, og i Pastor Bonus. Oppgavene var delt mellom tre kontorer:

Kontoret for kleresiet

Kontoret arbeidet for den intellektuelle og pastorale oppdatering av kleresiet, spesielt sekularprester og diakoner, samt deres kontinuerlige formasjon. Den fører også tilsyn med domkapitler, pastoral- og menighetsråd, presteråd, sogn, sogneprester og annet. En viktig oppgave er å bidra til en jevnere fordeling av ressurser mellom kleresiet i de forskjellige deler av verden.

Det kateketiske kontor

Kontoret bidro til den religiøse oppdragelse for troende i alle aldre, ved å gi ut retningslinjer for katekese, assistere kateketiske sentre, støtte katekeseinitiativer og koordinere aktiviteter.

Tredjekontoret

Kontoret hadde jurisdiksjon i saker som dreier seg om jordisk gods som eies av offentlige juridiske personer, f.eks. sogn eller kirkelige organisasjoner. Den fører også tilsyn med klerikernes lønn for å sikre at denne er god nok til å sikre en normalt livsførsel, men samtidig ikke et liv i overdådighet, og med pensjons- og sykelønnsordninger for klerikere.

Prefekter

Karl Borromeus (1564–1565)
Francesco Alciati (1565–1580)
Filippo Boncompagni (1580–1586)
Antonio Carafa (1586–1591)
Girolamo Mattei (1591–1603)
Paolo Emilio Zacchia (1604–1605)
Francesco Maria Bourbon del Monte (1606–1616)
Orazio Lancellotti (1616–1620)
Roberto Ubaldini (1621–1623)
Cosmo de Torres (1623–1626)
Bonifacio Bevilacqua (1626–1627)
Frabrizio Verospi (1627–1639)
Giovanni Battista Pamphili (1639–1644)
Francesco Cennini (1644–1645)
Pier Luigi Carafa (1645–1655)
Francesco Paolucci (1657–1661)
Giulio Sacchetti (1661–1663)
Angelo Celsi (1664–1671)
Paluzzo Altieri (1671–1672)
Vincenzo Maria Orsini (1673–1675)
Federico Baldeschi Colonna (1675–1691)
Galeazzo Marescotti (1692–1695)
Giuseppe Sacripanti (1696–1700)
Bandino Panciati (1700–1718)
Pietro Marcellino Corradini (1718–1721)
Curzio Origo (1721–1737)
Antonio Saverio Gentili (1737–1753)
Mario Millini (1753–1756)
Gian Giacomo Millo (1756–1757)
Clemente Argenvilliers (1757–1758)
Ferinando Maria De Rossi (1759–1775)
Carlo Vittorio Amedeo Delle Lanze (1775–1784)
Guglielmo Pallotta (1785–1795)
Tommaso Antici (1795–1798)
Filippo Carandini (1800–1810)
Giulio Gabrielli (1814–1820)
Emmanuele de Gregorio (1820–1834)
Vincenzo Macchi (1834–1841)
Paolo Polidori (1841–1847)
Pietro Ostini (1847–1849)
Angelo Mai (1851–1853)
Antonio Maria Cagiano de Azevedo (1853–1860)
Prospero Caterini (1860–1881)
Lorenzo Nina (1881–1885)
Luigi Serafini (1885–1893)
Angelo Di Pietro (1893–1902)
Vincenzo Vannutelli (1902–1908)
Casimiro Gennari (1908–1914)
Francesco di Paola Cassetta (1914–1919)
Donato Sbarretti (1919–1930)
Giulio Serafini (1930–1938)
Luigi Maglione (1938–1939)
Francesco Marmaggi (1939–1949)
Giuseppe Bruno (1949–1954)
Pietro Ciriaci (1954–1966)
Jean Villot (1967–1969)
John Joseph Wright (1969–1979)
Silvio Oddi (1979–1986)
Antonio Innocenti (1986–1991)
Jose Tomas Sanchez (1991–1996)
Darío Castrillón Hoyos (1996–2006)
Cláudio Hummes (2006–2010)
Mauro Piacenza (2010–2013)
Beniamino Stella (2013–)

Referanser

^ «Pope Francis reforms Roman Curia with launch of Vatican constitution». Catholic News Agency (på engelsk). 19. mars 2022. Besøkt 15. mars 2023. «Praedicate evangelium replaces Pastor bonus, the apostolic constitution on the Roman Curia promulgated by Pope John Paul II on June 28, 1988, and later modified by both popes Benedict and Francis. (---) It will take full effect on June 5, the Solemnity of Pentecost. | No more congregations or pontifical councils: Under the new constitution, all the Vatican’s main departments are now known as “dicasteries.” The powerful Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, for example, will now be called the “Dicastery for the Doctrine of the Faith.” | Along with removing the title “congregation” from Vatican departments, the new constitution renames pontifical councils as “dicasteries.”»

[:0-1] «Pope Francis reforms Roman Curia with launch of Vatican constitution». Catholic News Agency (på engelsk). 19. mars 2022. Besøkt 15. mars 2023. «Praedicate evangelium replaces Pastor bonus, the apostolic constitution on the Roman Curia promulgated by Pope John Paul II on June 28, 1988, and later modified by both popes Benedict and Francis. (---) It will take full effect on June 5, the Solemnity of Pentecost. | No more congregations or pontifical councils: Under the new constitution, all the Vatican’s main departments are now known as “dicasteries.” The powerful Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, for example, will now be called the “Dicastery for the Doctrine of the Faith.” | Along with removing the title “congregation” from Vatican departments, the new constitution renames pontifical councils as “dicasteries.”»

[1]