Klemens XIV
| Klemens XIV Clemens XIV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giovanni Vincenzo Antonio Ganganelli 31. oktober 1705 Sant'Arcangelo di Romagna | ||
| Død | 22. september 1774 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, romerskkatolsk biskop, medlem av katolsk orden  | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Santi XII Apostoli | ||
| Dåpsnavn | Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli | ||
| Valgt | 19. mai 1769 | ||
| Innsatt | 28. mai 1769 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Klemens XIII | ||
| Etterfølger | Pius VI | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Klemens XIV (Clemens XIV) var født Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli (født 31. oktober 1705 i Sant' Arcangelo di Romagna ved Rimini i Kirkestaten, død 22. september 1774 i Roma), var Den katolske kirkes pave fra 19. mai 1769 til sin død.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Giovanni Vincenzo Antonio Ganganelli var av enkel bakgrunn som andre barn av en kirurg i Sant' Arcangelo i Romagna, Lorenzo Ganganelli og hans hustru Angela Serafina Maria Mazza. Han vle døpt 2. november 1705.[1] Han ble sendt til skoler drevet av jesuitter i Rimmi og av piarister i Urbino.
Fransiskaner, prest
[rediger | rediger kilde]Han inntrådte som 19-åring i fransiskanerordenen, i 1723. Han fikk der ordensnavnet «Lorenzo». Mellom 1724 og 1728 levde han i forskjellige ordenshus i Pesaro, Recanati og Fano, og studerte der fremfor alt teologi. Deretter fortsatte han sine studier 1728-31 ved det romerske kollegium S. Bonaventura under ledelse av Antonio Lucci, den senere biskop av Bovino, og tok doktorgraden i teologi i 1731.[2] Trolig ble han på denne tiden presteviet.
Så underviste han i filosofi og teologi i ti år i Ascoli, Bologna og Milano. Hans innstilling til jesuittene var positiv, for eksempel viet han ett av sine skrifter, Diatriba theologica historico-critico-dogmatica, til Ignatius av Loyolas minne.
I 1741 ble han fransiskanernes generaldefinitor.[1] På ordenens generalkapitler i 1753 og 1756 avslo han tilbudet om å velges til ordensgeneral - det ble sagt at det var fordi han egentlig siktet høyere.[2]
Han var rådgiver for Inkvisisjonen, og fikk ry på seg som dyktig, intelligent og hensynsfull i dette henseende. Ganganelli ble venn med pave Benedikt XIV, som i 1758 utnevne ham til nok en gang å granske anklager mot jødene om ritualmord; Ganganelli gjorde så og fant anklagene grunnløse.[3]
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han utnevnt til kardinalprest i 1759, med San Lorenzo in Panisperna på Viminalhøyden[4] i Roma som tittelkirke. Senere skiftet han til Santi XII Apostoli.
Pave
[rediger | rediger kilde]Etter en mer enn tre måneder lang konklave ble han valgt som pave den 19. mai 1769; han var den franske konges foretrukne kandidat.
Han opphevet bullen In coena Domini i 1770.
Han var en lærd og kunstelskende mann, men hadde liten fremgang i sin streben etter å få bragt orden i Kirkestatens finanser. Hele hans pontifikat var preget av strider vedrørende jesuittordenens opphevelse. Klemens, som på ingen måte var blind for jesuittenes betydning for den pavelige kirkelige og sekulære styringsmyndighet og politikk, forsøkte først å skyve på avgjørelsen av spørsmålet inn i fremtiden. Men det bygde seg opp et veldig trykk, og til slutt gav han etter for overmakten. I 1772 ble Collegio Romano og jesuittenes øvrige institusjoner stengt i selve Kirkestaten, og den 21. juli 1773 underskrev pave Klemens Dominus ac Redemptor noster, den forordning som opphevet ordenen.
Dette tiltaket ble mottatt av de fleste makter med tilfredsstillelse. Det gjaldt for eksempel Portugal - paven fikk på nytt sendt en pavelig nuntius i Lisboa. Tsarrussland var imidlertid ikke glad for opphevelsen av jesuittordenen, som drev høyt skattede utdannelsesinstitusjoner der. Dermed kunne ordenen bestå der, nærmere bestemt i landsdelen Hviterussland.
Avignon og Venaissin, Benevento og Pontecorvo ble i april 1774 tilbakeført til Pavestolens verdslige domene.
Etter hans død gikk det rykter om at han var blitt forgiftet av jesuittene, siden han hadde oppløst ordenen året før.
Klemens XIV døde allerede 22. september 1774, og som ikke sjeldent er, oppstod det rykter om at han var blitt tatt av dage. Noen mente at han var blitt forgiftet av jesuittene, andre mener at han døde av skrekk - redd for at jesuittene ville forgifte ham. På sitt dødsleie sa han: «Jeg drar mot evigheten, og jeg vet hvorfor!» Da liket gikk raskt i oppløsning, tok man dette som bevis for at han hadde hatt rett i sin mistanke, men trolig døde han av lungebetennelse etter å ha ridd til kirken Santa Maria sopra Minerva i pøsregn, for å forestå utdelingen av legater til brudeutstyr på Maria bebudelsesdag.[5]
Ingen senere pave har valgt Klemens som navn.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Kardinal Gasparo Carpegna (1625-1714) *1670
- Kardinal Fabrizio Paolucci (1651-1726) *1685
- Kardinal Francesco Barberini den yngre (1662-1738) *1721
- Kardinal Annibale Albani (1682-1751) *1730
- Kardinal Federico Marcello Lante Montefeltro Della Rovere (1695-1773) *1732
- Pave Klemens XIV (1705-1774) *1769[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Wilhelm, Joseph. "Pope Clement XIV." The Catholic Encyclopedia. Vol. 4. New York: Robert Appleton Company, 1908. 5. januar 2015
- ^ a b «Ganganelli, O.F.M. Conv., Lorenzo (1705-1774)». Cardinals of the Holy Roman Church. Arkivert fra originalen 28. januar 2018. Besøkt 22. februar 2015.
- ^ Ganganelli, Lorenzo. "The Ritual Murder Libel and the Jew", (Cecil Roth ed.), The Woburn Press, 1934
- ^ San Lorenzo in Panisperna
- ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 228), forlaget Thaning & Appel, København 1996, ISBN 87-413-6343-4
- ^ ganl, lest 22. november 2021
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Klemens XIV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1062–1063.
- Natale Saliceti: Gutachten des D. Saliceti, Medici des apostolischen Palastes und Arztes des P. Clemens XIV. von der Ursache des Todes desselben 22. Sept. I774. I: Magazin zum Gebrauch der Staaten und Kirchengeschichte wie auch des geistlichen Staatsrechts catholischer Fürsten in Ansehung ihrer Geistlichkeit, Fünfter Theil, Frankfurt und Leipzig 1776, S. 304–323, books.google.de
