Klassiker
Klassiker er et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi.[1] I overført betydning kan ordet klassisk også benyttes som et perfekt eksempel på særskilt stil, noe som har varig verdi eller av tidløs kvalitet.
Ordet har også blitt benyttet som en adjektiv i henvisningen «en klassisk bil», eller som et substantiv i henvisningen «en klassiker i norsk litteratur», eller som en tilsynelatende selvmotsigelse i formen «en moderne klassiker». Den antikke greske og romerske litteratur refereres tidvis upresist til som «klassisk litteratur», og samtidig denne litteraturens epoke som «klassisk tid», særlig ved sedvane i England, og en klassiker kan da også være forsker i eller tilhenger av «klassisk kultur» som da særlig henviser til antikken. Innenfor høyere utdannelse kan klassisk betegne en humanistisk utdannelse. Klassiker betegner en særskilt kvalitet i kunst, arkitektur, litteratur eller andre kulturelle gjenstander. I allmenn og løselig forstand kan ordet «klassiker» betegne en langvarig tradisjon innenfor sport, eksempelvis de årlige fotballoppgjørene mellom Vålerenga og Lillestrøm.
«Klassisk» må ikke bli forvekslet med klassisistisk, som refererer til en særskilt kulturell og kunstnerisk stil innenfor musikk (klassisk musikk) og arkitektur (klassisistisk arkitektur).
Hva er en klassiker?
[rediger | rediger kilde]Grensene for hva som definerer en klassiker er flytende, noe som kom fram da T. S. Eliot den 16. oktober 1944 holdt forelesningen What is a classic?, «Hva er en klassiker?», i det engelske Vergil-selskapet. For Eliot betegnet en klassiker ånden og språkets modenhet: «En klassiker kan først oppnås når en kultur er moden og når et språk og en litteratur har nådd modenhet, og et klassisk verk må være en moden ånds verk.»[2]
En klassiker kan i Eliots øyne kunne skapes hos et folk som lever i en historie og en tradisjon, og som i det avgjørende øyeblikk er i bred harmoni. Hos klassikeren møtes bredde, allmenngyldighet og universelle. I nyere europeisk litteratur er det Dante som kommer nærmest idealet ved at en dikter gjennomsyret en hel nasjons språk. Av alle de store diktere i antikken, hevdet Eliot til sist, er det Vergil som Europas kultur skylder mest. Romerriket og romersk språk ble alle europeiske nasjoners skjebne. For Eliot var kravene så stramme at det paradoksalt var kun én dikter i hele verdenslitteraturen som oppfylte kriteriene helt og holdent.[3]
Omtrent hundre år tidligere, i 1850, hadde den franske litteraturviteren og kritikeren Charles Augustin Sainte-Beuve forsøkt å svare det samme spørsmålet, Qu'est-ce qu'un classique?, «Hva er en klassiker?». Den sanne klassiker, hevdet han, er en forfatter som har beriket menneskeånden, oppdaget en sannhet i åndens verden eller rørt ved en allestedsnærværende pasjon i våre hjerter. Det er en skribent som har maktet å gi sin tanke en form som er vakker i seg selv og som er helt ut hans egen, men likevel tilhører oss alle, både ny og gammel på samme tid. Den som best definerer eksempelet i hans øyne er Molière, «den mest omfattende og fullstendige diktergenius vi har på fransk.»
Således er Sainte-Beuves definisjon på klassikeren like romslig og vidtomfattende som Eliots er snever og eksklusiv.[4]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det latinske begrepet classis hadde opprinnelig betydningen oldtidens romerske folk under våpen, den romerske hær. Det synes å være avledet av *gladtis, en avledning fra rotordet *qel-,«kalle», som peker på meningen «å kalle til våpen». På 500-tallet f.Kr. var hæren, og derav folket, inndelt i seks classes. I vestlige språk, som engelsk og norsk, kom ordet først i dens antikke form før den fikk betydningen sosial klasse. Det avledete begrepet klassisk kom fra latin classicus, muligens fra franske classique. På latin betegnet adjektivet å være «fra den fremst klassen av romerske borgere». Denne betydningen har således blitt videreført at en klassiker i litteraturen både peker på det eksempelet fremste i mengden, og med en tradisjon som peker bakover i tid.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bokmålordboka: «Klassiker»
- ^ Lethbridge, Stefanie (2000): Anthologies of British poetry: critical perspectives from literary and cultural studies (via Google Books), Rodopi, s. 136
- ^ Engler, Balz: «The Classic as a Public Symbol» (PDF), REAL: Yearbook of Research in English and American Literature, vol. 6 (1988/89), ss. 217-236
- ^ Beyer, Edvard (red) (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind 1 Oldtiden (inntil år 500). Cappelen, Oslo, ss. 47-48
- ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins. Bloomsbury Reference. Side 116.