Hopp til innhold

Kisj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kish»)
Kisj / Kish kan også være en oldtidsby i Sentralafrika, i dag kalt Sjachrisabz.
Kisj og andre byer i det tidlige Sumer

Kisj (sumerisk: Kiš) er en sumerisk oldtidsby i Mesopotamia ved floden Eufrat, og er i dag Tell al-Uhaymir i Iraks provins Babil. Kisj er lokalisert rundt 12 km øst for Babylon, og 80 km sør for Bagdad.

Kish nevnes i gamle sumeriske kongelister som bostedet for det første kongelige dynasti etter en stor flom. Selv om denne kongelisten mest sannsynlig er å betrakte som mytisk, har den antagelig visse opplysninger av historisk interesse. Stedet ble undersøkt av den franske arkeologen Henri de Genouillac mellom 1912 og 1914, og senere av Stephen Langdon mellom 1923 og 1933. I byen har arkeologiske utgravninger avdekket blant annet gravplasser, en ziggurat til ære for byguden Zababa og et tempel tilegnet gudinnen Inanna.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Artikkelen inngår i serien om

Mesopotamia


 
Byer / Imperier
Kronologi
Språk
Mytologi

I Jemdet Nasr-perioden rundt 3100 f.Kr. var Kisj okkupert, men fikk oppgang som en av de voksende maktene i regionen i den tidlige dynastiske perioden.

Den sumeriske kongelisten hevder at Kisj var den første byen som hadde konger etter oversvømmelsen,[1] begynnende med Jushur. Hans etterfølger er kalt for Kullassina-bel, men det er faktisk en setning i akkadisk som betyr «De alle er herrer». Således har en del forskere foreslått at betegnelsen kan ha hatt til hensikt å markere fraværet av en sentral autoritet i Kisj i en periode. Navnene på de neste ni kongene i Kisj forut for Etana er alle akkadiske ord for ulike dyr, eksempelvis er Zuqaqip en «skorpion». Det semittiske vesen av disse og andre tidlige navn assosiert med Kisj viser at dens befolkning hadde en betydelig semittisk komponent fra tidlig av i den nedtegnede historie.[2]

Den tolvte kongen av Kisj på kongelista, Etana, er bemerket som «hyrden som steg opp til himmelen og samlet alle utenlandske land». Selv om hans styre ennå ikke er bevitnet arkeologisk, er hans navn funnet på senere skrifttavler, og Etana er tidvis betraktet som den første av kongene og selve grunnleggeren av Kisj. Den 21. kongen på listen, Enmebaragesi, skal ha erobret våpnene til Elam, og han er det første på listen som er bekreftet gjennom arkeologiske funn fra hans styre. Han er også kjent gjennom andre litterære referanser hvor han og hans sønn Aga av Kisj er portrettert som samtidige rivaler av Dumuzid, fiskeren og Gilgamesj, tidlige herskere av Uruk.

En del tidlige konger av Kisj er kjent via arkeologi, men er ikke nevnt ved navn på kongelisten. Blant disse er Utug (eller Uhub) som skal ha forsvart bystaten Hamazi i dets tidligste dager, og Mesilim som bygde templene i Adab og Lagasj hvor det synes som om han utøvde herredømme.

Det tredje dynasti i Kisj er unikt i og med at det begynner med en kvinne som «konge», Kubau, en tidligere en vertinne i et vertshus. Hun ble senere guddommeliggjort som gudinnen Kheba.

Deretter, selv om dets militære og økonomiske makt var avtagende, beholdt Kisj en sterk politisk og symbolsk betydning. Akkurat som Nippur i sør var kontroll over Kisj et hovedelement for å legitimere dominans i nord. På grunn av byens symbolske verdi la sterke herskere senere til den tradisjonelle tittelen «konge av Kisj», selv om de var fra Akkad, Ur eller Babylon. En av de tidligste som tok denne tittelen ved å underlegge seg Kisj var kong Mesannepada fra Ur. Også navnene på noen få guvernører av Kisj for andre herskere er kjent.

Sargon av Akkad kom fra området til Kisj. Byens skytsgud var Zababa (eller Zamama) i akkadiske tider, sammen med gudens hustru, Inanna.

Kisj fortsatte å være okkupert gjennom de gammelbabylonske, kassittiske og nyassyriske periodene og inn i klassisk tid, før byen til slutt ble forlatt.

Arkeologi

[rediger | rediger kilde]
Skall fra purpursnegle som har navnet «Rimush, konge av Kisj» innrisset, ca. 2270 f.Kr., Louvre

Kisj som arkeologisk sted er et ovalt område som dekker rundt 8 km ganger 3 km, krysset av tørre tidligere senger fra elven Eufrat, bestående av rundt 40 demninger eller jordhauger, de største er Uhaimir og Ingharra. De andre kjente demningene er:

  • Tell Uhaimir; antatt å være lokaliseringen av byen Kisj. Det betyr «det røde» etter de røde mursteinene i zigguraten der.
  • Tell Ingharra; antatt å være lokaliseringen av Hursagkalamma, øst for Kisj, hvor et tempel for Inanna ligger.[3]
  • Tell Khazneh
  • Tell el-Bender; har materiale fra Partia.
  • Jordhaug W; hvor et antall nyassyriske skriftstavler er blitt funnet.

Etter at ulovlige utgravninger av tavler begynte å skje på begynnelsen av 1900-tallet, identifiserte den franske arkeologen François Thureau-Dangin stedet som Kisj. Disse tavlene endte opp i rekke museer.

En fransk arkeologisk gruppe under Henri de Genouillac gjorde utgravninger ved Kisj mellom 1912 og 1914. De avdekket rundt 1400 gammelbabylonske tavler som ble spredt mellom Istanbuls arkeologiske museum og Louvre i Paris.[4] En senere felles feltgruppe under ledelse av Stephen Langdon som arbeidet fra 1923 og fram til 1933 avdekket materialer som ble delt mellom Chicago og Ashmolean Museum i Oxford.[5] [6] [7] [8] [9] [10] [11]

De faktiske utgravninger av Kisj ble innledningsvis utført av E. MacKay og senere av L. C. Watelin. Arbeide med levninger fra fauna og flora ble utført ved antropologen og arkeologen Henry Field.[12] [13]

I nyere tid har en gruppe fra universitetet Kokushikan i Japan ledet av Ken Matsumoto gjort utgravninger ved Kisj i 1988, 2000, og 2001. Den siste sesongen varte bare en uke.[14] [15] [16]


Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • McGuire Gibson (1972): The city and Area of Kish[død lenke] (PDF), Coconut Grove
  • Mackay, E. (1931): Report on the Excavation of the «A» Cemetery at Kish, Mesopotamia, Pt. 1, A Sumerian Palace and the «A» Cemetery , Pt. 2 (PDF), Anthropology Memoirs I, 1-2, Chicago: Field Museum
  • Nissen, Hans (1988): The early history of the ancient Near East, 9500-2000 B.C., overs. av Elizabeth Lutzeir; Chicago/London: University of Chicago Press,. ISBN 0-226-58656-1, ISBN 0-226-58658-8.
  • Gelb, I. J. (1970): Sargonic Texts in the Ashmolean Museum, Oxford, Materials for the Assyrian Dictionary 5 Arkivert 30. juli 2012 hos Wayback Machine. (PDF), University of Chicago Press, ISBN 0-226-62309-2
  • Claydon, T. (1992): Kish in the Kassite Period (c. 1650-1150 B.C), Iraq, vol. 54, ss. 141–155
  • Yoffee, Norman (1998): «The Economics of Ritual at Late Old Babylonian Kish» i: Journal of the Economic and Social History of the Orient, vol. 41, no. 3, ss. 312–343
  • Moorey, P. R. S. (1966): A Re-Consideration of the Excavations on Tell Ingharra (East Kish) 1923-33, Iraq, vol. 28, no. 1, ss. 18–51
  • Moorey, P. R. S. (1975): The Terracotta Plaques from Kish and Hursagkalama, c. 1850 to 1650 B.C., Iraq, vol. 37, no. 2, ss. 79–99
  • Moorey, P. R. S. (1964): The «Plano-Convex Building» at Kish and Early Mesopotamian Palaces, Iraq, vol. 26, no. 2, ss. 83–98,
  • Moorey, P. R. S. (1970): Cemetery A at Kish: Grave Groups and Chronology, Iraq, vol. 32, no. 2, ss. 86–128
  • Yuhong, Wu & Dalley, Stephanie (1990): The Origins of the Manana Dynasty at Kish and the Assyrian King List, Iraq, vol. 52, ss. 159–165
  • Lloyd, Seton (1969): Back to Ingharra: Some Further Thoughts on the Excavations at East Kish, Iraq, vol. 31, no. 1, ss. 40–48
  • Goetze, Albrecht (1961): Early Kings of Kish, Journal of Cuneiform Studies, vol. 15, no. 3, ss. 105–111

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hall, John Whitney, red. (2005) [1988]: «The Ancient Near East». History of the World: Earliest Times to the Present Day. John Grayson Kirk. 455 Somerset Avenue, North Dighton, MA 02764, USA: World Publications Group. ISBN 1572154217. s. 30
  2. ^ Cambridge Ancient History, s. 100
  3. ^ Inanna's Descent to the Underworld translation Arkivert 30. oktober 2008 hos Wayback Machine., ETCSL
  4. ^ Genouillac, Henri de (1924–25): Fouilles françaises d'El-`Akhymer, Champion
  5. ^ Langdon, Stephen (1924): Excavations at Kish I (1923–1924)
  6. ^ Langdon, Stephen & Watelin, L. C. (1930): Excavations at Kish III (1925–1927),
  7. ^ Langdon, Stephen & Watelin, L. C. (1934): Excavations at Kish IV (1925–1930)
  8. ^ Field, Henry (1929): The Field Museum-Oxford University expedition to Kish, Mesopotamia, 1923-1929, Chicago, Field Museum of Natural History
  9. ^ Moorey, P. R. S. (1978): Kish excavations, 1923-1933 : with a microfiche catalogue of the objects in Oxford excavated by the Oxford-Field Museum, Chicago, Expedition to Kish in Iraq, Clarendon Press, ISBN 0-19-813191-7
  10. ^ Langdon, Stephen & Harden, D. B. (1934): Excavations at Kish and Barghuthiat 1933, Iraq, vol. 1, no. 2, ss. 113-136
  11. ^ Ross, S. D. (1930): «The excavations at Kish. With special reference to the conclusions reached in 1928-29» i: Journal of The Royal Central Asian Society, vol. 17, iss. 3, ss. 291-300
  12. ^ Field, Henry (1932): «Ancient Wheat and Barley from Kish Mesopotamia» i: American Anthropologist, New Series, vol. 34, no. 2, ss. 303-309
  13. ^ Buxton, L. H. Dudley & Rice, D. Talbot (1931): «Report on the Human Remains Found at Kish» i: The Journal of the Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, vol. 61, ss. 57-119
  14. ^ Matsumoto, K. (1991): Preliminary Report on the Excavations at Kish/Hursagkalama 1988-1989, al- Rafidan, n 12, ss. 261-307
  15. ^ Matsumoto, K. & Oguchi, H. (2002): Excavations at Kish, 2000, al-Rafidan, vol. 23, ss. 1-16
  16. ^ Matsumoto, K. & Oguchi, H. (2004): News from Kish: The 2001 Japanese Work, al-Rafidan, vol. 25, ss. 1-8

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kisj&oldid=23521670»