Khantier
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Khantier (tidligere kalt ostjaker, etter tatarisk usjtak og tungusisk ostäket) er et ugrisktalende folkeslag fortrinnsvis boende ved Ob i Sibir i Russland. De talte omkring 29 000 personer ved den russiske folketelling i 2002. Ifølge Ethnologue har 9.600[1] khanti som morsmål; de resterende taler russisk.
De fleste khantier bor i Tjumen oblast (knapt 27.000 personer), fortrinnsvis i oblastens to autonome okruger Khanty-Mansia, hvor khanti har status som offisielt språk sammen med russisk og mansienes språk mansi, samt i Jamalo-Nenetsk. Mindre grupper lever dessuren i det tilgrensende Tomsk oblast og i Republikken Komi.
Deres kulturelle eksistens er utfordret av oljevirksomheten i deres områder.
Historie
[rediger | rediger kilde]Først bodde khantiene vest for Ural, og russerne kalte dem da jugrer. Jugrene omtales i Nestorkrøniken 1092. Med benevnelsen mentes khantiene og mansienes forfedre. Jugrerne omtales i historiske kilder frem til 1700-tallet. I en kilde fra 1265 omtales landet Jugra som skattepliktig under Republikken Novgorod. På 1500-tallet begynte man å skjelne mellom khantier og mansier.
Til tross for sin noe perifere beliggenhet kom khantienes bosettelseområde nokså tidlig å bli gjenstand for en maktutvidelse for to i datiden fremstående makter. Fra syd kom tatarene som erobrere. Deres khanat nådde høydepunktet av makt på 1300-1500-tallet, da de krevde skatter, men i øvrig lot den khantiske slektsbaserte samfunnsordning bestå. Khanen Kutsjum, som i 1563 hadde utropt seg til Sibirs keiser, hersket over størstedelen av khantienes land.
Fra vest kom slaverne. Allerede i 1364 gjorde den russiske hær for første gang et erobringstokt inn i khantienes land, men et mere alvorlig innfall skjedde i 1483, da flere av stammehøvdingene ble bortført som gisler. Ivan III gikk med på å frigi gislene mot at alle høvdinger i Jugra anerkjente Moskvas overhøyhet og at man i fremtiden skulle betale skatt til Moskva. Tydeligvis ble Ivan ikke tilfreds med resultatet, for i 1499 foretok han et nytt krigstog. For en tid fremover bestod tatarenes overmakt ved siden av russernes, men i 1582 erobret russerne khanatets hovedstad Sibir (Qashliq), og deretter skedde en fortsatt spredning av russernes maktområde østover inntil det nådde en foreløpig avslutning mot slutten av 1500-tallet.
I forbindelse med den russiske ekspansjon opprettet de byene Tjumen 1585, Tobolsk 1587, Berjozov 1593 samt Surgut og Obdorsk 1595.
Samtidig som mansiene ytet hard motstand mot russerne, valgte khantienes stammehøvdinger for det meste frivillig å underkaste seg den nye makthaver, tydeligvis i håp om lettelser i levevilkårene etter at de var sluppet fri fra det tatarske åk. Stammehøvdingene fikk til oppgave å sikre innkasseringen av skattene. Fra tid til annen utbrøt det opprør mot russerne: i Berjozov 1595, i Naromi 1598 og omkring det nedre løp av Ob 1606. Foruten kampene mot russere og tatarer forekom i områdets nordlige deler mindre sammenstøt med jurakerne helt frem til slutten av 1600-tallet.
Kristningen av khantiene begynte relativt sent, nemlig i begynnelsen av 1700-tallet på Peter den stores tid. Den første kirke ble imidlertid bygd i Kondiskoj allerede i 1602. Biskop Filofej, den tidligere munk Feodor, regnes som khantienes apostel. Men khantiene holdt fast ved sin gamle religion frem til begynnelsen av 1900-tallet.
Russifiseringen, som skjedde parallelt med kristningen, forhindret khantiene i å utvikle en nasjonal bevissthet. Deres sosiale og økonomiske avhengighet av kolonistene hadde også en lammende innflytelse.
I sovjettiden, i 1930, ble det opprettet et såkalt nasjonalt område (opprinnelig kalt Ostjak-Vogul autonome nasjonale okrug, fra 1940 Khanty-Mansij nasjonale okrug[2]) på 523.100 km2[3] felles for khantier og mansier for å sikre deres språk og kultur. Reelt ble dette formål undergravet av en vedvarende tilflytning fortrinnsvis av russere. Tallmessig vokste khantiene, men som andel av områdets befolkning gikk de voldsomt tilbake.
Kultur
[rediger | rediger kilde]Khantiene har bevart episke dikt som handler om tidligere tiders helter og deres bedrifter, og en rik sang- og sagaskatt er likeså konstatert hos dem. Khantiene har dessuten bevart sin sjamanistiske religion og forfedredyrkelse, som er intimt forbundet med folkediktningen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Khanty på Ethnologue (17. utg., 2013), hentet 1. juli 2014
- ^ Kolga et al, s. 222
- ^ Kolga et al., s. 220
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Margus Kolga, Igor Tõnurist, Lembit Vaba, Jüri Vilkberg: Vene impeeriumi rahvaste punane raamat; Tallinn 1993
- Valev Uibopuu: Finnougrierna och deras språk; Studentlitteratur, Lund 1988; ISBN 91-44-25411-3 }
- Facta, 4 (1969)
- Facta, 6 (1970)
- Facta, 7 (1970)
- Svensk uppslagsbok, 20 (1934)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Khanty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Centre for Russian Studies — Norwegian studies of Russian peoples
- Khants Arkivert 6. desember 2004 hos Wayback Machine. — Some pictures of Khants' bird and fishery traps
- Redbook: The Khants
- Survival International
- Endangered Uralic Peoples: Khants or Ostyaks
- The Peoples of the Red Book: The Khants
- Olga V Flegontova, Andrey V Khrunin, Olga I Lylova, Larisa A Tarskaia, Victor A Spitsyn, Alexey I Mikulich and Svetlana A Limborska: "Haplotype frequencies at the DRD2 locus in populations of the East European Plain" (BMC Genetics 2009, 10:62)
