Karl I
- For kong Karl I av England (1600-1649), se det.
| Karl I/Karl VIII Konge av Sverige og Norge | |||
|---|---|---|---|
 Karl av Sverige og Norge portrettert av Bernt Notke | |||
| Født | 1408 eller 1409 Uppsala | ||
| Død | 15. mai 1470 (61 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Birgitta Turesdotter (Bielke) Katarina Karlsdatter Kristina Abrahamsdotter | ||
| Far | Knut Bonde[1] | ||
| Mor | Margareta Karlsdotter[1] | ||
| Søsken | Birgitta Stensdotter | ||
| Barn | Med Birgitta Turesdotter:
Med Katarina Karlsdatter: Med Kristina Abrahamsdotter: | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Riddarholmskyrkan[2] | ||
| Annet navn | Karl Knutsson Bonde | ||
| Regjeringstid | Sverige:
| ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
_vapen_(i_rikssigillet_1448).png)
Karl Knutsson Bonde, Karl VIII, (født 1408 eller 1409 på Ekholmens slott i Sverige, død 15. mai 1470), var svensk riksforstander 1438–1440, konge av Sverige tre ganger: 1448–1457, 1464–1465 og 1467–1470. Han var også konge av Norge 1449–1450 som Karl I. Karl var sønn av Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre av Tofta).
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Karl Knutsson av slekten Bonde ble født i 1408 eller 1409 som sønn av ridderen Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre) og ble etter farens død i 1413 oppfostret hos stefaren Sten Turesson (Bjelke). Ved arveskiftet etter moren i 1429 overtok han godset Fågelvik i Småland, som var bostedet hans før han inntok en mer fremstående plass i offentligheten. I yngre år foretok Karl Knutsson lange utenlandsreiser hvor han lærte seg krigskunst og fremmede språk.
Rikshøvedsmann og riksforstander
[rediger | rediger kilde]Etter utbruddet av folkereisningen i 1434, ledet av Engelbrekt Engelbrektsson, gikk Karl Knutsson inn i det politiske liv. Han sluttet seg til Engelbrekt da denne i 1434 beleiret Stegeborg, og samme år nevnes han som medlem av rådet. Under de følgende stridene og forhandlingene vant han så stor anseelse at rådet i 1434 ved forliket med kong Erik av Pommern satte ham som første kandidat til embetet som drottsete. Kongen mislikte dette, men utnevnte ham til marsk (leder for krigsmakten, kortform av marskalk). På grunn av kongens løftebrudd blusset opprøret opp på nytt, og Engelbrekt Engelbrektsson ble forbigått til fordel for Karl Knutsson, som ble valgt til rikshøvedsmann i 1436. I begynnelsen måtte Karl Knutsson dele makten med Engelbrekt fordi allmennheten klart viste sin misnøye, men etter at Engelbrekt ble myrdet 27. april 1436 var han alenehersker. Da Erik Puke forsøkte å knytte Engelbrekts tilhengere til seg og utfordret Karl Knutsson, ble han pågrepet og sendt til Stockholm, hvor han senere ble henrettet. I mars 1438 nedla Karl Knutsson sitt embete som rikshøvedsmann, men allerede samme høst, etter at kong Erik hadde reist til Visby, ble han på et riksmøte i Stockholm hyllet som riksforstander.
Drottseten Krister Nilsson (Vasa) arbeidet imidlertid for at unionen skulle opprettsholdes og at kong Erik skulle tilbakekalles. Etter at misnøyen hadde utviklet seg til et åpent opprør, lyktes det for Karl Knutsson å fange og ydmyke sine motstandere. Da hertug Kristoffer av Bayern ble valgt til konge av Danmark, skjønte Karl Knutsson at han ikke lenger kunne stå imot unionspartiet. Som vilkår for å anerkjenne Kristoffer som konge i 1440 krevde han å få hele Finland og Öland, foruten Svartsjö len. Karl Knutsson kom riktignok aldri til å få fullt herredømme over alle disse store områdene. Krister Nilsson ville ikke avstå Viborg, og i 1441 tok kongen fra ham Åbo slott. Han tapte etterhvert den gunst han i begynnelsen hadde vunnet hos kongen, som hadde utnevnt ham til drottsete. Fra 1441 og i resten av Kristoffers regjeringstid oppholdt han seg nesten utelukkende i Finland. Kun en gang var han i Sverige da han i 1446 deltok i Gotlandstoget og på Svartsjö feiret sin datter Kristinas bryllup med Erik Eriksson (Gyllenstierna).
Konge av Norge og Sverige
[rediger | rediger kilde]Så snart nyheten om at Kristoffer var død i 1448 nådde Finland, bega Karl Knutsson seg tilbake til Sverige. Ved sin ankomst 20. juni 1448 utlyste han kongevalg og fikk de fleste stemmene. Ved valget skal lovens forskrifter ikke ha vært tilfredsstillende overholdt, men 28. juni ble han uansett formelt hyllet ved Morasteinen og deretter kronet som konge.
Hans første handling som konge var forsøket på å innta Gotland, men det mislyktes på grunn av Magnus Grens forræderi. Samtidig forsøkte han å vinne Norges kongekrone og ble valgt med støtte fra det nasjonale partiet. Han invaderte Norge i oktober 1449 med 500 ryttere og rykket inn i Hamar hvor han innkalte til ting og ble 25. oktober valgt til norsk konge og hyllet av hamarbiskopen Gunnar Thorgardsson. Karl Knutsson Bonde reiste deretter til Trondheim, hvor han ble kronet av erkebiskop Aslak Bolt 20. november. Han vendte deretter tilbake til Sverige, med kommandanten på Tunsberghus, Erik Sæmundsson som sin representant i Norge. Da Karl Knutsson Bonde kom tilbake til Norge etter jul, forsøkte han uten å lykkes å innta Akershus festning, samtidig døde Erik Sæmundsson, angivelig etter ordre fra Hartig Krummedike. Støtten til Karl Knutsson Bonde falt da sammen og hans støttespillere forlot landet, samtidig som en rekke fremtredende personer ikke var tilstede da Christian I ble kronet til norsk konge i Trondheim 2. august 1450. Et annet norsk parti med større tilslutning i Sør-Norge hadde derimot hele tiden hyllet den danske kongen Christian I. Karl Knutsson forsøkte da med hærmakt å gjøre seg gjeldende, men allerede etter noen uker inngikk partene en avtale om våpenhvile og bestemte at tvisten skulle avgjøres i Halmstad, hvor også spørsmålet om Gotland og de øvrige tvister mellom Sverige og Danmark skulle avgjøres. Møtet ble holdt i begynnelsen av mai 1450, og der forsøkte de svenske utsendingene i strid med Karl Knutssons instrukser å avstå fra å kreve kongemakten i Norge. Tvisten om Gotland skulle derimot bli avgjort på et senere møte. Dessuten inngikk de en ny unionsavtale som skulle gjøres gjeldende ved den ene eller begge kongenes død.
Motvillig måtte kongen på riksmøtet i Arboga samme år godta dette, men han fikk samtidig rede på sammensvergelsen som noen av utsendingene hadde inngått i den hensikt å innskrenke kongens makt. Sammensvergelsen var en følge av hatet mot Karl Knutsson hos deler av høyadelen og presteskapet. Noen, spesielt drottseten Krister Nilssons slektninger, bar på gammelt nag til kongen. Andre hadde han trolig fått som motstandere i forbindelse med tvistemål om eiendommer. Presteskapets misnøye hadde han pådratt seg ved å kreve at de skulle yte krigstjeneste. Også allmennhetens hengivenhet begynte han å miste fordi han ga sine høvedsmenn og fogder altfor stort spillerom. I spissen for hans fiender sto den unge erkebiskopen Jöns Bengtsson (Oxenstierna).
Det påfølgende unionsmøtet ved Avskær i nærheten av nåværende Kristianopel sommeren 1451 ga ikke noe resultat, og i september samme år brøt det ut åpen strid mellom Karl Knutsson og kong Christian I. Karl Knutssons stilling ble forverret av erkebiskopens påvirkning, selv om de to ble forlikt for en tid etter press fra flere av rådsmennene.
Avsatt som konge
[rediger | rediger kilde]I løpet av fredsperioden 1453–1455 fikk Karl Knutsson tid til å konsentrere seg om Sveriges indre anliggender. Han ordnet myntvesenet og skal ha vedtatt forordninger for å fremme jordbruket. Han arbeidet med lovverket og satt også selv som dommer. Han lot sin hovmester og kansler reise rundt i landet og holde rettsting. Da de også fradømte gods fra geistligheten, ble erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) opprørt. Kongens sterkeste motstande var kirken, som motsatte seg Karl Knutssons anstrengelser for styrke den kongelige og verdslige makten. Andre opponenter var familiene Oxenstierna og Vasa som hadde stått på den tapende siden ved kongevalget.
Da krigen brøt ut på nytt i 1455, hadde Karl Knutsson i begynnelsen framgang i kampen mot danskene. Men da hans marsk Tord Karlsson (Bonde) ble myrdet i mai 1456, fikk danskekongen Christian I overtaket. Samtidig vokste misnøyen i Sverige som en følge krigens anstrengelser, og i begynnelsen av 1457 fant erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og adelsmannen Erik Axelsson (Tott) tiden inne til å gjøre opprør. Da nyheten om opprøret nådde Karl Knutsson, skyndte han seg nordover fra Østergøtland, men ble overrasket i Strängnäs av erkebiskopens hær, og han klarte bare såvidt å redde seg tilbake til Stockholm. Han kunne ikke lenger stole på byborgerne, og da ingen av hans høvedsmenn og fogder kom til unnsetning, dro han i landflyktighet og seilte til Danzig (Gdańsk) i februar samme år. Med Karl Knutsson i eksil overtok de to opprørslederne styret i Sverige og organiserte valget av kong Christian I av Danmark til konge, først i Åbo, deretter i Stockholm.
Gjeninnsatt, avsatt og gjeninnsatt igjen
[rediger | rediger kilde]Da kong Christian I og erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) begynte å krangle om skattespørsmålet, endte erkebiskopen i fengsel. Men da organiserte biskop Kettil Karlsson (Vasa) i 1463 et nytt opprør og drev Christian ut av Sverige. Kravet om at Karl Knutsson skulle gjeninnsettes som konge ble stadig mer høylytt, og opprørslederne måtte bøye seg for det. Karl Knutsson vendte tilbake til Sverige høsten 1464. Men kun et fåtall av adelen sluttet seg til ham, og da erkebiskopen slapp ut av fengselet igjen, fortsatte han der han hadde sluppet.
Allerede samme høst var opprøret i full gang, og den 30. januar 1465 måtte Karl Knutsson si fra seg kongekronen igjen. Som erstatning fikk han Raseborgs og Korsholms len, og Satakunta. Kort tid etter biskop Kettils død oppsto det en drakamp mellom erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og høyadelen, spesielt den mektige familien Axelsson (se Tott). Endog riksforstanderen Erik Axelsson (Tott) brøt med kong Christian I og unionspartiet. I september 1467 ble Karl Knutsson tilbakekalt, og 12. november holdt han sitt inntog i Stockholm. Unionspartiet med Erik Karlsson (Vasa) som leder hadde ikke gitt opp, men midt under de nye stridighetene døde Karl Knutsson 15. mai 1470 etter en kortvarig sykdom.
Karl Knutsson ble gravlagt Riddarholmskyrkan og en gravstein ble senere satt opp av Johan III. Han etterlot seg kun en sønn i spedbarnsalderen, født av en elskerinne som han giftet seg med på dødsleiet. Den svenske regjeringen aksepterte ikke at gutten skulle etterfølge ham som konge, men utpekte en av sine egne som regent, Karl Knutssons nevø Sten Sture den eldre.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Karl Knutssons liv sammenfalt med den mest turbulente perioden i Sveriges historie, og det besto av en lang rekke med opprør og kriger. Som en konge med fiender på alle kanter hadde han ingen mulighet til å hengi seg til fredelige sysler. De hensynsløse metodene han benyttet, særlig i begynnelsen av sin karriere, gjør det vanskelig for svenskene å betrakte ham som en nasjonalhelt, selv hans fiender ikke var mindre hensynsløse.
I løpet av 1460-årene nøt han adskillig folkelig popularitet når alternativet var Christian I av Oldenburg eller Jöns Bengtsson (Oxenstierna). Karl Knutssons betydning for ettertiden lå i at han var opphav til det slektsnettverket som med hell bekjempet Kalmarunionen. Det hadde som medlemmer riksforstanderen Sten Sture den eldre, Svante Nilsson, Sten Sture den yngre og Gustav Vasa.
Karl Knutsson representerte en voksende nasjonalistisk tendens i den svenske adelen som først forsøkte å legge de øvrige nordiske landene inn under Sverige, men snart fokuserte på å oppløse Kalmarunionen. I det neste århundret ble Karl Knutsson hyllet som en tidlig forkjemper for svensk uavhengighet.
Karl Knutssons etterkommer Kristina Nilsdotter Gyllenstierna ble gift med Sten Sture den yngre, som under sitt styre representerte de samme verdiene – nasjonalisme og svensk uavhengighet.
I 1450-årene fikk Karl Karlsson skrevet Karlskrøniken på rim. Den var en svært positiv skildring av ham selv og hadde lenge stor betydning for hans ettermæle.
Ekteskap
[rediger | rediger kilde]Karl Knutsson var gift første gang før 1429 med Birgitta Turesdotter (Bielke)
Barn:
- Ture Bonde. Død før 23. juni 1447.
- Kristina Karlsdotter (Bonde). Født omkring 1432. Hun levde som enke i 1492 og døde før 25. januar 1500.
Han giftet seg for annen gang 10. mai 1438 i Stockholm med Katarina Karlsdatter.
Barn:
Han giftet seg for tredje gang i 1470 med Kristina Abrahamsdotter.
Barn:
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Riddarholmskyrkan - inventories and graves, side(r) 375, besøkt 15. november 2019, «Konungarna Maghus Ladulås och Karl Knutssons gravar»[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Karl Knutsson: en biografi. Lund: Historiska media. 2004. ISBN 91-85057-54-1.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Bonde er en urgammel svensk adelsætt
- Engelbrekt Engelbrektsson