Kaiten

Kaiten
	Karriere
Land	Japan
Skipstype	Bemannet torpedo
Bygget	1944 ved
Skip bygget	Omkring 400
	Tekniske data
Deplasement	8,2 tonn (neddykket)
Lengde	14,74 m
Bredde	1,00 m
Hastighet	30 knop
Rekkevidde	23 000 m
Mannskap	1

Kaiten var en japansk type dvergubåt basert på en type 93 torpedo, utviklet i 1944 av kapteinløytnant Hiroshi Kuroke og løytnant Sekio Nishina i et forsøk på å skape et våpen som kunne demme opp for den amerikanske fremgangen mot slutten av den andre verdenskrig.

Beskrivelse

Seilet over førerkabinen med det fastmonterte periskopet

Kaiten var i praksis en bemannet torpedo utstyrt med et stridshode med en ladning på 1 550 kg.

For fremdrift benyttet Kaiten en bensinmotor med flytende oksygen som oksidasjonsmiddel. Den hadde en ytelse på 550 hk og gav Kaiten en topphastighet på 30 knop neddykket og 12 knop på overflaten.

Førerkabinen var utstyrt med en telefonlinje til moderskipet som fungerte frem til Kaiten forlot det, et fastmontert periskop, gyrokompass og ellers de nødvendige kontrollene. Den hadde også en nødluke som var ment å benyttes for å komme seg ut når piloten var sikker på at Kaiten ville treffe målet, i praksis ville piloten befinne seg i vannet bare 50–100 m fra målet når den traff med liten sjanse for å overleve. Den utbredte holdningen blant Kaiten-pilotene var uansett å bli med fartøyet sitt helt frem og man har ingen kjente tilfeller hvor en pilot benyttet seg av nødluken.

Så snart Kaiten ble sluppet fra moderfartøyet fulgte den ved hjelp av gyrokompasset en forhåndsinnstilt kurs med en dybde på 6 meter, på et forhåndsinnstilt tidspunkt ville den så gå til overflaten og piloten kunne ta over kontrollen. Å finne målet i neddykket tilstand på egen hånd kunne være svært vanskelig, og Kaiten var også svært vanskelig å manøvrere. Mange gikk til bunns fordi piloten mistet kontrollen over fartøyet.

Moderskip

Kaiten-piloter stående på en japansk undervannsbåt med fartøyene deres

Kaiten var på grunn av sin begrensede rekkevidde avhengig av å bli brakt i nærheten av målet ved hjelp av et moderskip. Dette kunne være både et overflateskip eller en undervannsbåt, men krysseren «Kitakami» var det eneste overflateskipet som ble bygget om, og den ble aldri brukt i kamp. Resten var undervannsbåter.

Operativ historie

Trening av Kaiten-piloter, som ofte var kadetter fra den japanske marinens flyvåpen, begynte i august 1944. Den første operasjonen var mot amerikanske skip som lå ankret ved øyen Ulithi 20. november samme år. Den japanske styrken som bestod av to moderskip med til sammen åtte Kaiten senket den amerikanske oljetankeren USS «Mississinewa», men med store egne tap. I tillegg til alle Kaiten gikk undervannsbåten I-37 tapt i angrepet. Neste operasjon ble utført 11. januar 1945 mot amerikanske ankringsplasser ved Hollandia, Kossolstredet, Manus og Ulithi. Japanerne mistet 19 Kaiten og undervannsbåten «I48», og undervannsbåten «I56» ble drevet tilbake av amerikanske styrker uten å få sluppet sine Kaiten. Amerikanerne led ingen tap.

I lys av hvor mislykket bruken av Kaiten hadde vært for japanerne i de to første operasjonene skiftet de taktikk og bestemte seg for heller å angripe i åpent farvann. Her ville konsentrasjonen av amerikanske styrker være mindre og man trodde at mulighetene for å trenge igjennom forsvaret deres var større. 20. februar 1945 seilte undervannsbåtene «I44», «I368» og «I370», utstyrt med til sammen 16 Kaiten, for å angripe amerikanske flåtestyrker utenfor Iwo Jima. «I370» ble senket 26. februar og «I368» 27. februar, ingen Kaiten de slapp gjorde noen skade. «I44» ble drevet tilbake av amerikanske fly og fikk ikke sluppet sine Kaiten. En andre operasjon mot Iwo Jima ble avlyst etter at den ene undervannsbåten fikk motortrøbbel og den andre ble omdirigert til andre oppgaver. I slutten av mars forsøkte fire undervannsbåter utstyrt med Kaiten å angripe amerikanske landgangsstyrker utenfor Okinawa, men to av dem måtte avbryte uten å ha sluppet sine Kaiten og de to andre, «I44» og «I56», ble senket. Igjen uten noen amerikanske tap.

Igjen skiftet japanerne taktikk og forsøkte å angripe allierte forsyningslinjer hvor anti-ubåtforsvaret ville være svakere. 26. april ble «I36» og «I47» utstyrt med Kaiten sendt ut for å angripe allierte konvoier. Begge undervannsbåtene fant konvoier, men lyktes ikke i å senke noen skip. En tilsvarende operasjon med «I367» ga heller ingen resultater. En større operasjon i mai/juni 1945 som involverte undervannsbåtene «I36», «I165», «I361» og «I363» utstyrt med til sammen 18 Kaiten var også mislykket. Bare «I36» greide å slippe sine Kaiten i to angrep mot konvoier 22. juni og 28. juni, men uten noen resultater. Av de tre andre ble «I361» senket 30. mai og «I165» senket 27. juni,.

Den siste og største Kaiten-operasjonen begynte 14. juli 1945 og involverte de seks undervannsbåtene «I47», «I53», «I58», «I363», «I366» og «I367» med til sammen 33 Kaiten. «I47», «I363» og «I367» måtte avbryte operasjonen på grunn av mekaniske problemer. «I53» kom 24. juli over en amerikansk konvoi med landgangsfartøyer eskortert av jageren USS «Underhill». USS «Underhill» engasjerte «I53» i det den japanske undervannsbåten slapp alle seks Kaiten hun hadde ombord. Den amerikanske jageren begynte å slippe synkeminer og traff en Kaiten før hun måtte manøvrere unna en annen som så vidt traff henne og kjørte rett inn i en tredje Kaiten. Eksplosjonen som fulgte rev av hele den forreste delen av USS «Underhill». Akterenden fortsatte å flyte, men ble senket av amerikansk kanonild senere samme dag. «I366» slapp tre Kaiten 11. august, men uten å treffe noen skip. «I58» slapp to Kaiten mot en oljetanker 27. juli uten å senke den. 30. juli senket «I58» krysseren USS «Indianapolis», men med konvensjonelle torpedoer. «I58» slapp to Kaiten igjen 10. august uten resultater, og i det siste Kaiten-angrepet i den andre verdenskrig 12. august to Kaiten mot landgangsfartøyet USS «Oak Hill». Den ene Kaiten traff, men uten å eksplodere og gjorde ingen skade.

I Kaiten-operasjonene hadde japanerne bare klart å senke to skip med Kaiten, oljetankeren USS «Mississinewa» og jageren USS «Underhill». Selv mistet de åtte undervannsbåter og 900 mann i operasjonene.

Referanser

Paul Kemp (2003). Midget Submarines of the Second World War. London: Caxton Editions. s. 54–58. ISBN 1-84067-521-7.

Robert Gardiner, red. (2006). All the World's Fighting Ships. London: Conway Maritime Press. s. 197-205. ISBN 0-85177-146-7.