Hopp til innhold

Kaija Saariaho

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kaija Saariaho
FødtKaija Anneli Laakkonen
14. okt. 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Helsingfors (Finland)[3]
Død2. juni 2023[5][6][3]Rediger på Wikidata (70 år)
8. arrondissement (Frankrike)[5][6][3]
BeskjeftigelseKomponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedSibelius-akademiet
EktefelleJean-Baptiste Barrière[7][8]
FarLauno Laakkonen[9]
BarnAleksi Barrière[7]
NasjonalitetFinland
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
American Academy of Arts and Letters
Académie des beaux-arts (2022–) (assosiert medlem, utanlandsk medlem)[10]
Utmerkelser
18 oppføringer
Ridder av Den nasjonale fortjenstorden (2006)[11]
Léonie Sonnings musikkpris (2011)
Schockprisen i musikk (2001)
Pro Finlandia (2005)[12]
Polar Music Prize (2013)
Grawemeyer-prisen (2003)[13]
Wihuri Sibelius-prisen (2009)
BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2017)[13]
Æresdoktor ved Université Bordeaux Montaigne (2015)[14]
Stoeger Prize (2000)[15]
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Grawemeyer Award for Music Composition (2003)
Finnish Music Hall of Fame (2019)[16]
Æresdoktor ved universitetet i Helsinki (2003)
Æresdoktor ved Åbo Universitet (2003)
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (2013)[11]
Kommandør av første klasse av Finlands løves orden (2017)[17]
Honorary Member of the International Society for Contemporary Music
Musikalsk karriere
SjangerOpera
Nettstedhttps://saariaho.org/
IMDbIMDb
Notable verk
Orion, Émilie, L'amour de loin, Adriana Mater, Innocence, Maa

Kaija Anneli Saariaho (1952–2023)[18][19] var en finsk komponist.

Liv og verk

[rediger | rediger kilde]

Kaija Laakkonen studerte med avantgardisten Paavo Heininen ved Sibelius-akademiet i Helsingfors. Sammen med Magnus Lindberg og andre stiftet hun gruppen Open Ears. Deretter fortsatte hun utdannelsen, nå med Brian Ferneyhough og Klaus Huber i Freiburg im Breisgau. Hun deltok i Darmstädter Ferienkurse og studerte fra 1982 computerstøttet komposisjon og arbeid med lydbånd og live-elektronikk ved IRCAM.

På denne tiden kom komposisjoner som Verblendungen (1984), et vekselspill mellom orkester og lydbånd, dessuten også Du Cristal (1989) og …à la Fumée (1990), i de sistnevnte tok un i bruk live-elektronikk. Under innflytelse av spektralmusikk-komponistene Gérard Grisey og Tristan Murail utviklet Saariaho en stil preget av langt utholdte basstoner og mikrotonale intervaller. Hennes mest kjente verk, Graal théâtre for fioliner og orkester (1994–97), er skrevet i denne stilen.

Saariahos verk ble oppført ved internasjonale festivaler i London (1989), Jakarta (1989), Paris (1989, 1991) og Wien (1993). I 1999 framførte New York Philharmonic Orchestra under ledelse av Kurt Masur hennes komposisjon Oltra mar for kor og orkester.

Ved Festspillene i Salzburg år 2000 dirigerte Kent Nagano under en vellykket oppføring av hennes første opera, L’Amour de loin. Amin Maalouf skrev librettoen på basis av trobadoren Jaufre Rudels vida. I 2006 ble operaen Adriana Mater uroppført ved Opéra Bastille i Paris og i Lyon 2010 Émilie, også den med libretto av Amin Maalouf. Kazushi Ono dirigerte.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Viktige verk

[rediger | rediger kilde]
  • Verblendungen (1984; orkester)
  • Nymphéa (1987; strykekvartet, elektronika)
  • Petals (1988; cello, elektronika)
  • Du cristal... (1989; orkester, live-elektronikk)
  • ...à la Fumée (1990; solo altfløyte og cello, orkester)
  • Graal théâtre (1994; fiolin, orkester)
  • L’amour de loin (2000; opera)
  • Orion (2002; orchestra)
  • Adriana Mater (2005; opera)
  • La Passion de Simone (2006; oratorium/opera)
  • Notes on Light (2007; cellokonsert)
  • Terra Memoria (2007; strykekvartett)
  • Laterna Magica, 2008
  • Émilie (2010; opera)

Innspillinger

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Kaija Saariaho», Biografisk leksikon for Finland ID 4372-1416928956978[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) UylotzuJXfYM, besøkt 17. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ MEHI – Media Art Database[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Sanoma Media Finland, Heini Pitkänen, Samuli Tiikkaja, «Säveltäjä Kaija Saari­aho on kuollut», publisert i Helsingin Sanomat, utgivelsessted Helsingfors, referansen fungerer som nyhetsartikkel, sist oppdatert 2. juni 2023, utgitt 2. juni 2023, besøkt 2. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Kaija Saariaho, l'une des plus grandes compositrices de notre temps, s'est éteinte», utgitt 2. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Ismo Puljujärvi, «Säveltäjä Kaija Saariaho, 70, on kuollut», publisert i Iltalehti, utgitt 2. juni 2023, besøkt 2. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The International Who's Who of Women 2006[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Suomen talouselämän vaikuttajat, Talouselämän vaikuttajat ID 1472, besøkt 14. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Kaija Saariaho entre à l’Académie des Beaux-Arts», utgitt 18. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b «Kaija Saariaho, Sibelius prize winner 2009», besøkt 30. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Suomen Leijonan Pro Finlandia -mitalin saajat aakkosjärjestyksessä», besøkt 30. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b The National Biography of Finland, Kansallisbiografia-ID 1515, besøkt 28. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Les docteurs Honoris Causa d'hier à aujourd'hui»[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «Stoeger Prize», besøkt 10. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Hall of Fame -säveltäjäksi valittu Kaija Saariaho: "Bisneksessä kuulutetaan out of the box -ajattelua, ja silti taiteiden opetuksen on annettu ränsistyä"», utgitt 1. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «ANNETUT KUNNIAMERKIT 1990 – 2021 FÖRLÄNADE UTMÄRKELSETECKEN», besøkt 2. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Morris, Keegan (2. juni 2023). «Kaija Saariaho, Finnish Composer, Dead at 70». WFMT (på engelsk). Besøkt 2. juni 2023. 
  19. ^ «Kuolleet | Säveltäjä Kaija Saariaho on kuollut». Helsingin Sanomat (på finsk). 2. juni 2023. Besøkt 2. juni 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]