Kaarlo Juho Ståhlberg

Kaarlo Juho Ståhlberg
Født		Carl Johan Ståhlberg 28. jan. 1865 Suomussalmi
Død		22. sep. 1952 (87 år) Helsingfors
Beskjeftigelse		Politiker, universitetslærer, advokat
Embete		Medlem av Finlands riksdag (2nd Parliament of Finland, Tavastland valgkrets, 1908–1910) Finlands president (1919–1925) medlem av Finlands riksdag (Oulu Province Southern Electoral District, 1914–1918) medlem av Finlands riksdag (Nyland valgkrets, 1930–1933) Riksdagens talman (1914–1917) President of the Supreme Administrative Court (1918–1919)
Akademisk grad		Juris utriusque doktor (1893–)
Utdannet ved		Helsingfors universitet Imperial Alexander University Oulun Lyseon Lukio
Ektefelle		Ester Ståhlberg (1920–1950) Hedvig Ståhlberg (1893–1917)
Far		Johan Gabriel Ståhlberg
Mor		Amanda Gustava Castrén
Barn		Kaarlo Ståhlberg Kyllikki Tuominen Elli Schauman
Parti		Framstegspartiet
Nasjonalitet		Finland
Gravlagt		Sandudds begravningsplats
Utmerkelser		Storkors av Finlands hvite roses orden (1919) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1919) Frihetskorset (Estland) (1920) Storkors av Ordenen Polonia Restituta 1. klasse av Trestjerneordenen (1926)
Signatur
Kaarlo Juho Ståhlberg på Commons

Kaarlo Juho Ståhlberg (født 28. januar 1865, død 22. september 1952) var en finsk politiker og professor i jus. Han var Finlands første president, fra 1919 til 1925. Ståhlberg regnes som en av arkitektene bak den finske republikkens forfatning, og forfatningen omtales tidvis som Ståhlbergs regeringsform. Han tilhørte Ungfinska partiet.

Han var født Carl Johan Ståhlberg i Suomussalmi, i en familie av prester. Han valgte senere å finnifisere navnet sitt, slik mange fennomane nasjonalister gjorde på denne tiden. Ståhlbergs far døde da sønnen var ung, og KJ og hans to søsken vokste opp i trange kår i Uleåborg. Han gikk på finskspråklig gymnas og utmerket seg i sin klasse. Han tok juridisk embetseksamen i 1889, ble dr.juris. i 1893 og ble år etter ansatt som amanuensis i forvaltningsrett ved Helsingfors universitet. Ståhlberg ble trukket inn i politikk og forvaltning og var fra 1891 komitésekretær for landdagens finanskomite. Fra 1898 til 1902 var han underdirektør i den daværende forvaltningsrevisjonen og fungerte i denne posisjonen som en formalistisk brems mot russifisering i statsforvaltningen.

I 1905 ble han statsråd for handel og industri i Leo Mechelins regjeringslignende senat, en stilling han beholdt i to år. Fra 1908-1918 var han professor i forvaltningsrett i Helsingfors. Han ble medlem av sentralstyret i det ungfinske partiet i 1908 og var medlem av riksdagen i flere perioder mellom 1908 og 1918. Sammen med sosialdemokraten Anton Kotonen og den svensknasjonalistiske Rabbe Axel Wrede var Ståhlberg fra 1917 til 1919 sentral i komiteen som utredet en ny finsk forfatning. Dette var et arbeid som skiftet retning flere ganger: fra parlamentaristisk indre selvstyre under russisk overhøyhet, via selvstendig republikk til kongedømme og tilbake til republikk. Den finske forfatningen var bemerket for sin balanse mellom parlamentarisme og maktfordelingsprinsippet.

Ståhlberg ble valgt til Finlands første president i et valg i riksdagen 25. juli 1919. Han fikk 143 stemmer, mens Gustaf Mannerheim fikk 50 stemmer og to andre kandidater fikk to stemmer hver. Han tiltrådte som Finlands første president etter at Mannerheim i 7 måneder hadde fylt rollen som regent, eller riksforstander. De to ble ofte sammenlignet: Mannerheim var aristokrat, offiser og verdensmann, mens Ståhlberg hadde en sjenert, pietistisk og byråkratisk stil. Presidenten mislikte pomp og prakt, og dette skal ha vært en av grunnene til at han avsto fra et statsbesøk til Sverige. Hans reserverte stil skal likevel ha gitt han en distansert opphøyethet som gjorde inntrykk på hans samtidige.

Hans presidentperiode bød på mange vanskeligheter: å etablere den nye staten hjemme og ute var en av dem. Uenighet med Sverige om Ålands stilling måtte avgjøres i Folkeforbundet, mens forsvarsministeren Karl Emil Berg tok sitt eget liv under bestrebelsene på å etablere ro i de halvmilitære hvite styrkene. Uroligheter mellom høyreekstreme og sosialister var også en del av tiden.

Ståhlberg stilte ikke til gjenvalg etter fullført 6-årsperiode som president. Mange ser dette som et forsøk fra forfatningens far på å etablere en praksis med énperiodes presidentskap, men det kan også ha vært andre grunner. Han ble tilbudt stilling som universitetsdirektør, men ble i stedet seniorrådgiver i regjeringens lovkomité. Han stilte til valg i presidentvalgene i 1931 og 1937, og tapte det første med knapp margin (149 mot 151 valgmannsstemmer) mot Svinhufvud. Han var riksdagsmedlem fra 1930-32. Motsetningsforholdet mellom Ståhlberg og ytre høyre avtok ikke med årene. I oktober 1930 ble Ståhlberg og hans kone tatt til fange og bortført av en gruppe fra den fascistiske Lappobevegelsen. Som pensjonist fra 1946 var han juridisk rådgiver for president Paasikivi, som var Ståhlbergs gamle venn og bekjente.

Han giftet seg i 1893 med tremenningen og læreren Hedvig Irene Wåhlberg (1869–1917), og fikk 6 barn med henne. Han giftet seg på ny i 1920 med forfatteren Ester Hällström (1870–1950).

Eksterne lenker

• Finlands nasjonalbiografi (hovedkilde for artikkelen)
• Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999
• (sv) Kaarlo Juho Ståhlberg hos Finlands riksdag