Hopp til innhold

Jurij Pjatakov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jurij Pjatakov
FødtГеоргій Леонидовичъ Пятаковъ
6. aug. 1890[1]Rediger på Wikidata
Horodysjtsje (Tsherkassy County, Kiev-guvernementet, Det russiske keiserdømmet)[1]
Død30. jan. 1937Rediger på Wikidata (46 år)
Moskva (Sovjetunionen)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Ukrainas statsminister
  • First Secretary of the Communist Party of Ukraine
  • medlem av den grunnlovgivende forsamling Rediger på Wikidata
Utdannet vedKiev Realskole
Statsuniversitetet i St. Petersburg
EktefelleJevgenija Bosj
SøskenLeonid Pyatakov
PartiDet russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
Sovjetunionens kommunistiske parti (–1936)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk
Sovjetunionen
Medlem avSentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet
UtmerkelserRøde fane-ordenen
Leninordenen

Georgij «Jurij» Leonidovitsj Pjatakov (russisk: Георгий Леонидович Пятаков; født 6. augustjul./ 18. august 1890greg. i Kiev, død 1. februar 1937 i Moskva) var en sovjetisk kommunistisk politiker. I sin ungdom hadde han vært anarkist, men i 1910 sluttet han seg til det russiske arbeiderpartiet. Da bolsjevikene og mensjevikene delte seg organisatorisk i 1912 fulgte han med førstnvente. Under 1. verdenskrig sto han i kraftig opposisjon til Lenin i forhold til spørsmålet om nasjonal selvråderett og om freden i Brest-Litovsk. Deler av første verdenskrig oppholdt han seg i Norge og bidro blant annet med innspill til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds avis Klassekampen.

I 1918 var han blant grunnleggerne av det ukrainske kommunistpartiet som en del av det all-russiske, senere sovjetiske, kommunistpartiet, og deltok i oppbyggingen av Den Røde Hær i Ukraina. I 1922 ble han stedfortredende leder for det sovjetiske finansdepartementet. Sammen med Nikolaj Bukharin ble Pjatakov i Lenins testamente omtalt som partiets unge håp.

Politisk tilhørte Pjatakov hele tiden venstrefløyen i partiet. Da uenighetene oppsto i kjølvannet av Lenins sykdomsperiode og død tok han standpunkt for Trotski, mot flertallet i spørsmålet om tempoet for industrialiseringen. Da Trotski sammen med Lev Kamenev og Grigory Sinovjev dannet Den Forente Opposisjonen i 1926 sluttet Pjatakov seg til denne. Han ble ekskludert av partiet i 1927, men tatt til nåde året etter, etter å ha øvd omfattende selvkritikk, og ble valgt til stedfortredende leder for tungindustrikommissariatet.

I 1936 ble Pjatakov arrestert for å ha konspirert med Trotsky, og han ble dømt til døden i den andre Moskvaprosessen i 1937. Han ble rehabilitert i 1988.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b kirkebok, commons.wikimedia.org, inventarnummer Державний архів Черкаської області. Ф. 9310. Оп. 1. Спр. 3553. Арк. 213зв–214.[Hentet fra Wikidata]