John J. McCloy
| John J. McCloy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. mars 1895[1][2][3][4] Philadelphia | ||
| Død | 11. mars 1989[1][2][3][4] (93 år) Stamford | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, advokat, bankier, historiker, arméoffiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Harvard Law School Amherst College Peddie School | ||
| Parti | Det republikanske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | Atlanterhavsbroen American Academy of Arts and Sciences Warrenkommisjonen | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Æresborger av Berlin
Ernst-Reuter-Plakette (1975) Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1952) Presidentens frihetsmedalje Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1957) Lucius D. Clay Medal (1980) | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
| IMDb | IMDb | ||
John J. McCloy (født 31. mars 1895 i Philadelphia i Pennsylvania, død 11. mars 1989 i Stamford i Connecticut) var en amerikansk jurist, politiker, embetsmann og bankmann.
Han vervet seg til det amerikanske militæret etter at USA ble med på alliert side under andre verdenskrig. Han var president i Verdensbanken og var utnevnt til den amerikanske høykommissær for Tyskland i etterkrigstiden. Han ble senere en fremtredende rådgiver for presidentvalgene i USA. Han var medlem av Warren-kommisjonen som etterforsket mordet på John F. Kennedy, og han var medlem av den utenrikspolitiske etableringen av en gruppe kalt «The wise men».
Biografi
[rediger | rediger kilde]
McCloy ble utdannet ved Peddie School i New Jersey, og senere ved Amherst College. Han begynte på Harvard Law School i 1916, men han fikk sin utdannelse avbrutt på grunn av utbruddet av første verdenskrig, der han også vervet seg. Han ble utnevnt til fenrik i 1917 og ble forfremmet til kaptein i 1918. Han tjenestegjorde i de amerikanske styrkene som var utstasjonert i Frankrike i 1918 og 1919. Han fikk sin LL.B. fra Harvard University i 1921.
McCloy ble senere kritisert for flere av sine avgjørelser, blant annet hans motstand mot atombombingen av Japan på slutten av verdenskrigen, og han nektet å gi sin tilslutning til noen form for kompensasjon til japansk-amerikanere som hadde blitt holdt i fangeleirer i USA under USAs krig mot Japan.
Han har også blitt kritisert for å ha nektet eller motarbeidet amerikansk hjelp til de europeiske jødene under andre verdenskrig. Etter krigen benådet han, som den amerikanske høykommissær for Tyskland, mange SS-folk som var dømt til døden av krigsforbryterdomstolen. Han ønsket også å benåde Albert Speer, men personer dømte i Nürnbergprosessene lå utenfor McCloys mandat. Hans mor var tysk.[5]
Fra mars 1947 til juni 1949, var McCloy ansatt som president for Verdensbanken. I 1949 erstattet han Lucius D. Clay, som var den tidligere militære guvernøren for den amerikanske sone i det okkuperte Tyskland, som den amerikanske høykommissær for Tyskland og han holdt denne posisjonen frem til 1952, deretter ledet han etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland.
Fra 1954 til 1970 var han leder av det prestisjefylte Council on Foreign Relations i New York, og han ble etterfulgt av David Rockefeller til denne jobben. Den 6. desember 1963, ble han presentert med Presidential Medal of Freedom, med Special Distinction, av president Lyndon Johnson.
Han tjente senere som rådgiver for flere fremtidige presidenter som John F. Kennedy, Lyndon Johnson, Richard Nixon, Jimmy Carter og Ronald Reagan, og han var den primære forhandlingsleder for den amerikanske nedrustningskomiteen. I 1963 ble han tildelt den prestisjetunge Sylvanus Thayer Award av United States Military Academy i West Point for sin tjeneste for landet. Han døde i 1989, da han var 94 år gammel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-J-McCloy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som John Jay McCloy, Munzinger IBA 00000001397, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Jay McCloy, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mccloy-john-jay, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kai Feinberg og Arnt Stefansen: Fange nr 79108 vender tilbake, Cappelen, 1995
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) John J. McCloy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons