Johann Philipp Karl Joseph Stadion
| Johann Philipp Karl Joseph Stadion | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juni 1763[1][2] Mainz | ||
| Død | 15. mai 1824[1] (60 år) Baden bei Wien | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Friedrich Lothar Joseph von Stadion | ||
| Barn | Rudolf Stadion Franz Seraph von Stadion Sophie Ludovika Louise von Stadionu-Warthausen | ||
| Nasjonalitet | Habsburgmonarkiet Keiserdømmet Østerrike | ||
| Medlem av | Illuminatus-ordenen | ||
| Utmerkelser | Den sorte ørns orden Andreasordenen Ridder av Det gyldne skinns orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Johann Philipp Karl Joseph Stadion, greve av Warthausen (født 18. juni 1763 i Mainz, død 15. mai 1824 i Baden bei Wien) var en statsmann, utenriksminister og diplomat som tjenestegjorde for Huset Habsburg under Napoleonskrigene. Han var også grunnleggeren av Østerrikes nasjonalbank og greve av Stadion-Warthausen fra 1787 til 1806.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Philipp von Stadion var sønn av den kurmainziske Hofrat Johann Franz Konrad von Stadion zu Warthausen und Thannhausen (1736–1787) og hans hustru Maria Ludovica geb. Zobel von Giebelstadt (1740–1803).[3][4]
Etter et studium ved Universitetet i Göttingen dro han på den gang i høyere kretser vanlige Grand Tour - dannelsesreise. Sammen med ham reiste hans bror og deres felles oppdrager, hoffmester Joseph Hieronymus Karl Kolborn, som han hadde et sterkt tillitsforhold til livet gjennom.
Stadion ble ved fideikomiss herre av Kauth og andre besittelser i Vest-Bøhmen.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Fra 1787 til 1790 var han ambassadør i Stockholm, deretter i London fra 1790 til 1793. I 1793 sluttet han i protest i diplomatisk tjeneste, idet keiser Franz II ville vatre Polen itil Preussen, og bygge de østerrikske Nederlandene mot Bayern.
Men etter noen år gikk han tilbake til det østerrikske diplomati. Fra 1800 til 1803 var han ambassadør til hoffet i Preussen hvor han mislyktes i sine bestrebelser etter å få istand en allianse med Østerrike. Som ambassadør i St. Petersburg fra 1803 til 1805 spilte han en viktig rolle i dannelsen av den tredje koalisjon mot Napoléon Bonaparte i 1805. Etter dette ble han utnevnt til utenriksminister, og samarbeidet i det stille med erkehertug Karl av Østerrike i å forberede krig med Frankrike.
I 1808 forkastet han utsettelses-politikken, og påskyndte utbruddet av en ny krig i samarbeid med Klemens von Metternich. Mangelen på krigslykke i 1809 førte til at han ble tvunget til å trekke seg, men i 1813 ble han utnevnt til å forhandle frem the avtalen som førte til Napoleons endelige fall. Historikeren Robert A. Kann karakteriserte han som «en mann med enestående talenter, og muligens den fremste diplomat i det Østerrikske keiserrikets historie».[5]
De ti siste årene av sitt liv brukte han på å arbeide med å få landets økonomi på fote igjen. Som finansminister (1815–1824), grunnla han Østerrikes nasjonalbank i 1816.
Hans sønn Franz Seraph von Stadion var en fremtredende liberal statsmann på 1840-tallet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Johann Philipp, count von Stadion, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johann-Philipp-Karl-Graf-von-Stadion-Warthausen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stadion-Warthausen, Johann Philipp Karl Graf (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Graf Johann Franz Konrad von Stadion zu Warthausen und Thannhausen
- ^ Mal:Webarchiv
- ^ A History of the Habsburg Empire, 1526-1918, side. 211
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- A Beer: Zehn Jahre österreichischer Politik, 1801-1810 (Leipzig, 1877); Die Finanzen Oesterreichs im 19. Jahrhundert (Prague, 1877); Krones, Zur Geschichte Österreichs, 1792-1876 (Gotha, 1886).